Etter en del feilmanøvrering fant vi endelig frem til barnehjemmet. Vi ble møtt av daglig leder Phatcharin Pokpoong og hennes assistent Duenpen Po-ngarm. Vi fortalte hvem vi var og hvorfor vi var kommet. Det viste seg at barnehjemmets grunnlegger var syk og ikke kunne ta imot oss. Etter en lang samtale fikk de en forståelse for hva prosjektet 'Vaffelkongens Venner' var - og selv om de ikke hadde lest epost jeg hadde sendt, og ikke husket telefoner jeg hadde tatt - så hadde de begge en svak erindring om hvem Atle var. Det var spesielt en mann på barnehjemmet som stadig hadde spurt Phatcharin om hun hadde fått noen nyheter om Atle. Dessverre så fikk han de triste nyhetene om Atles bortgang av oss.
Til slutt fikk vi forklart at vi var kommet for å donere penger til driften og at dette var etter et initiativ som var ment å hedre Atles minne. Han var en kar som hadde lite selv, forklarte jeg, som strevde med mangt og som ikke fikk oppleve at hans innsats for barnehjemmet bar frukter. Han var en mann som kan huskes for så mangt, og at Vaffelkongens Venner var et samarbeid som skulle prøve å fokusere på at Atle virkelig var en mann med et stort hjerte, og at det var vårt håp at vi kunne samle inn gode penger til barnehjemmet.
Noen av blokkene på Barnehjemmet er ganske nye og ser ut til å holde god standard - mens de eldste delene av barnehjemmet er bambushytter av svært fattigslig karakter. Men alt er fortsatt i bruk. Det er jo ikke slik at behovet for barnehjemsplasser går ned for hvert år - det er heller omvendt.
For tiden har de 217 barn under oppsyn. 100 av disse er fastboende og får alle sine omsorgsbehov dekket ved barnehjemmet. 117 er under oppsyn, medisinering og får hjelp fra barnehjemmet ved behov. Fattige og dårlig fungerende familier får avlastning, hjelp til mat og fremfor alt får barna nødvendig medisinering, som oftest for å hindre at HIV utvikler seg til AIDS. Det er totalt 17 ansatte ved barnehjemmet.
Barna blir opplært til å klare seg selv. Noen barn følges helt til embedseksamen, og det er alltid en stor begivenhet for alle ved barnehjemmet når noen består den eksamenen. Alle disse kommer tilbake til barnehjemmet og jobber og hjelper til etter evne - for dem er barnehjemmet det nærmeste de kommer familie, så det er naturlig. Ellers er det mange barn som ikke har de intellektuelle og mentale ferdighetene til å kunne ta høyere utdannelse. Mange tar yrkesfaglige retninger. De dårligst rustede har de et eget program for. Det som er det primære er å få dem til å kunne dyrke jorda, holde husdyr og kunne skaffe seg tak over hodet. De har derfor opplæring i alt dette også.
Barnehjemmet overlever i all hovedsak på veldedige bidrag. Mens vi var der kom det en busslast med lærere fra en skole i Sisaket, for å få en innføring i driften, men også for å donere penger. Seminarer og kurs blir avholdt på barnehjemmet - og tidvis oppsøker de bedrifter og holder kurser for dem i deres lokaler. Alt dette tjener de penger på. Videre har de inntekter av suvenirer som barna lager. De neste store prosjektene er å få på plass et bedre storhusholdningskjøkken, samt utbedre de sanitære forholdene for guttene ved barnehjemmet. Det er ikke satt noen byggestart for det enda, men så fort som mulig er målet.
Vi overrakte til slutt 22.200 baht på vegne av Vaffelkongens Venner. Neste tur til barnehjemmet er under planlegging og de som ønsker å bidra kan gjøre dette via asiaforum.no. Enkeltvis bidrar medlemmene med 70 kroner pr måned. Det er ingen voldsom sum - men med mange medlemmer så vil det utgjøre en betydelig sum for 'Suthasinee Foundation for Children and Youth', som er barnehjemmets offisielle navn.
(Av: Asgeir Eide Olsen)
(Pattaya Tidende utgave 9/2010 - 1. september 2010)
