Ingen turiststeder i Thailand har større overvekt av nordmenn enn Cha-am. Men er alle klar over hva slags sjømatparadis de besøker?
SKREVET AV: Terje Engø, Magasinet Reisefot
Phuket er svenskenes favorittsted, Hua Hun pleier å være full av dansker, men når man snakker om Cha-am, så er det nordmenn man treffer. Og de har tilgang til en av landets beste fiskehavner, med tilhørende sjømatrestauranter.
Thailandsk sjømat er mat er i seg selv en årsak til at du bør reise til den thailandske fiskehavnen Cha-am. Elsker du havets delikatesser velger du Cha-am. En liten fiskehavn et par timers kjøretur syd for Bangkok. Ti minutter rolig gange, fra der hvor turister og lokalbefolkning nyter bølgene som ruller inn fra Siamgulfen, finner du en kulinarisk perle.
En liten garnbåt glir inn til land, nesten rett nedenfor gelenderet som skiller oss fra vannet. Fargerike båter ligger tett utover langs piren. Noen er nedlesset med krabbeteiner. Andre har store nøter liggende på dekk. De brukes til å fange fiskearten indisk makrell. Andre er rigget med kraftige lyskastere som lokker blekksprut opp til overflaten om natten.
Vi venter på å få servert. Like utenfor restauranten er det små bassenger hvor du kan plukke det du måtte ønske å spise. Ferske kamskjell, levende svømmekrabber, tigerreker, elvereker, vannameireker og languster. Blåskjell, grønnskjell, sandskjell og mange andre skjell og krepsdyr vi ikke vet noe norsk navn på. Vil vi ha fisk er det et utall å velge blant. Pomfret, grouper, korallørret, hai, skater, muller, indisk makrell, spansk makrell og kongefisk. Her kan du spise thailandsk sjømat hver dag i uke etter uke, uten å måtte spise samme rett to ganger.
Valget er ikke lett når en så gjerne vil smake mer enn hva en kan spise. I små korger fyller vi blekksprut, krabber, reker, skjell og fisker. De veies, og vi blir enige om hvordan vi vil ha maten servert. Tilberedningen er i prisen vi betaler for delikatessene vi har plukket.
Bordet fylles med grillet blekksprut fylt med sitrongress, krabbe kokt naturell, sandskjell i kruttsterk rød curry og hele grillede tigerreker. Noen reker skal kokes sammen med litt blekksprut og fisk i en i en syrlig sterk suppe. Suppen – «tom yam talay» ligner på suppen «tom yam gung». Den lages med reker og er serveres på de aller fleste thairestauranter over hele verden. Suppen vi skal ha i dag er tilsatt litt kokosnøttkrem.
Grillet blekksprut og flotte tigerreker. (Foto: Terje Engø)
Frykt ikke kaloriene i kokosnøttkremen. Noen ganger må slik frykt legges til side til glede for smaksopplevelser. Kokosnøtt gjør underverker med suppen. Den blir rundere og rikere i smaken enn tradisjonell tom yam. Andre ingredienser i suppen er sitrongress, limeblader, chili og galanga, en rot beslektet med ingefær. Dette er thailandsk sjømat på sitt beste.
En liten fiskebåt kommer glidende inn i Cha-am sin fiskehavn. På dekket ligger en haug med nytrukne garn. Fisk glitrer i den sterke sola. I havnen i Cha-Am er det aktivitet dag og natt. Fiskebåter losser fisk og skalldyr til ventende kjølebiler.
Kjølebilene frakter den dyrebare sjømaten til Bangkok, eller til fabrikker hvor den blir pakket og sendt videre til super og hypermarkeder over hele Thailand.
Noe av fisken blir igjen i Cha-Am og servert på lokale restauranter. Delikatessene som står foran oss ble kanskje losset i dag tidlig. Selv om vi er langreiste kunder, er dette kortreist mat i ordets rette forstand.
Et par mil sør for Cha-Am ligger Hua Hin. Byen er ett av Thailands mest populære reisemål blant skandinaviske. Her var det også en stor fiskehavn for få år siden. Men fiskelukt og en armada av ventende kjølebiler passet ikke inn i byens moderne image. Fortsatt er det en lang pir hvor båter legger til. Men de er ikke mange. Skal du oppleve en virkelig fiskehavn er Cha-Am stedet.
For de av om setter pris på å kunne fråtse i havets delikatesser, er en fiskehavn som den i Cha-Am en kulinarisk opplevelse uten sidestykke. Ingen havn er lik. De har alle sine spesialiteter. I Cha-Am er det en stor krabbeflåte. Det sier seg selv at krabbe da er en av havnas spesialiteter. Krabbe er en viktig del av thailandsk sjømat. Kanskje foretrekker du store mørke mudderkrabber fra mangroven, – eller blå og hvite svømmekrabber som fiskes i havet.
En av havnens mange krabbebåter. (Foto: Terje Engø)
Kjente restauranter verden over henter sine Michelin-stjerner basert på kriterier som service, presentasjon og perfeksjonisme. Restaurantene i Cha-Am hadde så absolutt fortjent sine stjerner for sin rolle i å bevare tradisjonell thailandsk kokekunst. Og ikke minst for å ha skapt den perfekte kombinasjon av miljø og matkunst.
