Der flere leger anbefalte amputasjon som eneste løsning, fikk en blanding av stekt ål og honning fra villbier satt i gang en prosess som skulle vært umulig.
TEKST OG FOTO: TERJE ENGØ
Er det mulig å helbrede koldbrann? I hvert fall virker det slik. Se på bildene og døm selv. Thailandske myndigheter har mange ganger gått ut med advarsler mot ulike medisiner som selges fra biler, gatehjørner og markeder av kvakksalvere. Flasker med avkok som skal hjelpe mot alt fra hemorider til forstoppede bihuler. Men midt i dette finnes medisin som faktisk virker. Medisin med lange tradisjoner, basert på kunnskap om vekster og organismer i naturen. Medisiner som kanskje vil bli tatt i bruk hvis forskere klarer å avsløre hva som gjør at disse virker.
Koldbrann i foten
Den 52 år gamle kvinnen Noi var rammet av diabetes. Sannheten var vel at hun hadde penger til å skaffe seg insulin, men lot være. En komplikasjon ved diabetes er nedsatt blodomløp i føttene. Dette kan medføre at små kutt lett blir betente, ofte med koldbrann som resultat.
Noi fikk et kutt på den ene tåen mens hun passet et par kyr. Få dager senere var foten betent. Den hovnet opp og det oppsto ødem rundt kuttet. Etter hvert spredte betennelsen seg. Hud og kjøtt begynte å råtne. Når hun ikke fikk stelt foten, skrapet bort dødt skinn og muskelmasse, kunne lukten kjennes ut i gaten. Slik oppdaget undertegnede journalist kvinnen.
Legene ville amputere
Hun ble først tatt til det offentlige sykehuset i Buriram. Svaret fra legen der var kort og godt: Foten er angrepet av koldbrann. Hvis den ikke blir amputeret vil hun i løpet av kort tid død av infeksjon som rammer indre organer. Det samme svaret ble gitt på et privat sykehus: Amputer foten.
Noi ville ikke risikere å få et neste liv uten foten. Så hun ville heller død enn å amputere foten. Et besøk hos en lokal healer ga heller ikke noe positivt resultat. Medisinen han solgte hadde ingen virkning. Etter hvert kom svart bein frem. Kjøttet forsvant sakte fra foten.
Gul svampål og honning
En dag kom en sykepleier på besøk. Hun kunne ikke gjøre noe for Noi, men hun fortalte om en medisin en munk hadde fortalt henne om. Noi skulle forsøke å steke de gule ålene som lever i sumper til de nesten var forkullet. Før de ble stekt skulle de fylles med hvit pepper. Etter steking skulle den soltørkes et par dager, og så knuses i en morter til den var som mel. Deretter skulle melet blandes med honning fra ville bier. Av denne blandingen skulle hun rulle små kuler. Hver dag skulle hun spise to slike piller.
For å gjøre historien kort, så viser bildene hva som skjedde. Foten ble sakte men sikkert leget. Kjøtt grodde tilbake på steder hvor bein hadde tittet frem. Prosessen gikk sakt. Men etter litt mer enn ett år var foten nesten helt helbredet, selv om det nye skinnet var tynt, og musklene ikke like sterke som før.
Vi har vist bildene til en thailandsk og en tysk lege. Begge er forbløffet over det som vises. En teori er at foten ikke var rammet av koldbrann, men en såkalt kjøttetende bakterie. Men infeksjonen burde uansett resultert i en dødelig blodforgiftning.
Ålens medisinske egenskaper
Det er også mulig at medisinen påvirket kvinnens diabetes og gjorde kroppen i stand til å bekjempe infeksjonen. Ål er en meget spesiell fisk. Ål tilhørende familien 'Anguilla' finnes i Norge og i det meste av verden. Blodet til denne ålen er giftig. Den inneholder et protein som kan gi anaphylaktisk sjokk hvis en får blodet i et åpent kutt. Mer interessant er at den amerikanske 'Diabetes Association' har forsket på hva som gjør det mulig for ålen å regulere sitt blodsukker fra 100 mg/dl ved høy temperatur til 600 mg/dl ved lave temperaturer. Kanskje foreligger det en kjemisk forbindelse som kan påvirke insulinnivået hos mennesker? Det er også mulig det er stoffer i den asiatiske sumpålen 'Monopterus Albus' som er enda mer effektive enn de som finnes i Anguilla-ålen.
Det er også mulig at helbredelsen skyldtes placebo-effekt, forsterket av kvinnens tro på munker. Svaret vil vi ikke få.
For noen måneder siden døde kvinnen. En infeksjon i øret spredde seg inn i hodet og hun døde raskt. Men ålen og honning fra ville bier gjorde et underverk og ga henne et par år ekstra å leve - helt mot legenes spådommer. Og til hennes glede fikk hun dø med begge bein inntakt.
