Norsk presse liker å skrive nedsettende om Pattaya. Sist ute var forfatter Sverre Asmervik i A-magasinet.
AV: DAG A. EKEBERG
Enkelte vil huske Sverre Asmervik som forfatter av prostitusjons-romanen ‘Men tankene mine får du aldri’ fra 1982. 11. november sto han bak et lengre innlegg i Aftenpostens A-magasinet, etter å ha tilbrakt noen dager i Pattaya. Han skriver blant annet: ‘Strandpromenaden i Pattaya er tre-fire kilometer lang. Men allerede etter lunsj og til langt over midnatt har man følelse av å bevege seg i et bordell i friluft’. Videre: ‘Overalt ser du vestlige menn som leier en ung thaijente. Elefanten og lammet, tenker jeg ofte’.
Oddvar J. Wangberg er Pattaya-venn, tidvis bidragsyter i Thailands Tidende, og har god kjennskap til norsk journalistikk fra Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Han begynner å se seg lei på disse artiklene, og kommenterer:
- Asmervik er psykolog, men forsøker seg i dette tilfelle som journalist. Og det er ikke noe nytt at det kommer jomfruelige førstereisegutter som vil være ‘journalister’, som tror de har monopol på sannheten når de har vært her i noen få dager. De mange reporterne bruker en utrolig lettvint arbeidsmetode. De holder seg til strandpromenaden og gogo-barene i Walking Street, og blir ‘sjokkert’ av det de ser. Resultatet blir ‘Slik er horebyen Pattaya’, mitt i blinken for norske lesere
Særlig norske redaktører
- Alle store byer jeg har vært i har tvilsomme områder. Det var ikke lenge siden Norge hadde Skippergata i Oslo som hadde samme status, sier Wangberg. - Jeg skjønner ikke at norske redaktører har brukt så mye tid på å kun få frem det negative med Pattaya når ikke andre lands media gjør det. Byen har i den senere tid utviklet seg til å bli en storby, lik Oslo. Hjemme i Norge tror mange at byen fortsatt er den samme som under Vietnam-krigen når amerikanske soldater kom og endevendte stedet.
Thailands Tidende utgave 10/2011
AV: DAG A. EKEBERG
Enkelte vil huske Sverre Asmervik som forfatter av prostitusjons-romanen ‘Men tankene mine får du aldri’ fra 1982. 11. november sto han bak et lengre innlegg i Aftenpostens A-magasinet, etter å ha tilbrakt noen dager i Pattaya. Han skriver blant annet: ‘Strandpromenaden i Pattaya er tre-fire kilometer lang. Men allerede etter lunsj og til langt over midnatt har man følelse av å bevege seg i et bordell i friluft’. Videre: ‘Overalt ser du vestlige menn som leier en ung thaijente. Elefanten og lammet, tenker jeg ofte’.
Oddvar J. Wangberg er Pattaya-venn, tidvis bidragsyter i Thailands Tidende, og har god kjennskap til norsk journalistikk fra Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Han begynner å se seg lei på disse artiklene, og kommenterer:
- Asmervik er psykolog, men forsøker seg i dette tilfelle som journalist. Og det er ikke noe nytt at det kommer jomfruelige førstereisegutter som vil være ‘journalister’, som tror de har monopol på sannheten når de har vært her i noen få dager. De mange reporterne bruker en utrolig lettvint arbeidsmetode. De holder seg til strandpromenaden og gogo-barene i Walking Street, og blir ‘sjokkert’ av det de ser. Resultatet blir ‘Slik er horebyen Pattaya’, mitt i blinken for norske lesere
Særlig norske redaktører
- Alle store byer jeg har vært i har tvilsomme områder. Det var ikke lenge siden Norge hadde Skippergata i Oslo som hadde samme status, sier Wangberg. - Jeg skjønner ikke at norske redaktører har brukt så mye tid på å kun få frem det negative med Pattaya når ikke andre lands media gjør det. Byen har i den senere tid utviklet seg til å bli en storby, lik Oslo. Hjemme i Norge tror mange at byen fortsatt er den samme som under Vietnam-krigen når amerikanske soldater kom og endevendte stedet.
Thailands Tidende utgave 10/2011
