I disse dager mottar norske alderspensjonister i Thailand melding om at barne- og ektefelletillegget forsvinner fra 1. juli. Vi har mottatt flere reaksjoner på dette, inkludert dette leserinnlegget.
Klikk her hvis du vil se tidligere artikler om dette hos Thailands Tidende:
ARTIKLER OM BARNE- OG EKTEFELLETILLEGGET
LES: – Ikke ta fra oss barnetillegget! (september 2018)
LES: Lederartikkel: Behandles som innvandrere (september 2018)
LES: Skulle ramme polakker og somaliere, men nordmenn i Thailand får svi (mai 2019)
LES: Leserinnlegg: Slutt på barnetillegget kan skape barnefattigdom (oktober 2019)
LES: Regjeringen har bestemt seg: Vil fjerne barne- og ektefelletillegg (juni 2019)
LES: Slutt på ektefelle- og barnetillegg: – Vi trenger ti års utfasing! (desember 2019)
«Når andre samfunn prøver å hjelpe sine borgere i en ytterst uvanlig og vanskelig tid, velger det norske samfunnet å påføre oss ytterligere problemer.»
NAV har nå sendt norske alderspensjonister bosatt i Thailand, som mottar ektefelletillegg, melding om at de stanser utbetaling av ektefelletillegg fra 1. juli d.å. Det samme gjelder for pensjonister bosatt på Filippinene.
Formelt heter det at det gjelder for alderspensjonister bosatt utenfor EØS-området eller i land som Norge ikke har trygdeavtale med. Grunnlaget for den brutale melding er den endring av folketrygdloven §§ 3-24 og 3-25 som gjelder fra 1. juli 2020.
Dette er altså den ordning Norge ender opp med etter å ha gitt etter på et i og for seg forståelig folkekrav om reduksjon av såkalt trygdeeksport. Enkelte har også tegnet et bilde av Norge som Europas sosialkontor. Folk har sett seg både lei og skremt av utlendinger kom til Norge og tok opphold her – for kortere eller lenger tid – og fikk rettigheter som vi har brukt generasjoner på å bygge opp. Sykepenger, arbeidsavklaringspenger, barnetrygd, kontantstøtte m.m. har i stadig voksende volum blitt sendt ut av landet til familiene av disse gjestene våre.
Norske arbeidsgivere har imidlertid sett seg tjent med å få billig utenlandsk arbeidskraft, og nasjonen Norge må også antas å ha profittert på dette. Følgelig har dette fått fortsette inntil det etter hvert ble et krav som kunne gi politiske konsekvenser, om det ikke ble møtt med en eller annen handling. En velgerstorm kunne jo feie de regjerende ut av kontorene sine eller fullstendig endre det politiske landskap.
Men så har altså våre «slagkraftige» politikere, inkludert parlamentarikere på Stortinget, oppdaget at de ikke lenger har de musklene de trodde de hadde. Handlingsrommet er lite, da de har gitt fra seg den politiske makt til EU. Nå er jo Norge ikke medlem av EU, derfor brukes et nytt begrep når det gjelder geografi og jurisdiksjon, EØS-området. De innser at de vil bli stoppet i Brussel eller Strasbourg, og at nye pinlige situasjoner fort kan oppstå, om de viser seg for egenrådig og stoler for mye på sin politiske suverenitet. Følgelig våger de ikke å gjøre noen verdens ting med trygdeytelsene som utenlandske trygdemottakere mottar – uten også å gjøre det samme for norske trygdemottakere. Bor man som trygdemottaker innen EØS-området eller i land Norge har trygdeavtale med, beholder man «alt», enten man norsk eller utlending.
Når det så gjelder oss som bor og befinner oss utenom det gode selskap derimot, er alt såre enkelt. EU bryr seg selvsagt ikke om oss, og det gjør heller ikke våre folkevalgte. Vi utgjør ingen politisk fare, bare en liten flokk på noen hundretalls stykker og kan ikke true den politiske stabilitet. De kan ta fra oss uten at noen bryr seg og risikerer ingen ting. Her viser våre norske politikere sin solidariske handlekraft og kan si – «se hva vi har fått til!» Men noen politisk bragd er ikke dette, snarere tvert imot. Det minner mer om å stjele sukkertøy fra småunger. Med en lett omskriving av et sitat fra Jens Bjørnboe fristes jeg til å si at
Vårt trygdevesen fungerer aldeles utmerket – unntatt for de trygdede!
Vår regjering sier også en del ting om oss og det samfunn vi lever i her. I de forarbeider og uttalelser som er kommet før lovendringen og som tar fra Thailand-pensjonistene ektefelletillegget, blir det nesten patetisk når det sies (sic) at økonomisk tilskudd for hjemmeværende ektefelle ikke hører en moderne tid til og at det ikke bidrar til likestilling og aktiv yrkesdeltakelse i arbeidslivet (i Thailand).
Til nettopp nevnte skyter jeg bare inn her at det kan skrives avhandlinger om kvinners deltakelse i Thailands arbeidsliv og at anførselen er bisarr. Videre spekuleres det i motivene for de norske gamlingene i Thailand som finner seg unge bruder, som de så krever ektefelletillegg for. Det brukes riktignok et mer pyntelig språk og det heter for eksempel at ektefelletillegg kan gi et «insentiv» som er lite ønskelig, og at norske myndigheter har få muligheter til å utøve kontroll med ordningen.
Dette må jo forstås slik at myndighetene ønsker å ha kontroll på thailandspensjonistenes kjærlighetsliv og på at dette ikke inneholder ønsker/tanker om økonomi, omsorg, pleie. Nærmere kollektiv harselas av en hel gruppe mennesker er det vel vanskelig å komme. Vi mistenker aldri noen norsk politiker eller byråkrat for å ha annet enn edle og selvoppofrende motiver i sitt daglige liv - ikke en gang i kjærlighetslivet.
Og for oss som rammes, kan dette ikke komme på noe verre tidspunkt. Verdien av den norske kronen er nå på et historisk lavmål, i forhold til THB et tap for oss på nærmere 40%. Så har vi koronasykdommen, som er mer farlig for oss gamle. Vi skulle prøve å sette av penger som en reserve, både for hjelp ved eventuelt covid-angrep eller til å komme oss hjem til Norge og bekoste en karantene der. Det er det mange som bare kan glemme. Når andre samfunn prøver å hjelpe sine borgere i en ytterst uvanlig og vanskelig tid, velger det norske samfunnet å påføre oss ytterligere problemer.
På thailandske nyheter hører man nå om dagen at selvmordsraten blant thaier har steget i takt med de vansker landets befolkning nå opplever. Vi kan ikke se bort fra lignende tendenser hos vår gruppe. Mange av oss i vår gruppe må – etter det vi opplever – bære på tanker om hvorfor vi blir sett på som utskudd som ikke fortjener bedre.
Vi vokste opp under og etter annen verdenskrig og holdt ut trange tider og offentlig fattigdom, med nøysomhet og tålmod. Sammen tok vår generasjon et skippertak og bygde opp landet, som vi så overlot til de yngre. At disse yngre forsyner seg selv grovt kan vi leve med og enda unne dem, men at de ikke engang unner oss smuler, det er vondt og uforståelig.
Forfatteren overveier nå å be om en rettslig belysning av den endring som er gjort i folketrygdloven, særlig sett i lys av den åpenbare diskriminering av et lite fåtall trygdemottakere som det her legges opp til.
Jan Gilje
Artikkelforfatteren. (Foto: Privat)
(© Thailands Tidende. 28. april 2020)
