Vi har møtt en risbonde og tatt en titt på livet hans. Et liv hvor internasjonale markeder, flom, tørke, vind, lånehaier og variabelt ærlige riskjøpere avgjør om det blir avkastning.

AV: TERJE ENGØ

Poang er en av mange bønder uten eget land. Han leier land fra de kinesiske lånehaiene. Noen år har han leid 15-20 rai. Men han begynner å eldes. Snart er han seksti år, og da blir det tøft å dyrke ris samtidig som han arbeider 9-10 timer som bygningsarbeider. Derfor har han bare ti rai som skal dyrkes i år. I Isan plantes normalt risen fra begynnelsen av juni til slutten av august. Når avgjøres av når regnet kommer, og ikke minst hva lokale astrologer, spåmenn og -kvinner måtte mene.

Lånefinansierer avlingene
På langt nær alle bønder har lagt penger til side etter at de solgte fjorårets ris. Noen hadde håpet på å tjene på tilfeldig arbeid i løpet av året. Fortjenesten fra fjorårets avling er for lengst brukt opp. Mange har ikke engang rukket å betale ned gjelden fra fjoråret, og må be om å få øke lånet. Så lenge skjøtet på tilstrekkelig antall rai land kan gis som pant, legger lånehaiene mer enn gjerne noen tusenlapper på bordet.
Selv om Thailand bare er verdens femte største produsent av ris, er landet verdens største riseksportør. I fjor ble det eksportert 9,05 millioner tonn ris verdt over 5,3 milliarder dollar. I år er det forventet at over 10 millioner tonn vil bli eksportert.

Mange jordløse bønder
Poang er typisk for svært mange av Thailands risbønder. Det finnes store bønder som driver effektivt og maskinelt, og det finnes det store flertall som dyrker alt fra et par rai til 30-40 rai. Noen dyrker for å være selvforsynt med ris, andre for å selge med fortjeneste. Poang drømmer om fortjeneste. Men han kan verken lese, skrive eller sette opp et regnestykke. Derfor setter han sin lit til sin karma. Først når risen er solgt og alle regninger betalt vil han se om det ble noe overskudd.
De fleste bønder i Isan dyrker en avling i året. Noen har vann nok til å dyrke to avlinger. Da er som oftest den første avlingen jasminris (Khao hom mali), mens den andre avlingen er dårligere betalt, men mer hurtigvoksende hvit ris.

Mye som skal betales
Før Poang får sin fortjeneste skal han betale for såkorn, traktor til å pløye og harve, arbeidskraft til å plante, gjødsel, innsektmidler og ugressdreper, arbeidskraft til å skjære risen og leie av treskemaskin. Eier han ikke land selv, er normal leie for landet 1,5 sekk ris (cirka 120 kilo) per rai.
En avling på 4-5 sekker a 80 kilo ris per rai er vanlig i dårlige år. Et godt år kan gi 7, kanskje 8 sekker. Ifølge thailandske myndigheter koster det i snitt 4575 baht per rai å dyrke ris. Da er ikke kostnad av å måtte leie land inkludert. Med nåværende pris på cirka 13 baht per kilo for jasminris, vil en bonde som får sju sekker per rai få en brutto inntekt på 7280 baht per rai. Har han hatt gjennomsnittlige utgifter sitter han igjen med 2705 baht per rai. Har han dyrket 10 rai og fått 7 sekker per rai har han fått en solid og god fortjeneste på over 27.000 baht.
Eier han ikke sitt eget land vil han derimot måtte betale 1560 baht (betales normalt i ris) per rai. Det betyr at fortjenesten er nede i 1145 baht per rai. Han vil med en normal avling på seks sekker per rai gå med tap.

Lurer på hvor pengene blir av
Poang vet dette svært godt. Han forklarer at han mange ganger har lurt på hvor pengene blir av. Når risen er høstet, solgt og alle regninger og gjeld betalt har han hatt lite eller ingen penger igjen. Mange ganger har han gått i minus. Det som skiller mellom en god avling og en dårlig avling er ofte bare noen regnbyger for lite eller for mye.
De som kjøper opp risen er vinnerne. De har sine marginer. Aldri før har pickupen vært så tung som når den veies etter at risen er losset. Selv om sol og vind har tørret ut åkrene i flere dager, er risen fuktig og det trekkes i prisen. Kornene er små, og det må være bondens syn som svikter når han synes årets korn er store. Bønder som ikke kan lese eller skrive er den svake part når pris på årets ris skal fastsettes. Og det ligger ikke i thailandsk natur og tradisjon å motsi den som er rikere og har høyere status. En står med bøyet nakke og mottar bunken med baht, og lar karmaen få skylden for skuffelsen.

