På den lokale spritfabrikken i Nang Rong i Buriram smakes det på varene gjennom arbeidsdagen, med sjefens velsignelse. Laokhao skaper arbeidsplasser - men skaper også problemer.

TEKST OG FOTO: HELGE HEYERDAHL

Den unge sjefen ved navn Nong på spritfabrikken på tettstedet Chamni i Nang Rong forteller om forholdene på fabrikken:
- Arbeidsdagen blir enklere, og arbeiderne vet hvor grensen går, så det byr sjelden på problemer at arbeidsdagen for enkelte avsluttes på stigende promille. Men det hender nok at noen av de ansatte heller legger seg litt nedpå enn å spise i matpausen, sier fabrikkeieren.
Laokhao er vanligvis produsert på basis av ristypen 'sticky rice', og kalles på spøk for rakettdrivstoff. Om man faktisk kan avfyre en rakett med det vites ikke, men alle som har tatt noen slurker av drikken vet at man ganske kjapt føler at man er i en annen galakse. Er man på fest på landsbygda er det ikke uvanlig å se thailandske menn stup fulle på laokhao før festen har kommet skikkelig i gang. Thaier drikker ofte litt isvann, kaster i seg litt laokhao, og skyller ned med mer isvann.
For mange av de fattige i Thailand er laokhao det eneste aktuelle brennevinet på grunn av den lave prisen. Å kalle det rimelig er kanskje ikke helt korrekt, siden det for en vanlig arbeider på bygda koster rundt fire timelønner å kjøpe en flaske, men det er uansett det rimeligste alternativet for å bli full og glemme noen av livets bekymringer for en stund.

Skaper problemer
For noen uker siden var det nyttårshelg, og mange liv gikk med i ulykker relatert til alkohol. Det er vel heller ingen hemmelighet at mange familier rakner på grunn av laokhaoens tilstedeværelse.
- Det er trist, men det er ikke noe jeg går og tenker så mye på. Det fordi at om ikke jeg hadde produsert sprit, så hadde noen andre gjort det. I tillegg så sysselsetter jeg ti mennesker som ikke har noen alternativ jobb i nærområdet, sier Nong, som samtidig med at vi er på besøk har en seremoni for å markere at han tar over fabrikken etter sin far som startet opp for 12 år siden.
- Hvor i Thailand kan man kjøpe laokhaoen du selger?
- Det er faktisk sånn at den selges mest i Rachaburi, og endel her i Nang Rong. Thaier flest foretrekker å kjøpe laokhao fra et annet distrikt enn sitt eget. Det oppleves nok mer spennende for endel folk, mener Nong.

Tatt på fersken
- Er du plaget av svinn, eller tørste folk som finner ut at de skal bryte seg inn om natten?
- Innbrudd er ikke noe problem. Men vi oppdaget for kort tid siden at det manglet en del flasker. Etter en liten sjekk fant jeg ut at det var en av de ansatte som stod bak tyveriet. Vedkommende fikk valget mellom å gå på dagen, eller å gå ned 50 baht i lønn pr. dag. Han valgte å bli.
- Hvordan er arbeidsbetingelsene for arbeiderne dine?
- Den vanlige dagslønnen er på 150 baht. Folk jobber ni timer hver dag, syv dager i uken. To dager i uken jobbes det overtid, og da er timelønnen 20 baht. Dette er helt normale lønninger for denne type jobb, forklarer thaikineseren Nong.

- Laokhaoen vil bestå
Dagens unge, ihvertfall i storbyene, foretrekker andre drikkevarer enn laokhao. Mange drikker Baccardi Breezer, Spy osv. Men sjefen er ikke bekymret for fabrikkens fremtid:
- Laokhaoen består, og vil alltid selge godt. Det har med pris å gjøre. En flaske av vårt brennevin koster 65 baht, og her på bygda er det få som har råd til å drikke annet.
Nong kan for øvrig fortelle at av prisen på 65 baht går hele 30 baht til myndighetene som alkoholskatt.

Umiskjennelig lukt
Det blir tid til en rundtur på fabrikken, og lukten er umiskjennelig. For å finne frem til fabrikken kan du slå av GPS-en og bare følge lukten. Når Nong løfter på lokket på en av tønnene som inneholder laokhao med en alkoholprosent på 40 så river det i nesen. Bedre blir det ikke når han byr på en smaksprøve. Vi setter sjøbein, og svelger unna brennevinet som nesten rekker å fordufte fra tungen før den svelges. - Det er ikke lov å selge sterkere drikkevarer enn 40 prosent i Thailand, får vi vite.
- Og hvor mye drikker eieren selv av varebeholdningen?
- Akkurat passe, humrer fabrikkeier Nong.

Enkle kår - døtrene er redningen

Med 150 baht i lønn pr dag blir det lite å legge av til ferie og alderdom. Men takket være barna klarer Noy (50) seg.

Noy bor rett i nærheten av laokhaofabrikken hun jobber på. Den enslige moren bor i datteren og kjærestens hus, og på spørsmål om hva den store drømmen er kommer svaret kontant.
- Eget hus. Et hjem som jeg kan kalle mitt eget. Da skulle jeg ha startet med å selge noen dagligvarer fra huset mitt, nok til at jeg klarte å forsørge meg selv, sier hun.
Med en ungeflokk på to jenter og to gutter er hun ikke så veldig bekymret for fremtiden. Og det mest på grunn av jentene.
- Det er vanlig at det er jentene som tar vare på foreldrene sine når de ikke kan jobbe mer. Guttene har jo egne familier de må forsørge, så det er betryggende å få jenter når man blir foreldre.
- Hvor mye trenger man for å leve et komfortabelt liv her på landsbygda?
- Jeg tjener cirka 4.500 baht i måneden, og det er et par tusen baht for lite til å klare seg godt. Hadde jeg ikke hatt muligheten til å bo i min datters hus, så hadde det blitt veldig vanskelig siden det koster 1.500 baht å leie en liten leilighet.
Det kryr ikke av jobber på landsbygda i Isan. Hadde ikke laokhaofabrikken eksistert så hadde ikke Noy hatt mulighet til å bo på hjemplassen:
- Nei, da måtte jeg ha flyttet, siden det kun er ris man kan jobbe med her utenom fabrikken. Men man kan ikke klage, for dette er helt normalt for oss som kommer fra fattige områder av Thailand. Mange reiser til Bangkok eller andre storbyer for å jobbe. Heldigvis har jeg både jobb og snille og omsorgsfulle barn, smiler Noy.

Laokhao:

* Betyr hvitt brennevin ('lao' = brennevin, 'khao' = hvit)
* Sett på som 'de fattiges' brennevin. Koster ca. 65 baht for en flaske.
* Inneholder maksimalt 40 prosent alkohol ifølge thailandsk lovgivning.
* Produseres med primitive hjelpemidler av mange små fabrikker rundt om på landsbygda. Basisvaren er som oftest en type ris som kalles
'sticky rice', som omdannes til sukker og blandes med gjær og vann.

(Thailands Tidende utgave 2/2011)