Somphon (58) tjener 2–3000 baht i måneden på sin kullmile. Han sper på inntekten med å reparere septiktanker. Livet er ikke alltid så glamorøst i Isan.

Somphon viker ikke tilbake for hardt arbeid – som å produsere trekull. I tillegg graver han opp og fikser septiktanker og feller trær ingen andre vil røre. Han tar rett og slett på seg de jobbene ingen andre vil ha – det tyngste og ofte farligste arbeidet.

– Jeg er femtiåtte år. Men da jeg for noen år siden måtte fornye ID-kortet mitt, klarte de å plusse på fire år. Nå mottar jeg fem hundre baht i pensjon hver måned, mens min eldre bror ikke får noe, humrer han.

Ansiktet til Somphon bærer preg av et tøft liv med mye slit og laokhao-brennevin. Han er periodedranker, som flere i søskenflokken. Han drikker tett i noen måneder, deretter slutter han noen måneder for å jobbe. Det finnes neppe den jobben han ikke sier ja til.

Feller trær «gratis»

– Når noen vil ha felt et tre, tar jeg jobben. De kan velge om de vil betale meg med penger eller ved å gi meg trevirket.

[ annonser ]

Somphon forteller om kunsten å felle trær: – I landsbyene er det tett med hus, og trær kan ikke felles på samme måte som ute på rismarkene. Greiner må sages av en etter en, og stammene må ofte felles i flere stykker for at ikke hus eller annet skal bli ødelagt, forklarer Somphon. Han vet at det er en farlig jobb å stå oppe i trærne for å kutte ned store greiner. Men desto større tre, desto mer er det å tjene, for stamme og greiner kuttes opp. Han forsøker å selge noe som trevirke, men som oftest havner det meste i kullmilen.

Ingen penger til medgift

Somphon har fem søstre og seks brødre. Det ble aldri penger nok til noe medgift da han vokste opp, så han ble aldri gift. Nå er det ingen som vil ha ham, sier han, «en ussel kullbrenner». Men han har fem hunder og en liten dam med sju ender – ikke fordi han skal spise endene men fordi de gir ham selskap. Det samme gjør hundene. Det er alltid en eller flere av dem som følger ham til butikken for å handle.

Fire søsken er allerede døde. De har alle gått bort som følge av leversvikt. Munker har besøkt gaten hvor han bor for å få bort demonene som har forbannet beboerne med en voldsom tørst etter sprit, men intet har hjulpet.

Tidligere hadde han en kullmile like utenfor hytten han sover i. I januar ble han onkel på nytt, og da ble han bedt om å flytte kullmilen ut til risåkeren. Det var ikke bra for det lille barnet å puste inn røyken. Spesielt på vindstille netter kunne røyken ligge tung og giftig over husene. Så han flyttet virksomheten noen hundre meter, bygget ny kullmile av leire og sand, og fikk hengekøyen på plass.

Hver brenning tar flere uker

Somphons kullmile er stor nok til at han kan produsere åtte til ti store sekker med kull i hver brenning. For en sekk får han 250 baht. Hvor lang tid prosessen tar varierer med tretype og tykkelse. Noen trær inneholder mer vann enn andre og da tar det lengre tid. Er det relativt tynne greiner kan det gå et par uker. Er det tykke trestammer går det ofte tre uker, noen ganger fire uker før han kan hente ut kullet.

Da Thailands Tidende var med for å ta ut kullet første gang, var det fortsatt glødende tre inne i milen. Mye gikk tapt da han åpnet opp og det tok fyr. Da han åpnet opp kom det oksygen inn og det begynte å brenne. I all hast måtte mer tre legges inn og så måtte det hele lukkes på nytt. Deretter var det to nye uker å vente.

Etter ytterligere to uker var vi tilbake. Ilden hadde slukket. Alt trevirket var forkullet. Men kaldt var det ikke. Varmen hang fortsatt igjen i veggene. Det så ikke ut til å bry Somphon særlig. Han fylte møysommelig sekk etter sekk. Etter en stund måtte han sette seg inne i selve kullmilen for å få fylt sekkene. Der var det mørkt og støvete – og ikke langt unna 75 graders varme.

– Det er viktig at det ikke er glør igjen. Ellers kan jeg risikere å bli grillet, forklarer han muntert. Når han oppdager glør må han raskt hive på vann. Det våte kullet må så tørke i solen et par dager før han kan pakke det i sekker.

Shanghaiet i Bangkok

For en del år siden var Somphon en tur til Bangkok for å se etter arbeid. Han havnet på fylla og våknet til slutt opp ombord i en fiskebåt. Kapteinen hevdet at han hadde godtatt å jobbe ombord i to år. Da han etter to år fikk gå i land – og kom hjem til landsbyen uten penger – var det mange som lurte på hva som hadde skjedd. I de to årene hadde han ikke gitt noe livstegn fra seg. Ikke kan han skrive eller lese, og ikke hadde han telefon eller noen numre han kunne ringe. Selv nå så mange år etterpå liker han ikke å snakke om dette. Det var to harde år. Han har bestemt at han aldri skal tilbake til Bangkok. Det er ikke trygt der, sier han. Han vil heller bli ved kullmilen.

Flere inntektsmuligheter

Somphon drar med seg en sekk inn i milen og fyller den. En ansiktsmaske av tøy beskytter mot støvet. Han er flink til å beskytte seg – i hvert fall når han ikke drikker.

Etter fire timer med hardt og varmt arbeid har han sju sekker med kull. At han åpnet for tidlig kostet ham dyrt. Men denne gangen har han en kullselger på markedet som vil kjøpe kull pakket i mindre sekker. En stor sekk gir 12 til 14 små. Disse betales med 25 baht per stykk. På markedet selges de for 30 baht. Det betyr at han skal klare å få over 2000 baht for denne brenningen.

Somphon smiler til tross for dårlig lønn. Dagen før hadde han samlet flere kilo ris ved å lete etter ris i en åker hvor skurtreskeren hadde gjort en slett jobb. Og han er tilbudt å fjerne flere store trær. Han har nok til å fø seg selv, hunder og ender.

-----

Trekull i Thailand:

* I moderne produksjon blir trekull fremstilt ved at trevirket varmes opp til høy temperatur uten at det tilføres oksygen. Før ble det benyttet ufullstendig forbrenning i kullmiler.

* Kullmiler var vanlig på landsbygda. I tillegg til kull ble det produsert tjære. Når det produseres trekull i Thailand blir ikke tjæren tatt vare på. Den renner som regel ned i grunnen under kullmilen.

* I Thailand er det svært vanlig å bruke kull både til grilling og som varme ved koking. Årsaken er at det er nesten fritt for fuktighet og tjære og derfor ikke ryker slik normal ved gjør.

* Når det settes fyr i en kullmile er det viktig at det utvikles nok varme til å sette i gang prosessen. I begynnelsen holder en kullmile rundt 300 grader Celsius. Deretter stenges all tilførsel av oksygen og temperaturen øker normalt til nærmere 800 grader. Treet som ikke har forbrent blir sort, samtidig som vann og tjære fordamper. Tilbake er kull som inneholder over 90 prosent energirikt karbon. Det går normalt med ca. fire kilo ved til å produsere en kilo trekull.

(Thailands Tidende utgave 2/2014 – 1. februar 2014)