(Thailands Tidende utgave 2/2011)
TEKST OG FOTO: TERJE ENGØ
Er det mulig å helbrede koldbrann? I hvert fall virker det slik. Se på bildene og døm selv. Thailandske myndigheter har mange ganger gått ut med advarsler mot ulike medisiner som selges fra biler, gatehjørner og markeder av kvakksalvere. Flasker med avkok som skal hjelpe mot alt fra hemorider til forstoppede bihuler. Men midt i dette finnes medisin som faktisk virker. Medisin med lange tradisjoner, basert på kunnskap om vekster og organismer i naturen. Medisiner som kanskje vil bli tatt i bruk hvis forskere klarer å avsløre hva som gjør at disse virker.
Koldbrann i foten
Den 52 år gamle kvinnen Noi var rammet av diabetes. Sannheten var vel at hun hadde penger til å skaffe seg insulin, men lot være. En komplikasjon ved diabetes er nedsatt blodomløp i føttene. Dette kan medføre at små kutt lett blir betente, ofte med koldbrann som resultat.
Noi fikk et kutt på den ene tåen mens hun passet et par kyr. Få dager senere var foten betent. Den hovnet opp og det oppsto ødem rundt kuttet. Etter hvert spredte betennelsen seg. Hud og kjøtt begynte å råtne. Når hun ikke fikk stelt foten, skrapet bort dødt skinn og muskelmasse, kunne lukten kjennes ut i gaten. Slik oppdaget undertegnede journalist kvinnen.
Legene ville amputere
Hun ble først tatt til det offentlige sykehuset i Buriram. Svaret fra legen der var kort og godt: Foten er angrepet av koldbrann. Hvis den ikke blir amputeret vil hun i løpet av kort tid død av infeksjon som rammer indre organer. Det samme svaret ble gitt på et privat sykehus: Amputer foten.
Noi ville ikke risikere å få et neste liv uten foten. Så hun ville heller død enn å amputere foten. Et besøk hos en lokal healer ga heller ikke noe positivt resultat. Medisinen han solgte hadde ingen virkning. Etter hvert kom svart bein frem. Kjøttet forsvant sakte fra foten.
Gul svampål og honning
En dag kom en sykepleier på besøk. Hun kunne ikke gjøre noe for Noi, men hun fortalte om en medisin en munk hadde fortalt henne om. Noi skulle forsøke å steke de gule ålene som lever i sumper til de nesten var forkullet. Før de ble stekt skulle de fylles med hvit pepper. Etter steking skulle den soltørkes et par dager, og så knuses i en morter til den var som mel. Deretter skulle melet blandes med honning fra ville bier. Av denne blandingen skulle hun rulle små kuler. Hver dag skulle hun spise to slike piller.
For å gjøre historien kort, så viser bildene hva som skjedde. Foten ble sakte men sikkert leget. Kjøtt grodde tilbake på steder hvor bein hadde tittet frem. Prosessen gikk sakt. Men etter litt mer enn ett år var foten nesten helt helbredet, selv om det nye skinnet var tynt, og musklene ikke like sterke som før.
Vi har vist bildene til en thailandsk og en tysk lege. Begge er forbløffet over det som vises. En teori er at foten ikke var rammet av koldbrann, men en såkalt kjøttetende bakterie. Men infeksjonen burde uansett resultert i en dødelig blodforgiftning.
Ålens medisinske egenskaper
Det er også mulig at medisinen påvirket kvinnens diabetes og gjorde kroppen i stand til å bekjempe infeksjonen. Ål er en meget spesiell fisk. Ål tilhørende familien 'Anguilla' finnes i Norge og i det meste av verden. Blodet til denne ålen er giftig. Den inneholder et protein som kan gi anaphylaktisk sjokk hvis en får blodet i et åpent kutt. Mer interessant er at den amerikanske 'Diabetes Association' har forsket på hva som gjør det mulig for ålen å regulere sitt blodsukker fra 100 mg/dl ved høy temperatur til 600 mg/dl ved lave temperaturer. Kanskje foreligger det en kjemisk forbindelse som kan påvirke insulinnivået hos mennesker? Det er også mulig det er stoffer i den asiatiske sumpålen 'Monopterus Albus' som er enda mer effektive enn de som finnes i Anguilla-ålen.
Det er også mulig at helbredelsen skyldtes placebo-effekt, forsterket av kvinnens tro på munker. Svaret vil vi ikke få.
For noen måneder siden døde kvinnen. En infeksjon i øret spredde seg inn i hodet og hun døde raskt. Men ålen og honning fra ville bier gjorde et underverk og ga henne et par år ekstra å leve - helt mot legenes spådommer. Og til hennes glede fikk hun dø med begge bein inntakt.
(Thailands Tidende utgave 2/2011)
