Anne Bergane elsker Karon Beach og har mange venner der. Men nå forsvinner de en etter en. Anne har kjempet i to vintersesonger for å få tilbake solsengene, men nå gir hun opp og bytter reisemål.
Myndighetene hører verken på turister eller thaiene i turistnæringen i Phuket, som lenge har ropt varsku om at turistene forsvinner. De vi har snakket med anslår at det nå kun er halvparten så mange vestlige turister som før. Kineserne holder turisttallene oppe, men legge ikke igjen mye penger.
– Jeg har tilbragt vintrene her i Karon siden 2007, sier pensjonert bussjåfør Anne Bergane fra Krokstadelva. – Jeg har leid leilighet og har hatt det bra her, blitt kjent med mange nye mennesker, både thaier og europeere. Men fra november har jeg allerede leid leilighet i Mae Ramphung i Rayong.
Vi treffer Bergane på stranda, hvor hun har en fast utleier, Yin Mee, som hun har kjent siden 2007. Begge damene er på gråten når vi begynner å snakke om dette. De har kjent hverandre i snart ti år, men Bergane må fortelle at hun nå ikke kommer tilbake. Yin Mee er også fortvilet. Hun har opplevd avskjed med faste kunder nesten daglig. Hun har vært på møter med myndighetene, men føler at hun ikke kommer til orde. Hun er også bekymret for familiens økonomi. Med så få turister og forbud mot solsenger har hun knapt nok mat på bordet.
Gikk med plakat hele dagen
Det var i mars i fjor at siste håpet forsvant. Inntil da hadde de funnet en løsning hvor turistene kjøpte egne solsenger og låste dem fast til trær på stranda om natta. Da også dette ble forbudt gikk Bergane til innkjøp av en tusj og lagde seg en ryggsekkplakat: «Please give us back chairs...». Denne gikk hun med på ryggen fra morgen til kveld.
– Jeg fikk mye respons fra både turister og fastboende. Det var kun én negativ opplevelse. Med plakaten på ryggen ble jeg vel den mest fotograferte turisten her i Karon, sier Bergane med et skjevt smil.
– Hvor lenge gikk du med plakaten?
– Plakaten hang på ryggen min som en sekk men var ikke tung. Den hang der vel 3 til 4 uker.
Forsøpling
Da myndighetene skrudde klokka tilbake for å gjøre strendene naturskjønne igjen, glemte de en ting: Det var solsengeutleierne som hadde sørget for at det var rent og pent. Når det nå kun var ti prosent av strandarealet satt av til utleie, ble resten mer og mer søplete. Bergane var ikke den som satt stille og så på dette heller. Hun gikk til innkjøp av to svarte søppeldunker: – Jeg utnevnte meg selv til søppelrydder. Kjøpte sekker og plukket søppel så svetten rant, sier hun med et smil. En av dunkene står der fortsatt i dag, halvannet år senere. Den er istykker men fungerer fortsatt som søppeldunk i rundkjøringen på Karon Beach Road.
– Paraseilere og vannscootere er lov, men ikke solsenger. Det er merkelig. Jeg trodde det var korrupsjonen de ville til livs, sier Bergane.
Startet facebookgruppe
9. november 2014 startet Bergane den lukkede gruppen «Vi som vil ha tilbake solsenger og parasoller på stranda i Karon». Der er det nå drøyt 100 medlemmer, flest nordmenn. Hun satt hjemme i Krokstadelva og ventet på å dra til Thailand. Hun var allerede venner med Yin Dee på Facebook, og ble advart om situasjonen med solsengene.
– Det ble jo ganske god respons med gruppen selv om den var lukket. Da jeg kom ned høsten 2014 var stranden bare søppel, og ryktene fløy om hvor man kunne legge seg med medbrakt stol og parasoll. Så kom 10-prosentregelen, men den var jo så uklar at ingen kunne fortelle deg om hvor det var lovlig med medbrakte stoler. Jeg og en del av strandvennene kjøpte etterhvert stol selv som vi bar opp og ned til stranden. Så fikk jeg ideen til å kjøpe lenker og hengelås og vi låste stolene fast til trær om natten. Dette fungerte bra inntil i slutten av mars 2015. Da fikk vi beskjed om at politiet hadde nektet oss å fortsette med det.
