4. juli leverte jeg inn en klage til rådhuset. Etter det har jeg ikke hatt fritidsproblemer. Her må nemlig klager følges opp. Klagen er alvorlig nok: Beboerne i et boligområde i Pattaya er i ferd med å få et falleferdig byggverk i hodet! Lovverket er ikke til mye hjelp.

 

Byggverket er et hevet svømmebasseng med veg under. Det er i ferd med å ruste istykker og burde vært revet for lenge siden. Men nå har kommunen hatt saken i snart fem måneder og virker ikke å ha noen hast. I skrivende stund er problemet at boet etter bygningens eier ikke har noen formell bestyrer.

Det dreier seg om en hesteskoformet rekkehusbebyggelse med svømmebasseng i midten – på nivå med annen etasje. Under bassengområdet går områdets interne veg, og de som ferdes der risikerer livet hver dag.

Slike prosjekter som dette var populære for 30 år siden, dette ligger i Naklua og det er flere av dem på Pratamnak Hill. Når man ser hvordan de utvikler seg med tid forstår man at det ikke lenger er noen populær byggestil.

Utvikleren av boligfeltet gikk konkurs for tjue år siden, og det har etter det kun vært drevet sporadisk vedlikehold.

 

Måtte ha rivningstillatelse

Vi klarte etter hvert å få snakket med de fleste av eierne av de 37 rekkehusene. En merkelig dame eier hele ti hus. Hun ville ikke ha noe av rivning, selv om vi andre påtok oss å ta kostnadene. Slik er det ofte her (og andre steder) – én eneste egoistisk huseier ødelegger for alle andre, spesielt når det ikke finnes noen eierforening (mer om det lenger ned).

Det var flertall for rivning, men rivningsfirmaet turte ikke starte jobben før rådhuset hadde utstedt en rivningstillatelse, i hovedsak fordi det var en huseier som var motstander av rivningen.

Der stoppet saken. Ingen av beboerne viste noen større interesse for å ta opp saken med det beryktede rådhuset i Pattaya. Jeg har imidlertid alltid likt en utfordring, så det ble meg som tok saken og som klagde på vegne av meg selv – som beboer. For å være ærlig så er det lenge siden jeg har bodd der, men min samboer eier hus der, så da var vel forbindelsen klar nok. Etter dette har jeg ikke hatt noen fritidsproblemer.

 

Enkelt å klage

Det er enkelt å levere inn en klage på rådhuset i Pattaya – det visste du kanskje ikke? Det finnes et standardisert skjema man fyller ut. Det er adressert til ordføreren selv. Min klage ble levert inn på teknisk etat, men det avhenger av hva du klager på hvor den skal leveres inn.

Jeg la ved masse dokumentasjon og leverte klagen. Noen dager senere tenkte jeg på at jeg burde jo ha en kvittering for innlevert klage, så jeg dro tilbake igjen til teknisk etat. De rotet litt i en enorm bunke med papirer, fant til slutt min klage, og tok en kopi av det utfylte formularet. Det var første lærdom: Ha alltid bevis for innlevert klage, ellers kan den havne langt nede i bunken.

Jeg har aldri klaget til norske myndigheter, men jeg antar at de har en prosess som gjør at saken går sin gang gjennom byråkratiet enten klageren følger opp eller ei. Så ikke her. Her må man mase, mase og mase. Man maser selvsagt på en veldig avbalansert og høflig måte, men det har vært en konstant strøm av besøk, telefonsamtaler og sms-er – alt på thai, selvsagt – mellom meg og den uheldige områdesjefen som fikk en farang som klager. Jeg kan garantere at den jevne thai hadde gitt opp for lenge siden. De sverger til Mai Pen Rai – og er kanskje lykkeligere av den grunn.

 

Ingen bobestyrer

Jeg har gjort mye av jobben selv. Jeg var på landkontoret og fikk en sertifisert kopi av skjøtet for eiendommen. Deretter dro jeg til folkeregisteret for å finne eierens adresse. De kunne opplyse om at mannen døde for åtte år siden. Med litt hjelp fra juridisk avdeling fant jeg ut at det utrolig nok ikke var oppnevnt noen bobestyrer og at boet ikke var skiftet.

