Vestlig orienterte thaier må nå forklare sine utenlandske venner hvorfor en knusende valgseier for to opposisjonspartier fortsatt ikke har resultert i noe mandat til å danne regjering.
Vi faranger er fasinert over styresett og valg i Thailand. Naturlig nok vil vi diskutere det med thaiene. Men når vi bringer opp emnet overfor thaier blir det gjerne en pinlig stillhet.
Stort sett alle thaier er patrioter, og ønsker det beste for hjemlandet. Men mange misliker at landet ikke fungerer som et demokrati. Dette gjelder spesielt thaier med vestlige ektefeller eller thaier som faktisk bor i Vesten. I Norge er det for eksempel over 20 000 thaier.
Det er rett og slett pinlig å skulle forklare overfor vestlige folk hvorfor en så klar valgseier ikke automatisk gir noen rett til å styre.
LES: Stor valgseier til opposisjonspartier (15. mai 2023)
Tenk om nordmenn etter et stortingsvalg ikke hadde noen anelse om hvem som kunne danne regjering, selv om en koalisjon vant overlegent? Det er utenkelig. Slik det er i alle vestlige demokratier. Men ikke i Thailand.
I Vesten har man et lite flatterende navn for slike tilstander – bananrepublikk.
Det betegner et land hvor grupper med stor makt – backet opp militært – har en kontroll som gjør at de kan overprøve folkets vilje etter et valg. Den gruppen i Thailand heter Det militære. De har da også til gangs overprøvet folkets vilje, via 13 «vellykkede» militærkupp siden 1932.
Men vestlig orienterte thaier er uansett mindretallet. De fleste thaier følger i hovedsak med på hva som skjer i regionen. Og her er det dårlig med demokrati. Thailand er omgitt av et militærdiktatur (Myanmar), et politisk diktatur (Kambodsja) samt to kommunistdiktaturer (Laos og Vietnam). Demokrati har ikke spesielt bra grobunn i området her, selv om Malaysia i syd er å anse som et demokrati. Samme med Singapore og Indonesia.
Militærvesenet utpekte i 2017 et senat bestående av 250 personer. De skal være med å velge statsminister, sammen med de 500 folkevalgte representantene i underhuset. Det til forandring fra forrige grunnlov. Det vil si at skal man være sikker på en folkevalgt statsminister, må man vinne hele 376 av 500 stemmer i underhuset.
Pr i dag har Move Forward, valgets vinner, samlet en koalisjon med 313 representanter i underhuset. Det holder ikke. I hvert fall ikke på papiret.
Etter å ha observert thailandsk politikk i flere tiår, er min antakelse at Move Forward til slutt får danne regjering, ved at tilstrekkelig mange av de 250 senatorene stiller seg bak. Å ikke gjøre det vil være å be om problemer og demonstrasjoner.
Men det faktum at ingen kommentatorer er villig til å si dette med sikkerhet, forteller hvor ustabil situasjonen er.
Et ekstra problemområde, er at valgkommisjonen nå behandler en klage fra politisk aktivist Ruangkrai Leekitwattana, som sier at statsministerkandidat Pita Limjaroenrat fra Move Forward eier aksjer i et medieselskap (iTV), noe som må diskvalifisere ham fra politisk arbeid.
Det var nettopp dette hans medgrunnlegger i partiet, Thanathorn Juangroongruangkit, ble dømt for. Og utstengt fra all politikk i ti år. Så ingen ser på dette som en spøk, selv om medieselskapet i praksis har liten aktivitet og det hele virker som et vikarierende argument. Pita sier at aksjeposten er oppgitt til valgkommisjonen, og at den tilfalt ham via farens dødsbo. Valgkommisjonen har uansett all makt på dette området.
Den gode nyheten for mange, oppi alt dette – som jeg ikke ser omtalt noen steder – er at femårsperioden til det utpekte senatet utgår neste år.
Det skal godt gjøres for militærvesenet å få beholde den valgfordelen de hadde i 2019 og nå i 2023. En måte det kan gjøres på, er via et nytt militærkupp og ny utpekelse av disse 250 personene.
Årsaken til disse tingene vi omtaler her ligger i grunnloven av 2017, den siste grunnloven i en lang rekke, som ble utformet av en militærregjering som ville sikre seg langvarig styre. Det fungerte etter planen i 2019. Da fikk general Prayut Chan-ocha 23 prosent av stemmene, som var nok til å danne regjering.
Når det er sagt, må man også si at etter et kupp og fem års militærstyre, var det altså fortsatt 23 prosent som stemte for kuppgeneralen i 2019. Så faktum er at en betydelig del av thaier foretrakk militærstyre.