Problemer for turistene
Bergane synes mest synd på korttidsturistene:
– Vi som bor her fast eller hele vinteren finner måter å ordne oss på. Det er mye verre for korttidsturistene. De blir veldig forvirret når de kommer hit for et par uker og finner at det ikke er mulig å få holdt til på stranda som i gamle dager. De må løpe rundt og forsøke å få kjøpt sine egne solsenger. Så må de dra dem frem og tilbake til stranda hver dag.
– Jeg strikker gensere når jeg er på stranda, så jeg klarer meg ikke med en madrass, jeg må sitte, smiler Bergane.
Pensjonist – jobber når hun vil
Bergane har jobbet som bussjåfør siden 1967. Hun innrømmer at det var et smule uvanlig yrke for en kvinne på den tiden. For tre år siden pensjonerte hun seg, men i en alder av 70 år får hun fortsatt oppdrag.
– Jeg er privilegert. Jeg er pensjonist men kan jobbe når jeg vil. De ringer og ber om jeg vil ta et skift, og det er opp til meg å svare ja.
– Det var vel mange som var misfornøyd med situasjonen, men du gjorde altså noe med det. Hvorfor akkurat du?
– Jeg satt rett og slett hjemme med ferdigpakket koffert og irriterte meg over at jeg ikke kunne få leie en stol og parasoll på stranden.
– Har du vært i kontakt med myndighetene i denne saken? Vet de at i overkant av 100 nordmenn er medlemmer av denne facebookgruppa?
– Dessverre har jeg ikke vært i kontakt med noen myndighetspersoner.
----------------------------------------
– Vet ikke hva jeg skal gjøre
Yin Mee er født på Karon og kjenner ingen annen virksomhet enn utleie av strandstoler. Men mye av inntekstgrunnlaget er nå falt bort.
Yin Mee har hatt ansvaret for sine strandstoler i ti år nå. Hun er født og oppvokst i Karon. Foreldrene drev utleie før hun tok over. Hun forteller at det har vært en stor nedgang av turister, spesielt europeere.
– Mange har sett seg om etter andre steder å feriere. Både Myanmar og Vietnam har vært populære alternativer.
Yin Mee har hørt fra mange tidligere kunder som har begynt å feriere i Vietnam. Strendene er flotte med tilstrekkelig med solsenger og parasoller. De savner imidlertid serviceinnstillingen til thaiene, kan hun røpe.
– Må du stenge forretningen din nå?
– Nei, jeg vet ikke hva annet jeg kan ta meg til. Men det er ikke som før, nå har vi kun nok til mat på bordet fra dag til dag.
Yin Mee forteller at hun og kollegene på Karon Beach ble innkalt til informasjonsmøte, men der var det ikke åpent for innspill fra salen.
– Jeg synes spesielt synd på de eldre. De kan ikke ligge direkte på stranda på en varm madrass. Det er vanskelig å reise seg opp, og det blir ikke nok avkjøling, ikke på samme måten som en solseng.
--------------------------------------------
Sagaen om solsengene
* Militæret tok makten i Thailand i mai 2014. De sa de skulle styre i ett år, men det ble raskt klart at de hadde store planer for landet og det måtte ta tid. Et av målene var å få «bukt med korrupsjon», og det var en av årsakene til den nye solsengepolitikken.
* Det var militærvesenet som overså starten på prosjektet høsten 2014, hvor solsenger ble konfiskert og strandhytter ble revet med bulldoser. Etter hvert har man sett mindre til de militære, og situasjonen som ble skapt er i stor grad blitt overlatt til lokale myndigheter å ordne opp i.
* Det har vært mye frem og tilbake og uklare utsagn fra myndighetene. Politiet har hatt razziaer og jaget både utleierne og turister. Det er også forbudt å selge eller bringe med seg mat og drikke på stranda, men det forbudet blir etter sigende brutt på mange av strendene.
* Det ble etterhvert kjent at ti prosent av strandarealene kunne ha parasoller, men det var kun lov å ligge på madrass, ikke på en seng med madrass. Eldre folk har hatt problemer med å komme seg opp fra en strandmadrass. Det blir også mye varmere når man ikke har en seng under.
* Folk har begynt å kjøpe sine egne senger, men de må dra dem hjem igjen fra stranda hver kveld. Det har også vært razzia av sivilkledde myndighetspersoner som har fratatt folk sine solsenger.
* Jetski og paraseilere ble ikke forbudt, noe mange finner merkelig hvis det var fred og frihet fra mafiaen som var formålet med forbudet.
(© Thailands Tidende. Utgave 5/2016 – 1. mai 2016)