Det er ikke slik her at myndighetene kan gå i gang med å rive et byggverk de mener er farlig. De må først beordre eieren til å pusse opp eller rive. Deretter har eieren muligheten til å bestride dette. Dette er jo ikke noen uvanlig prosedyre, men problemet her var altså at bygget ikke har noen eier. Så hvorfor ikke sette i gang med rivning? Når arvingene ikke har skiftet boet i løpet av åtte år er det vel litt sent å komme med krav nå?

Men nei, reglene må følges, det ble opplest og vedtatt i flere møter med advokater fra juridisk avdeling. Det er ingen person kommunen kan henvende seg til for å beordre rivning eller oppussing. Det finnes heller ingen måte myndighetene kan beordre et bo skiftet på. Sjakk matt.

 

Fant en arving

På dette tidspunktet fikk jeg litt hjelp fra teknisk etat. En av lederne der overhørte en samtale mellom meg og områdesjefen, og kunne opplyse at han kjente familien til den avdøde. Vi fikk telefonnummeret til eldste sønn i huset.

Både jeg og områdesjefen har vært i kontakt med sønnen. I starten virket han samarbeidsvillig, men han kom med et litt interessant utsagn: Han sa at etter det han hadde hørt var det ingen servitutter på skjøtet. Jeg sendte ham kopi av skjøtet, hvor det er tinglyste servitutter som gir beboerne rett til ferdsel på eiendommen. Etter det ble det stille fra sønnen. Han tar ikke lenger telefonen eller svare på meldinger. Vi får anta at årsaken er at servituttene gjør at eiendommen i praksis ikke kan selges eller omgjøres til andre formål. Altså ingen ting å tjene på å bli formell eier.

Det siste er at områdesjefen nå skriver et offisielt brev til sønnen, hvor han bes om å enten pusse opp eller rive bygget. Men de kan ikke beordre ham til det, for han er ikke bobestyrer. Hvordan skatteetaten, som har penger utestående fra den avdøde, kan tillate at boet fortsatt er uskiftet etter åtte år, er et mysterium. 

 

Eierforening ulovlig

Men hvorfor tar ikke eierforeningen fatt i saken, spør du sikkert? Årsaken er at det ikke finnes noen eierforening. For å spare tid og penger (får man anta) ble ikke de 37 rekkehusene registrert som noe offisielt boligfelt, kun 37 separate eiendommer. Man kan derfor ifølge thailandsk lov ikke opprette en eierforening i juridisk forstand, og beboerne har derfor i praksis ingen måte å styre området på. Hadde vi hatt en formell eierforening kunne vi vedtatt tiltak med kun simpelt flertall.

Ifølge dagens lovgivning skal alle prosjekter med mer enn ni eiendommer registreres som et boligområde i juridisk forstand, men den loven trådde i kraft etter at dette prosjektet var bygget. 

 

Penger løser saken?

Så det ble altså stille fra sønnens side. Man vet jo ikke årsaken til dette. Kanskje også han er død? En annen mulighet er at han venter på å bli tilbudt en sum penger for å ordne opp i rotet faren etterlot seg. Som far så sønn.

Men hva med penger til sjefene på rådhuset? Pattaya har jo et litt uheldig rykte som en korrupt by. Andre beboere på området – thaier – mente at det ikke kom til å skje noe med mindre det kom noen penger på bordet, for ikke å si under bordet. 

Jeg benyttet anledningen en gang jeg hadde områdesjefen på tomannshånd og spurte om han trengte litt støtte til eventuell utgifter han måtte ha i sakens anledning. Det var et fint spørsmål, for det innebærer ingen ulovligheter å tilby seg å være med å dekke utgifter. 

Før jeg fikk snakket ferdig var han raskt ute med å si at det ønsket han ikke, og at vi heller skulle bruke pengene til oppussing av boligområdet. Dette er en prinsippfast mann jeg har med å gjøre. Og det er på sin plass å legge til at det ikke nødvendigvis er hans feil at saken har dratt ut. Det er ikke han som har laget prosedyrene og lovverket i dette landet. Når det gjelder korrupsjon og Pattaya, så ryktes det også at det for tiden er mindre utbredt. Juntaen slår hardt ned på tilfeller som dukker opp.  

Så da sitter beboerne og venter på å få et gapende hull i hodet – på grunn av et gapende hull i lovgivningen. Jeg er nok ikke den eneste som har møtt dette problemet. Det ligger tross alt rustne og falleferdige rønner i annenhver gate her. På tide med en lovreform. 

Redaktøren

(© Thailands Tidende. Utgave 12/2017 – 1. desember 2017)