Hver tirsdag møtes en gjeng nordmenn til kamp på minigolfbanen i Thappraya Road i Pattaya. Alle betaler 200 baht som går til stiftelsen Hand to Hand. De driver blant annet daghjem for fattige barn.
Tirsdager fra 11.30 til 15.00 møtes nordmenn og en og annen svenske på «Mini Golf Pub & Restaurant» nederst i Thappraya Road mellom Pattaya og Jomtien. Det spilles også gjerne på søndager, men da er det ingen innsamling. En runde koster 200 baht. Tirsdager kommer det altså 200 baht ekstra til veldedighet.
Vi var tilstede på kvinnedagen 8. mars. Det var ingen kvinnelige minigolfspillere å spore, men vi fikk vite at det av og til står noen kvinnelige turister på deltakerlisten, dog ingen fastboende. Vi snakket med første team ut av startgropa. Det dreide seg om Kjell Grønholdt, Dagfinn Nyheim, Åge Roppestad, Terje Hylleseth og Hans Jørgen Eggum. Grønholdt vant etterfulgt av Hylleseth. Nyheim på tredje plass hadde dagens slag med hole-in-one på banens vanskeligste hull (nr. 2).
Gruppen kunne fortelle at det gjerne ble gått to runder av 18 hull på en ettermiddag. Konkurransen var sterk og det vanket mange hull på to slag. Vi spurte om de spilte på andre baner i Pattaya, men svaret var at denne banen lå så sentralt til at det ikke var grunn til det. Banen er gammel, men vedlikeholdet har tatt seg opp i det siste, fikk vi vite.
Det var 40 spillere totalt den 8. mars. Det kom inn 10.500 baht, så noen ga tydeligvis litt ekstra.
Kjøper varer til barn hver uke
Jan Marinus Lind har vært primus motor bak innsamlingen fra minigolfgjengen i halvannet år nå. Han sier imidlertid at det var Tor Gadeholt som hadde ideen. Gadeholt er kjent som «pølse-Tor» fra firmaet Trekroneren i Bergen.
Lind forteller at antallet minigolfere ligger på 40–50 i vintersesongen og en god del lavere resten av året. Lind bor fast på Jomtien og leder dette på tirsdager gjennom hele året. Hele deltakeravgiften går til stiftelsen Hand to Hand, som holder til i boligfeltet Suk Sabai Villa og blant annet driver daghjem for ca. 50 barn.
– Det meste av penger er kommet inn via minigolf. I tillegg har vi også noen andre sponsorer, sier Lind.
Nordmennene handler selv inn maten: – Handlingen foregår ved at vi tar en pickup som henter representanter for barnehjemmet. Så drar vi sammen ut til kjøpesenteret Makro hvor det handles for rundt 10.000 baht. Disse pengene får våre representanter hver uke utbetalt av meg. Jeg har hele kontrollen med pengene, og ikke en baht går til spille. Vi betaler selv regningen på Makro.
Lind sender ut rapport om finansene pr e-post hver uke. Etter handleturen 9. mars var bankbeholdningen solide 334.119 baht, en nødvendig reserve å ha til lavsesongen. Totalt har de handlet for 751.892 baht siden starten 9. oktober 2014.
Ivrig debattant
Jan Marinus Lind bor i Kopervik, men kommer fra Bø i Vesterålen. Han seilte som purser på cruiseskipet «Rasa Sayang» – eid av Arne Teigen – fram til 1977, da han tok en jobb på Statfjord A. Noen måneder senere, I en alder av kun 27, ble han bedt av den amerikanske ledelsen for hook-up’en av plattformen om å ta toppjobben som Admin supervisor. Her hadde han på det meste personalansvar for over tusen ansatte. Denne stillingen hadde han på flere utbyggingsprosjekter gjennom en lang karriere.
Linds navn har vært mye å se i norske aviser som forfatter av debattinnlegg: – Jeg har hatt 337 innlegg i VG siden 2002, sier han. – De fleste av dem sto i ramme.
Det er papiravisen vi snakker om, så innleggene finnes ikke på nett. Mange av innleggene har handlet om politikk og politikeres mangelfulle håndtering av innvandring.
– Mitt første innlegg om Krekar i 2002 hadde tittelen «Rød løper manglet på Gardermoen».
Lind forteller at han har hatt mange innlegg om Krekar, Terje Rød-Larsen og Mona Juul, samt Lars Sponheim og «harryhandel».
----------------------------------
«Suppegjengen» samler inn
På Daw’s Bar i Jomtien Beach Soi 4 samles den norske Suppegjengen hver 14. dag. Navnet har de valgt selv, grunnet favorittmaten. De har hatt sine samlinger i omlag fem år nå, men det var først rundt årsskiftet at de bestemte seg for å samle inn penger til stiftelsen Hand to Hand. Tidligere har de bl.a. samlet inn til et guttehjem i Banglamung.
Folk betaler for suppen, men den er egentlig gratis, siden den er sponset.
– Hvem sponser den?
– Kjøttsuppen sponses av den som skal reise hjem, eventuelt den som har bursdag, sier Bjørnar Mortensen fra Kirkenes.