Mer land på få hender
Stadig mer land har blitt konsentrert på få hender. Ofte på grunn av at bønder ikke klarer å tilbakebetale lån. Noen ganger låner de mer enn de teoretisk har mulighet til å betale tilbake. Men har de land å pantsette bekymrer ikke dette lånehaien. Et skjøte på land til en høy verdi kan bli overtatt for å dekke inn en gjeld på noen få prosent av landets verdi. Det er ingen tvangsauksjon hvor et eventuelt overskudd etter at gjelden er betalt blir gitt tilbake. Den som sitter på pantet overtar dette i sin helhet.

Kraftig prisfall og mekanisering
For et par år siden fikk bøndene over 1500 baht for en sekk med god jasminris. Da økte leien for land fra en til halvannen sekk per rai. Siden har risprisen falt ned mot 1000 baht for en sekk, men leien for land er den samme.
Da prisene var høye så rike storbønder seg ut områder hvor det var lett å så ris med traktor, tørke ut åkeren før høsting og høste med skurtresker. For Poang og de andre bøndene i landsbyen han bor i, betød det at et område på over 200 rai ble leid av en med kapital til å betale for pløying, harving og såing av hele området. Tre menn og en traktor gjorde jobben med å pløye, harve og så. Høstingen ble gjort av fire mann og en skurtresker. I løpet av tre døgn var 200 rai høstet.
Poang sto sammen med andre landsbybeboere og så på fremskrittet som også hadde nådd hans landsby. Gamle krokete koner som hvert år gruet og frydet seg til planting og høsting av årets ris, slapp å få vondt i ryggen. Men når maskinene tar over er det heller ikke noe å tjene for konene. De må nøye seg med de inntekter de kan få fra sine grønnsakhager, eller ved å sanke innsekter.
Poang mener han var heldig. Han har et lite område som en kineser liker å leie ut til ham. De fleste år må han vasse til knes i vann for å skjære ris. Den må legges i en pram og slepes til land.

Dårlig produktivitet
Thailandske myndigheter har gjort lite for å øke mekaniseringen i risproduksjonen. De fleste steder er det elvevann som flommer inn over åkrene. Det er vanskelig å kontrollere, og det har begrenset bruken av traktorer og skurtreskere. Vietnam blir en stadig større konkurrent. Mens kostnaden ved å dyrke ris er 4575 baht per rai i Thailand, er kostnaden 2464 baht i Vietnam. Samtidig produserer Vietnam 862 kilo per rai, mot 448 kilo i Thailand.
I Vietnam er 82 prosent av rismarkene kunstig vannet. Det vil si vannet er pumpet eller ledet i kanaler fra elver og innsjøer. I Thailand er det bare 24 prosent av risåkrene som har kunstig vanning. Mye mer er overlatt til tilfeldigheter, og thailandske bønder er mye mer utsatt for tørke enn vietnamesiske bønder. Liten utbygging av kunstig vanning gjør at bare 9 millioner rai, av et totalt dyrket areal på 57 millioner rai, gir mer enn en årlig avling.
I Vietnam dyrkes det ikke jasminris, men andre arter som gir mer, men dårligere betalt ris. Verden er villig til å betale ekstra for thailandsk jasminris. Det er hovedårsaken til Thailands posisjon som verdens ledende riseksportør. Jasminris er på grunn av sin behaglige duft og nøtteaktige smak svært populær over hele verden. Men med en voksende befolkning er Thailand avhengig av å øke produksjonen og skape flere arbeidsplasser. Dyrking av ris vil bli mer mekanisert. Skal Thailand konkurrere internasjonalt vil høyere produktivitet være nødvendig.
- Jeg vet at annet arbeid gir en sikrere inntekt. Men jeg er oppvokst som risbonde. Dyrking av ris er det jeg kan best. Dessuten liker både jeg og familien å kunne spise vår nydyrkede ris. Den smaker bedre enn risen på markedet. Jeg håper jeg er heldig i år, sier Poang. Det har han håpet hvert eneste år.


Fakta om jasminris - ‘khao hom mali’:

Jasminris kalles ofte for thailandsk duftende ris. Risen har en behagelig duft som minner om aromaen i bladene til pandan (Pandanus amaryllifolius), en plante som brukes i sørøstasiatisk mat. Stoffet som gir denne duften har det kjemiske navnet 2-acetyl-1-pyrroline, og finnes naturlig i risen. Det er en utbredt myte at duften kommer fra parfyme.