I år var imidlertid situasjonen annerledes, og det må ha kommet som en overraskelse på de to generalene (statsminister og visestatsminister) som stilte i spissen for sine to partier. De fikk til sammen 13 prosent av stemmene, og henholdsvis 36 og 41 seter i underhuset. Vi snakker om Prayut Chan-ocha med United Thai Nation Party og Prawit Wongsuwan fra nåværende regjeringsparti Palang Pracharat.
Nå er folket for alvor modent for et demokratisk styre. I mye større grad enn i 2019.
Hva har skjedd mellom 2019 og 2023? I hovedsak en pandemi, hvor myndighetene prioriterte folks «sikkerhet» fremfor deres mulighet til å fortsette sin næringsvirksomhet. Myndighetene tenkte seg alltid «litt ekstra godt om» før de lettet på covidtiltak.
For eksempel ødela de høysesongen for vestlige turister i 2021/22 ved å gjeninnføre karantene i desember 2021. Man må anta at dette er en av årsakene til at spesielt yngre velgere nå i stor grad virker å ha forlatt de militære partiene.
Det som har skjedd i år er at det har dukket opp et parti som spesielt yngre velgere kan stille seg bak. Ja, de fikk mange stemmer i 2019, da under navnet Future Forward, nemlig 80 seter i underhuset. Men i år har de fått hele 152 seter, etterfulgt av Pheu Thais 141.
Pheu Thai, utgått fra Thaksin-klanen, vant alle valgene mellom 2001 og 2019. Men ikke nå lenger.
Pheu Thai har hatt problemer med å få innpass f.eks. i hovedstaden. Deres politikk har vært mye rettet mot utkanstrøk i nord og nordøst (Isan). Og de har allerede vært i regjeringsposisjon to ganger, og mottar da kritikk for reelle forhold under deres regjeringer. Dette i motsetning til Move Forward, som kun kan forholde seg til sitt partiprogram.
Move Forward vant denne gangen alle unntatt ett sete fra Bangkok. Det var en ettertrykkelig seier, og det kanskje viktigste signalet som kom fra årets valg.
Landets elite har blitt yngre, og de stiller seg ikke automatisk bak tradisjonelle, endog militære løsninger. De ønsker nye løsninger.
Move Forward er blant annet assosiert med demonstrasjonene i Bangkok i 2020. Slagordene dreide seg om en motstand mot sittende regjering. Men et underliggende punkt har vært reform av monarkiet. Det er ikke mye omtalt, grunnet folks frykt for loven om majestetsfornærmelse. Det er også årsaken til at man pr i dag ikke vet hvor stor del av partiets oppslutning som dreier seg om folk som ønsker reform av monarkiet.
Dette er som alltid et ømtålig emne i Thailand, og statsministerkandidat Pita Limjaroenrat har vært raskt ute med å si at de 6-7 koalisjonspartnerne de nå jobber med, ikke trenger å stille seg bak Move Forwards krav om reform av monarkiet.
Pheu Thai har også vært raskt ute med å si at de ikke er tilhenger av en slik reform. Partiets motstandere har til tider brukt denne omstridte loven om majestetsfornærmelse i kampen mot Pheu Thai, men i praksis er partiet en tilhenger at status quo på det området. Noe de nå har måttet bekrefte, siden den antatte koalisjonspartneren Move Forwards altså ønsker en reform.
Move Forward ønsker en modernisering av Thailand, inkludert mindre budsjetter og makt til militærvesenet. Det må sees som et av partiets viktigste programpunkter, og også årsaken til at mange av de 250 militært utpekte senatorene nå fremover opplever valgets kvaler – bokstavelig talt.
Andre politiske kampsaker for Move Forward er økonomisk utjevning i et land med noen av verdens største forskjeller på rik og fattig. De ønsker modernisering på mange områder, inkludert «moralske» emner som ekteskap mellom personer av samme kjønn.
De ønsker også at landets 76 provinser skal styres via valg, ikke via utpekte guvernører. Det kan ha vært en populær valgsak, grunnet de mange merkelige dekreter diverse uvalgte guvernører kom med under coronapandemien.
Og Move Forward vil ha bedre sosiale ordninger for syke, uføre og pensjonister. På det området konkurrerte de med mange andre partier, men erfaring viser at mye av dette er «valgflesk» som i ettertid ikke gir særlig store resultater.
Dag A. Ekeberg, redaktør (flere kommentarer)
(© Thailands Tidende. 21. mai 2023
