I 12 år har nordmenn over hele landet samlet inn boksringer for å hjelpe thailandske barn til å få proteser. Men et kilo boksringer er kun verdt ca. ti kroner. Med fraktkostnader taper man penger på å sende boksringer rundt halve kloden, men det har ikke stoppet dette fenomenet.
I Norge startet det hele i 2006. Da kom NTB med en nyhetssak med bilde av en boksring og tittelen «Smeltes om til kunstige armer og bein». Det var et intervju med Pecharat Ning Østvedt fra Skien, som samlet inn metallhemper (som de var kalt i artikkelen) fra brusbokser og sendte dem til Bangkok.
Etter dette har det vært mange nyhetssaker, og nordmenn over hele landet har involvert seg, for eksempel via en facebookgruppe hvor man kan få vite hvor boksringene samles før de sendes til Thailand.
Kongesponset senter
Mottaker i Bangkok er et senter grunnlagt av moren til Thailands forrige konge, Bhumibol. Senteret heter Prostheses Foundation, og er i god drift den dag i dag. Men de tar ikke lenger mot boksringer. De ber heller om donasjoner. De kan nemlig ikke bruke boksringene. Fortsatt mottar de store mengder av dette, men de selges som skrapmetall – og med dagens pris på aluminium så er det snakk om kun småpenger å hente. Har man samlet inn 3000 boksringer har man kommet opp i ett kilo, og kan sanke inn i størrelsesorden ti kroner, avhengig av gjeldende pris på skrapmetall.
Myten i avisene
Norske journalister har bidratt i godt mål til myten om boksringene, ikke minst Adresseavisa i Trondheim. I oktober 2013 dukket det opp en nyhetssak med tittelen «Hvorfor sleper de med seg 52 kg skrap til Thailand?». Det handlet om to flyvertinner som reiste tur-retur Thailand ene og alene for å levere boksringer. Disse ble overlevert til senteret i Bangkok. Kjenner vi thaiene rett så var de ekstremt høflige og takknemlige. De ville aldri finne på å nevne at det svære lasset kun hadde en verdi på ca. 500 kroner som skrapmetall.
Fryktelig dyre?
I avisa sto det at «behovet for proteser er stort, men hjelpemidlene er fryktelig dyre i innkjøp for de thailandske sykehusene. Dermed kommer boksringene fra Trøndelag godt med.»
Dette var altså ikke helt i overensstemmelse med virkeligheten.
Skrapmetall
Myten er at disse boksringene inneholder titan, som skulle være viktig innen proteser. Dette stemmer ikke. Boksringene har omtrent samme legering som resten av boksen, og er i praksis kun nyttig som skrapmetall. Tidligere smeltet faktisk senteret i Bangkok om disse boksringene og brukte dem i proteser, men kvaliteten var ikke god nok. De selger det derfor nå som skrapmetall og kjøper inn nytt aluminium, som blandes med rustfritt stål for å gi gode proteser.
Som de skriver på sin webside: At present, the metal used to produce prostheses is a combination of aluminum and stainless steel. Therefore, in order to reach the standard combination, donated aluminum will be sold and processed prior to prostheses production.
Facebookgruppe
I oktober 2008 startet Grethe Irene Hansen en facebookgruppe ved navn «Innsamling av boksringer for å hjelpe fattige barn». Den fikk etter hvert over 4000 medlemmer, men har nå ca. 700. Grunnleggeren er ikke medlem lenger. Vi har kontaktet henne for kommentar, men ikke fått noe svar.
Innledningsvis står det: «Vil du hjelpe fattige barn til et bedre liv? Før du kaster øl/brus boksen i pantemaskina, så ønsker vi at du tar av ringen». Videre står det at «en fabrikk i Asia støper om slike ringer til å lage proteser og rullestoler til barn. Det trengs ca. 5000 ringer for å lage en protese til et barn».
Advarte
Allerede i 2010 var det medlemmer i gruppe som postet velbegrunnede innlegg om hvorfor det er så mye bedre å sende noen kroner til Thailand via bankvesenet istedenfor den omfattende prosessen med å samle inn boksringer og sende dem rundt halve kloden. «Kvifor støtte proteseaksjonen på det som må vere den absolutt minst effektive metoden å gjere det på» sto skrevet i 2010. «Pant heller boksane og gi pengane direkte til sjukehuset.»
Et annet medlem skrev: «Ingen som tenker på at det er meget lite miljøvennlig å sende søppel over halve kloden? Sannheten er at det ikke finnes titan i boksringer, kun aluminium, dette er bekreftet av flere produsenter. Da er det isåfall ganske mye mer effektivt å krølle sammen hele bokser og sende dem.»
Sendes til Trondheim
Disse innleggene ligger der fortsatt. De ble oversett eller besvart kort med svar av typen «alle monner drar». Men hvis man tenker miljøregnskap, så er det ikke fornuftig å sende skrapjern til en verdi av ti kroner pr kilo med fly til Bangkok
Dagens leder av gruppa er Ole Paulsen. Vi spurte ham hva som skjer med innsamlede boksringer nå.
– Noen bruker å levere til meg, og jeg tar med videre til ortopedisk verksted og leverer der.
Han sikter til Trøndelag ortopedisk verksted AS, og legger til at han er usikker på hva andre i gruppa gjør.
Vi tok kontakt med verkstedet, men de meddelte oss at de ikke lenger tar imot boksringer. De har ikke noe de kan bruke det til i produksjonen, fikk vi opplyst.
Nordisk samarbeid
Bak innsamlingen i dag står blant andre Fredrikstad-mannen Carl Johan Holm, på vegne av organisasjonen «Order of St. John of Jerusalem». Han uttalte til Fredrikstad Blad allerede i mars 2013 at det kostet for mye å sende ringene til Thailand. De har imidlertid et nordisk samarbeid, og han sier at de på et tidspunkt sendte 153.000 danske kroner til Thailand, som inntjening fra boksringer solgt som skrapmetall i Skandinavia.
Dialysemyte i USA
I USA har innsamling av boksringer en enda lenger historie. Der har myten vært at innsamlede boksringer av titan ble smeltet om og finansierte dyr dialysebehandling for fattige barn. Det ryktet lever fortsatt på internett, selv om det er avkreftet mange ganger.
(© Thailands Tidende. Utgave 6/2018 – 1. juni 2018)