Her er ingen pyntet kelner å se. Det er mor, far, en bestemor som koker. Eller kanskje er det en tante, eldste datter i huset eller en annen slektning. Det er de samme som bringer nydelig sjømat, og ikke minst smil og kokekunst til bordet ditt. Her er det ingen som bruker kokebøker, litermål eller vekter når ingrediensene skal blandes. Erfaring, nedarvet kunnskap gjennom generasjoner og familiens forståelse for hvordan god mat skal skapes gir restauranten sitt særpreg.
Her er heller ikke flotte tallerkener og dyrt bestikk. Plastikktallerkener varer lengre, og skjeer og gafler i tynn aluminium er lette å fiske om de blir skjeve. Servietter finnes ikke. Det ville blitt dyrt. Ruller med toalettpapir skjult i små beholder gjør nytten. Det er mat, ikke glitter og stas det her er fokus på.
Du snubler gjerne over flere naboer i feriebyen Hua Hin et par mil lengre sør, og kanskje til og med borte på Cha-Ams «strandgate». Men bare et fåtall turister finner veien bort til fiskehavna. For ti år siden var Cha-Am stort sett et feriested for Bangkoks middelklasse. De kom hit på fredag ettermiddag. Noen bodde på hotell. Men de fleste leide en bungalow for en natt eller to. Andre kom med buss eller bil på morgenen. Så spiste og drakk de i skyggen av trærne nede ved stranden, før de om kvelden dro tilbake til Bangkok.
Fortsatt er det ferierende thailendere som dominerer gatebildet i Cha-Am, selv om det nå er mange hoteller og gjestehus som satser på utenlandske turister. For tiden er det lite turister, her som i resten av Thailand. Mens straks grensene åpner vil nok finne tilbake til byen med beste av det beste av thailandsk sjømat.
Skulle ganen ikke tåle kruttsterk chili, er det fult mulig å velge retter uten snev av chili eller for den saks skyld de små aromatiske hvitløkfeddene som er spesielle for ekte thaimat.
Rekene er klare fra kokkens hånd. Store deilige reker, fem – seks til reker på kiloen. Elverekene er lys oransje, de enorme tigerrekene dyp røde, nesten som hummer. Delikate. Fristende. Pirrende.
Jeg kan liksom ikke bare stupe over rekene, rive av skallet og fortære dem rått og brutalt. De er en visuell nytelse som skaper forventninger om fest for smaksløkene. En trenger ikke å være religiøs for å sende en takk til den som har tilført skaperverket disse velsmakende merkverdige vesenene. Dette må være Gudenes sjømatparadis. For dette er ikke bare thailandsk sjømat – en opplevelse for alle mine sanser.
Vi vet at vi ikke har mulighet til å spise alt hva vi har bestilt. Når øyne bestemmer for sultne mage har det ofte lett for å bli bestilt er enn hva magene kan romme. Men vi har tid i masser, og ute i havnebassenget er det liv og røre. En gammel dieselmotor startes opp med et brøl. Mørk eksos velter opp fra skorsteinen til en stor fiskebåt, når motoren ruses på høyt turtall.
Risen står urørt. Når det arrangeres en fest i Kina, spiser kineserne risen til slutt. Den skal liksom fylle siste plass som måtte finnes i maget. Vi velger samme strategi. Risen kan vente.
Muslingene, små sandskjell med intrikate mønstre i brune sjatteringer, kokt i rød curry sammen med urter vi ikke vet navnet på. Skjellene har åpnet seg, og innmaten løftes ut med gaffel. Det skal mange skjell til hvis en skal spise seg mett på denne retten. Den er perfekt som mellomrett. Skarp chili, mye hvitløk og søt basilikum, en touch med kokosnøtt som lokker frem siste rest av sult. Et thailandsk måltid skal inneholde flere retter. Disse rettene skal ha ulike smaker for å gjøre måltidet fullkomment. Samme regel gjelder om du spiser thailandsk sjømat.
Vi nyter muslingene, mens vi synker inn i en slags melankolsk stemning, – betrakter livet på havna i stillhet. Tenk om vi ikke måtte dra herfra, men kunne nyte dagene, ruslende i den travle havnegata. Vi kunne se på båtene, vakende fisk, krabber som piler i vannkanten eller klatrer oppetter kaipilarer. Og straks sulten meldte seg, plukke en fisk, en krabbe, eller noen reker i et basseng og få den tilberedt på sekunder i en fresende wok.
Det er mange sjømatrestauranter i havna i Cha-Am. Noen ligger helt ute ved havnen, mens noen ligger langs veien mellom strandområdet og fiskehavnen.
I havna er det aktivitet natt og dag. (Foto: Terje Engø)
Barramundien kommer på et fat. Hele fisken er stekt i olje, før den til slutt er dekket med en blanding av vårløk, chili, hvitløk og urter. Duften er herlig, pirrende, både søt og litt skarp. Barramundi er fiskens australske navn. Den kalles noen ganger for ”sea perch” på restaurantmenyer. På thailandsk heter fisken «Phla kapong». Den er like populær i Asia, og for ikke å glemme Australia, som torsk er i Norge.
Når solen går ned sitter vi her fortsatt. Vi sitter og knasker tørrstekte reker med hvitløk til kald øl.
Når vi ber om rekningen, er risen ikke rørt. Vi har ikke plass til så mye som et riskorn. Vi takker for god mat. Vår takknemlighet for dette møtet med thailandsk sjømat kan vi ikke forklare på thailandsk. Så vi gjør det med et smil, og en god del tips.
(Thailands Tidende. 22. august 2021)
