Jeg traff Frank Zappa (1940-1993) fire ganger. Første gang var i 1973 på en pressekonferanse arrangert på Grand (eller kanskje det var Bristol). Her var han dødelig skarp mot en av journalistene som hadde misforstått et av Zappas filmopptak fullstendig, og som insisterte på å tenke koffert selv om Zappa omtrent henrettet ham. Neste gang var i 1974 i frokostsalen på Ambassadeur i Oslo. Jeg var nervøs fordi jeg skulle snakke med ham alene, men det gikk fort over. Frank var en prins, imøtekommende og hyggelig, og han snakket som en (rolig) foss mens vi kjederøkte og drakk kaffe. Han syntes at min nesegruse beundring for Mothers Of Inventions utgivelser var pussig da det måtte være åpenbart for enhver at disse platene hadde mangler.
Møte nummer tre skjedde i 1980, på SAS-hotellet hvis jeg husker rett. Jeg hadde skamklipt meg selv dagen før (trodde man bare kunne klippe av panneluggen), og selv om en frisør hadde forsøkte å redusere skadene, så jeg ut som om jeg var blitt utsatt for en hjerneoperasjon. Zappa stilte med lekker frisyre selv, han var inne i sin nye vår som ‘nesten popstjerne’. Jeg overrakte ham prisen for Årets Single 1979, på vegne av DET NYEs lesere som kjøpte ‘Bobby Brown’ i bøtter og kar, det var liksom ikke måte på. Zappa mottok prisen med følgende edruelige ord: ‘Thank you, it will blow over’. Jeg hevdet fortsatt at Mothers Of Invention var bandet sitt, og denne gangen sa han at platene skulle repareres. Han ba dessuten om adressen min. Årsaken oppdaget jeg et år senere da jeg plutselig fikk brev fra Barking Pumpkin Records. Jeg var på listen til Zappas nye plateselskap!
Et par dager etter dette 1980-møtet traff jeg Zappa igjen. Det vil si, traff og traff. Jeg satt i en hotellobby i Göteborg og ventet på klarsignal til å intervjue Earth Wind & Fire. Zappa satt i samme lobby ved bordet bortenfor mitt. Ved siden av ham satt en svett og nervøs svensk unggutt med skulderlangt hår og en drøss bæreposer stappfulle av Zappa-plater. Frank signerte dem en etter en, noen av dem, spesielt bootleg’ene, studerte han med stor interesse. Ingen av de to sa noe. Et stykke inn i denne seansen så Zappa opp og møtte blikket mitt. Han gjenkjente meg tydeligvis, for han nikket vennlig og smilte et underlig ‘dette er også en del av jobben’-smil, før han fortsatte signeringen. Unggutten avsluttet seansen med å grave frem postere og utklipp - som ble signert - og en Cola-boks, angivelig plukket opp fra scenegulvet etter gårsdagens konsert, og jammen signerte Zappa den også. Akkurat da ble jeg hentet av CBS-folkene. Jeg reiste meg, tok turen bortom Frank, la hånden på skulderen hans og sa takk for sist. Han takket varmt tilbake og mumlet konspiratorisk: You’ll soon get ‘We’re Only In It For The Money’ again.
Det var siste gang jeg snakket med ham. Jeg var dypt imponert. Den tålmodigheten og respekten han viste den unge beundreren avdekket en side ved hans personlighet som man sjelden hører om. Jeg opplevde den også i begge intervjuene jeg gjorde med ham. Zappa tolererte uvitenhet, den kan korrigeres så lenge den ‘skyldige’ er oppsatt med ydmyket (og Gud skal vite at jeg gikk til Zappa-møtene med ydmykhet og respekt), men udugelighet, det kunne han ikke noe med.
Friis: - Mitt liv som linselus
Yan Friis - kjent som programleder på Nrk og journalist i Det Nye og Vi Menn - er thailandsvenn på sin hals. Han har hus i Jomtien hvor han og familien er flittige gjester.
Gjennom flere tiår har Friis møtt markante personer innen blant annet musikk, politikk og idrett rundt omkring i verden gjennom sitt journalistvirke. Vi har fått ta en titt i arkivene hans.
(Thailands Tidende utgave 4/2012 - 1. april 2012)
