Abbey Road 1980. Presselansering av albumet ‘McCartney II’. Jeg fikk audiens i forkant oppe i kontrollrommet for å overrekke et av de redselsfulle diplomene for årets ditt eller datt fra Det Nye. McCartney elsker å vinne priser. Han tok imot meg som en gammel venn.

Et par timer senere. McCartney har unnagjort intervjurunden fra bord til bord nede i studio. Vi satt tre pressefolk ved hvert lille bord, og han ga 15-20 minutter til hvert bord. Jeg satt uheldigvis ved det første, så da han var ferdig ved mitt bord var det ikke annet å gjøre enn å sitte i Abbey Road, i samme rom som The Beatles spilte inn nesten alle sine klassikere, og pimpe vin. Som mange vet gir vinpimping konsekvenser, så mitt tredje møte med McCartney denne dagen skjedde derfor på det legendariske toalettet The Beatles brukte mellom slagene. Det var tomt bortsett fra den ene båsen. Der, med åpen dør og ryggen til, sto selveste Paul. Vinglad og opprømt utbrøt jeg: Aha! You are human! Hvilket utløste en angstreaksjon fra den legendariske popstjernen. Han vred seg nervøst rundt for å se hvem som brølte til ham, og plask gikk strålen i veggen. Den blivende Sir Paul var utrolig kjapp ved håndvasken mens jeg forsøkte å innlede en samtale med ham om Beatles’ uutgitte innspillinger. Han mumlet noe til svar mens han pliret mot utgangsdøren, og stor var hans lettelse da Linda tittet bekymret inn. ‘Ah, Linda!’, sa han, ‘I thought I heard you, I’m coming.’
Vi skulle imidlertid møtes igjen flere ganger. Blant annet i Drammenshallen før konserten der i 1989. Jeg visste at det kom til å bli en kjedelig pressekonferanse: Pressen plassert i stoler, Paul og Linda plassert oppe på et podium med mikrofoner. Upersonlig, ingen nærkontakt. Men jeg hadde en plan. I Det Nyes redaksjon sto en stabel uavhentede diplomer (av samme type som Paul fikk i 1980), blant annet en til Smokie. Jeg fikk laget ny tekst: ‘Årets album: Flowers In The Dirt.’ Det så flott ut i glass og ramme, og pris-kåt som McCartney er, regnet jeg med at han ikke ville stusse over at prisen for årets album 1989 ble delt ut lovelig tidlig. Og ganske riktig. Da pressekonferansen var over, reiste Paul og Linda seg for å smette ut. Det var på forhånd meldt at ingen fikk spørre om autografer og slikt. Men jeg var lynrask, ropte: ‘Award!’ og klatret opp på podiet med diplomet i glass og ramme. Paul lyste opp, stoppet og kom tilbake. Jeg overrakte diplomet, lirte av meg noe tøv, og viste ham fotografiet fra 1980, ikke for å minne ham på tildragelsene fra toalettet, men for å sikre meg autografen på bildet. Hvilket han ga meg med stor glede.
Noen har autografen til Paul. Noen har bilde av seg med Paul. Men få har bilde av seg med Paul signert av Paul.

Friis: - Mitt liv som linselus

Yan Friis - kjent som programleder på Nrk og journalist i Det Nye og Vi Menn - er thailandsvenn på sin hals. Han har hus i Jomtien hvor han og familien er flittige gjester. Gjennom flere tiår har Friis møtt markante personer innen blant annet musikk, politikk og idrett rundt omkring i verden gjennom sitt journalistvirke. Vi har fått ta en titt i arkivene hans.

Thailands Tidende utgave 10/2011