Risen er en av mange arter som inngår i en gruppe som kalles indica og som omfatter langkornet ris
Det finnes fire underkategorier av jasminris. Disse er i Thailand kjent som Khao Dok Mali, Go Kho 15, Klongluang og Suphan. Risen har sin opprinnelse i Chachoengsao-provinsen som ligger mellom Bangkok og Chonburi. Det var en statsansatt i det thailandske landbruksdepartementet som i 1954 ga risen navn. Den ble da kalt Kha Hom Mali 105. Siden 1959 har thailandske myndigheter oppfordret bønder til å dyrke denne spesielle thailandske risen. Nå dyrkes den over hele landet. Størst produksjon er det i nordøst hvor jord og klima gir best kvalitet på riskornene.

Det dyrkes mange typer ris i Thailand. I tillegg til jasminris dyrkes ‘hvit ris’ i stort omfang. Denne risen er også langkornet. Den gir normalt større avling og vokser raskere. Men prisene er lavere, og den blir regnet som risen som metter verden. I Thailand dyrkes hvit ris i første rekke i Sentral-Thailand hvor det er utbredt med kunstig vanning og hvor det kan dyrkes to, i noen tilfeller tre avlinger på et år. Når det gjelder å få flere avlinger på kort tid er det viktig med en hurtigvoksende ris.

Ris deles inn i mange ulike kvaliteter. Gulfarge på korn, ofte forårsaket av fuktighet, små korn og mye brukkne korn trekker ned prisen. Hvit ris med små korn, litt gulfarge og gjerne mye brukne korn koster godt under halvparten av topp jasminris.


Slik dyrkes ris på thaivis

Risdyrking er en arbeidskrevende aktivitet. Og man vet aldri hva slags utbytte man får til slutt.

Før landet harves og settes under vann sjekkes og fikses 60-70 centimeter høye diker som holder vann inne i åkrene. Tidspunktet er avhengig av når det har kommet nok nedbør. På det lille området såes det ris. Når denne spirer blir den dratt opp av jorden og toppen blir kuttet av. Det gjør at hver risplante får flere skudd og derved gir større avling.
Når risplantene er store nok til å beskjæres og plantes om, blir åkeren først pløyd, deretter satt under vann og harvet. Det er viktig at jorden som i løpet av tørketiden har blitt hard som stein blir helt myk.

Møysommelig planting
De beskårne risplantene blir så møysommelig plantet tre-fire stykker samtidig. Plantene holdes mellom tommelfinger, pekefinger og langfinger. Roten presses ned i jorden, og en liten bevegelse med tommel hjelper til slutt til med å legge litt ekstra jord rundt røttene.
Det er viktig at det verken er for lite eller for mye vann i åkeren. Er det for lite kan risen tørke og visne. Er det for mye kan den flyte opp og det må plantes på nytt.
Når risen er plantet må vannstanden holdes jevn. Det må gjødsles. Kommer det regn kan gjødselen som løser seg opp i vannet bli vasket bort, og ny dyrebar gjødsel må kjøpes.

Krabber og ugress
Når risen har slått rot etter omplantingen må den voktes. Insekter og krabbe kan forårsake store skader. Krabber må fjernes manuelt, mens det må sprayes med innsektdreper for å bli kvitt innsekter.
Etter som vannet forsvinner begynner ugress å spire. Er det litt ugress kan det lukes bort. Men ofte må det kjøpes ugressdreper.
Risen er normalt moden i desember eller januar. Det trengs da noen dager med fint vær. Fuktig ris får trekk i prisen. Vanninnholdet måles i prosent og for hver prosent øker trekket i pris. Det er også farlig å la risen stå for lenge. Da løsner riskornene, og det skal bare litt vind til for at store deler av avlingen går tapt.

Skurtresker eller håndkraft?
Ris kan høstes både med skurtresker og for hånd. Ris som er plantet for hånd høstes som oftest også for hånd. Dette er tungt arbeid. Risen skjæres av slik at stråene blir lange nok til å knytte nek, og nært bakken nok til at det blir motstand nok til at sigden skjærer effektivt. Har det vært vind og regn som har lagt stråene må det skjæres for hånd. Det samme hvis det står mye vann igjen i åkeren.
Risnekene stables og når alt er skåret blir de enten fraktet til en tresker, eller en treskemaskin blir kjørt frem til åkeren. Dette er den dagen selv landsbyens mest arbeidssky gjerne tar et tak - for etterpå vanker det god mat og laokao.

(Thailands Tidende utgave 8/2011)