KRONIKK AV: ASGEIR EIDE OLSEN
Isan er den fattigste delen av Thailand. Det er mange årsaker til det - men den viktigste handler om de klimatiske forutsetninger for jordbruk. Videre handler det om at Isan er et egenartet kulturelt område som aldri helt har blitt sett på som 'like bra' som øvrige deler av Thailand. Dette har gjort at makthaverne aldri har gjort noe særlig for å sikre en god økonomisk utvikling i regionen.
General Sarit Thanarat, som hadde makten i et militærregime etter et kupp i 1957 frem til sin død i 1963, var den første 'isaner' med riktig makt i dette landet. Med Vietnamkrigen og den amerikanske baseutbygging i Isan - samt store pengeoverføringer fra USA for å bygge ut infrastruktur i sammenheng med basene - var Sarit den første thailandske toppleder som virkelig gjorde satsning i Isan. Han er kjent som den lederen som innførte obligatorisk avspilling av nasjonalsangen før all filmfremvisning på kinoer, og han gjeninnførte den gamle tradisjonen om at man skulle bøye hodet helt ned til jorden når Kongen gikk forbi. Av alle thailandske statsledere er det kun en som har fått et monument i Isan - Sarits monument ligger i Khon Kaen.
'Isan Kiao' (Grønn Isan) ble introdusert av General Chavalit Yongchaiyudh mot slutten av 1980- tallet. Dette var en politisk langtidsplan og satsning som skulle gjøre Isan grønt igjen. Kongen gav sitt samtykke til Chavalits vidløftige vyer og prosjektet ble omtalt som 'Nam Pratan Nai Luang' - noe som best kan oversettes med Vann fra Kongen. Men dessverre strandet prosjektet, selv etter at Margaret Thatchers regjering hadde lovet 100 millioner USD i støtte og ytterligere 900 millioner USD i lånegarantier. Årsaken var at garantiene fra Thatcher var betinget av thailandske våpenkjøp fra engelske produsenter, og etter hvert manøvrerte USA seg inn mot de thailandske generalene og fikk dem til å velge våpen fra dem isteden. Senere kom Chatichai Choonhaven med sitt prosjekt 'Khogchi- Mun'. Navnet kommer fra sideelvene som kommer inn over isanområdet fra Mekong-elva, og planen siktet mot å bygge ut reservoarer, demninger og vanntilførsler. Noe av dette ble fullført, men ikke uten at den politiske hestehandelen hadde spist opp store deler av budsjettene.
De siste 20 årene har ulike planer for å sikre vanntilførsel stått øverst på den politiske agendaen når det kommer til distriktsutvikling i nordøstre Thailand. I 1995 ble Mekong River Commision opprettet. Det er en organisasjon bestående av Thailand, Laos, Vietnam og Kambodsja som søker å ivareta en bærekraftig utvikling av vannressursene i Mekong. Myanmar og Kina er assosierte medlemmer. De siste årene har anklagene mot Kinas bygging av fire dammer i Mekong-elven gitt avisoppslag i mange land, til og med i Norge. Kina fikk en del av skylden for vårens alvorlige tørke i sentrale Thailand, men de på sin side avviste bestemt at dammene var årsaken.
Det er dessverre slik at Isans regnskoger og teakforekomster - som virkelig var en stor naturressurs for landsdelen - ble hugget ned i et voldsomt tempo på 70- og 80-tallet. Blant profitørene fant man thailandske generaler, rike forretningsfolk fra Bangkok og multinasjonale selskaper. Skandinaviske firmaer er heller ikke uten skyld. Gevinstene forsvant ut og lite eller intet ble reinvestert i landsdelen. På denne tiden var kommunistgeriljaen i Isan omfattende og for generalene som styrte var det en enkel sak å forklare nedhugging av regnskog som en strategi for å få has på kommunistenes geriljakrigere. Sannheten var at enorme verdier forsvant ned i lommene på alle andre enn isanere.
Offisielle skjøter og landregistre er en nyvinning i Isan. For ikke lenge siden kunne man stikke seg ut et område og gjøre krav på det. Folk med penger og makt stakk seg ut de beste områdene og dårligere jord ble overlatt til fattigfolk. Stod det riktig dårlig til så fikk man dra inn i jungelen og gjøre det beste ut av det der. Og med vilje og arbeidslyst ble jungel og teakskoger transformert til rismarker og dyrkbart jordbruksland. Dette pågikk helt frem til begynnelsen av 90-tallet. Da møtte Thailand det man på engelsk kaller 'The Land Frontier' - det var ikke mer land å ta av. Alle flekker med jungel og ubrukte områder var nå befolket eller gjort krav på. Alle som nå ønsket seg noen mål å dyrke på måtte heretter forholde seg til kjøp og salg. Prisene gikk straks i været for alle typer landområder - men problemer var det nok av.
Det fantes ikke offisielle registre over hvem som eide hva, så 'lovene' fra 'Det ville vesten' gjaldt fortsatt. Med makt, penger og våpen ble mang en liten bondetamp jaget fra sine rettmessige jordlapper, fordi en eller annen høytstående figur ønsket seg større landområder. Heldigvis - og bemerkelsesverdig nok - så evnet thailandske myndigheter å slå ned på den verste plyndringen av småkårsfolket i Isan. Det ble igangsatt registrering av land og det er et arbeid som fortsetter til denne dag. Man er langt fra kommet i mål, men det er en forståelse og konsensus om hvordan dette skal foregå. I dag er det sjelden en hører om at 'storfolk' klarer å ta seg til rette og overta land som de ikke har rettmessig krav på. Men av og til dukker det opp skandaler om rikfolk som har tatt seg til rett i nasjonalparker, noe som har skapt store overskrifter fra området Khao Yai i provinsen Korat i år.
Det er store forskjeller på velstanden i de ulike landsbyene i Isan. Det kommer an på hvem som leder landsbyen og hvilke kvaliteter vedkommende har. Viktigst i forhold til velstand er likevel tidspunktet når landsbyen ble stukket ut og bygget opp. De tidligste landsbyene som kom til etter nedhogsten av regnskogen, er de rikeste. Bøndene der tok seg ut større områder og valgte de beste markene for ris og jordbruk. Etter hvert som det tetnet til og områdene ble mindre, ble landsbyenes oppland - de landområder som skal dyrkes - mindre i omfang og av dårligere kvalitet. Som oftest er landsbyenes velstand avlesbar på en tidslinje som forteller når den ble etablert. Ellers er det viktig for en landsby å ligge ved en hovedvei. Mye av provinspolitikken har med samferdselspolitikk å gjøre. Heri ligger også mye av korrupsjonen på provinsnivå gjemt. Den som 'vet' hvor den nye hovedveien skal gå før alle andre kan tjene seg rik.
Tidligere artikler om utviklingen i Isan har stått i Pattaya Tidende 4. april 2009 og 1. februar 2010. Red.
(Pattaya Tidende utgave 10/2010 - 1. oktober 2010)