Suppegjengen var opprinnelig i hovedsak finnmarkinger, og det er denne gjengen som sponser suppen. Etter hvert har det kommet til folk fra andre steder i Norge, og en av disse, Joar Vadla, ymtet frempå om at det var for galt at de skulle spise gratis hver gang. Dermed kom ideen om å betale for suppen, men at summen skulle gå til veldedighet.
Suppegjengen har samlet inn 65.000 baht på tre måneder. Nå blir det pause frem til november.
Det er mange nordmenn som bor i disse soiene på Jomtien Beach, for eksempel på Tordenskiold Apartment i Soi 3, og dermed var det naturlig å velge Daw’s Bar. Stedet er drevet av et thai-dansk ektepar.
– Vi lager 15 liter suppe, sier sjefskokk Mortensen. – Det kan vanke både pinnekjøtt og fenalår i suppa.
– Så du er kokk av yrke, kanskje?
– Neida, dette er oppskrifter som stammer fra min mor.
– Så dere er ikke suppegjøker?
– Nei, det navnet er allerede tatt, og forbeholdt ett av våre medlemmer. Han er fra Nordreisa, men har reist hjem nå, avslører Mortensen.
--------------------------------------
Fra overklasse til slum
Australske Margaret Grainger hadde jobbet i ni år som lærer på privatskolen ISE (International School Eastern Seaboard) utenfor Pattaya da hun begynte å tenke i nye baner.
Hun jobbet med de absolutt rikeste barna i traktene her, men det var ikke det hun ville med livet. Som kristen ville hun heller hjelpe barn helt i andre enden av skalaen. Stiftelsen Hand to Hand fikk sin spede begynnelse i 2009, men det var først i 2011 at Grainger kunne si opp lærerjobben og formalisere stiftelsen.
I 2014 fikk Grainger sjansen til å kjøpe et eget hus til stiftelsen og daghjemmet. Hus og tomt var annonsert til 12 millioner baht, men eieren var positivt innstilt til formålet. Graingers bestemor hadde nettopp gått bort og etterlatt en liten arv, og Grainger la til sine egne oppsparte midler. Totalt hadde hun 5,2 millioner baht, forteller hun oss. Huseieren gikk ned til 8 millioner, men Grainger sa rett ut at hun ikke hadde mer enn 5,2 millioner. Til slutt fikk hun huset for det. Et byggefirma pusset opp for en million, med støtte fra Lions og Rotary.
Stiftelsen har pr i dag sju thailandske heltidsansatte – seks kvinner og en mann – på fast lønn samt Grainger, som ikke har lønn fra stiftelsen, men blir støttet til livets opphold av venner og kjente hjemme i Australia, opplyser hun.
– Har dere nok mat med det som nordmennene bringer hver onsdag?
– Ja, det holder vanligvis i en uke.
Tar imot absolutt alt
– Så hva ønsker du deg fra andre bidragsytere?
– Brukte ting! Klær, møbler, leker, sportsutstyr, alt dere måtte ha. Det spiller ingen rolle hvilken fatning det er i, vi bruker absolutt alt.
Grainger forteller at flere av barna på stiftelsen har skraphandlere til foreldre. De sier aldri nei, ikke til en gammel slitt t-skjorte en gang. – I verste fall kutter vi den opp og bruker det til kluter, sier Grainger.
– Har dere andre grupper som støtter dere på ukentlig basis?
– Nei, det er bare nordmennene som kommer fast hver uke. Andre som støtter oss gjør det ofte som en engangsinnsamling, eller via prosjekter eller midler til studiestipender.
Grainger legger til at den moralske støtten fra nordmennene er nesten like viktig som den finansielle: – De viser interesse og støtter opp, spør hvordan det står til. Vi setter også veldig pris på at de henter oss til varehandlingen og leverer tilbake til stiftelsen. Få av de ansatte har førerkort.
Frivillige hjelpere
Stiftelsen har også frivillige medhjelpere – volunteers. De jobber normalt en eller to dager pr uke. Det er ingen skandinaver representert blant disse, pr i dag har de frivillige fra England og Tyskland.
– Vi tar imot alle. Folk som kan noe med datamaskiner hadde vært nyttig. Folk som kan fikse sykler, hva som helst.
Frivillige må ha en vandelsattest fra politiet i hjemlandet før de kan starte arbeidet.
Den største aktiviteten er daghjem alle hverdager fra 08.00 til 16.00. Stiftelsen foretar også besøk i fengsler og på sykehus. Hver fredag går turen til to ulike slumområder i Pattaya – ved Kopai og ved Khao Talo – hvor det deles ut mat og medisiner. I tillegg er det ungdomsklubb ved Duck Square bak Big C i Sør-Pattaya. De gir også utdanningsstipender. For tiden er det 45 unger som har slike.
Et stort problem for mange fattige er at de mangler offentlige papirer. Hvis ikke moren har nasjonalt ID-kort, får heller ikke barnet noen fødselsattest. Stiftelsen har fått tillatelse fra den thailandske staten til å føre opp barna i husboken til stiftelsen. Dermed kan de søke om ID-kort og få tilgang til offentlige tjenester som sykehus og skoler.
Ungenes foreldre er som oftest enten gateselgere, skraphandlere, tiggere eller sexarbeidere.
(© Thailands Tidende. Utgave 4/2016 – 1. april 2016)
