Statsministeren fremstår ansvarlig og imøtekommende på de velregisserte pressekonferansene. Men går vi nærmere inn i situasjonen etter at regjeringssoldater stormet rødskjortenes leir i Ratchaprasong 19. mai, blir det tydelig at statsministerens såkalte 'veikart for fred' først og fremst virker beroligende og forsonende overfor hans egne støttespillere og blant den delen av befolkningen i Bangkok som er slitne av endeløse demonstrasjoner som lammer byen deres.
For hvor forsonende er egentlig regjeringens politikk? Bare en knapp uke etter at lederne for rødskjortene overga seg i vår, gikk det ut en ny arrestordre mot tidligere statsminister Thaksin Shinawatra som har levd i eksil siden han i 2006 ble styrtet i et militærkupp. Denne gangen står han tiltalt for terrorisme, en alvorlig anklage som også flere av rødskjortelederne er blitt utsatt for. Tidligere uttalelser om at man ønsker å finne løsninger alle parter kan enes om står i skarp kontrast til denne harde linjen. Dette inntrykket forsterkes ved at de ansvarlige for gulskjortenes lignende aksjoner i forbindelse med okkupasjonen av flyplasser i 2008 ikke har sittet i varetekt, og først i disse dager møtes med tiltale. Som kontrast til dette er over 20 anholdte rødskjorteledere nektet kausjon, og er allerede i ferd med å bli tiltalt. Dette er et soleklart eksempel på de doble standardene rødskjortene propaganderte mot fra scenen i Ratchaprasong i vår, og kringkastet gjennom tv og radio landet over. Det blir bare ett av flere bevis på at likhet for loven ikke eksisterer.
Om vi går inn på forslaget om å sikre frie og uavhengige medier, blir det lagt vekt på at medier må pålegge seg en viss selvsensur og at det skal manes til samhold og enhet. Gitt de siste årenes stadig dårligere kår for Thailands pressefrihet, er dette en urovekkende holdning. Sett i sammenheng med utstrakt bruk av sensur, stenging av internettsider og en fortsatt opprettholdelse av unntakstilstanden i Bangkok og flere andre provinser, minner hele situasjonen mer om den autoritære politikken thailendere flest forbinder med fortidens militærkupp. Løftet om utlysning av nyvalg virker heller ikke å være hugget i stein, og i sum bidrar alt dette til en ytterligere økning av konfliktnivået.
For selv om mange i Bangkok applauderer Abhisits harde linje, trass i at nærmere 90 liv gikk tapt, står tilhengerne av rødskjortene igjen og får bekreftet alle sine fordommer mot et autoritært og egenrådig Bangkok-aristokrati, som uten å blunke setter demokratiet, ytringsfriheten og rettsikkerheten til side om det er nødvendig for å oppnå sine mål og holde grepet om makten. Avmakten mot hovedstadens elite og følelsen av å bli behandlet som annenrangs borgere har lenge vært sterk på landsbygda og blant de fattige i byene. Dette har rødskjortelederne spilt bevisst på
Den aldrende kongen i Thailand nyter stor respekt blant thailendere, uansett politisk farge. Men monarkiet har lenge blitt brukt for å stemple politiske motstandere som antiroyalistiske. Samtidig benyttes den ekstremt strenge lovgivningen om majestetsfornærmelse aktivt i politikken. I dagene etter 19. mai ble en student utvist fra et prestisjefylt program hun hadde kvalifisert seg til, angivelig på grunn av hennes antiroyale holdninger, og en anerkjent historieprofessor ble arrestert og anholdt i en uke, anklaget for å ha villet styrte monarkiet. En lang rekke mennesker mottok arrestordre. Slike tilløp til heksejakt tyder på et Thailand i desperat krise og splittelse.
Det er vanskelig å se hvordan Thailand kan komme gjennom denne krisen uten å ta rødskjortene og deres tilhengere på alvor. Det er på ingen måte slik at Abhisit er den onde her og Thaksin den gode. De er begge representanter for rå maktinteresser. Men akkurat nå er ballen på regjeringens banehalvdel og skal den vinne tillit og forsoning blant millioner av rødskjortetilhengere på den thailandske landsbygda og i underbetalte jobber i byene, kan den ikke fortsette med å lukke øynene for de åpenbare problemene disse sliter med. Alt for lenge har militæret sittet med den egentlige makten i det som skulle være et demokratisk konstitusjonelt monarki. Regjeringen og rødskjortene må sammen frata militæret denne tilrøvede makten og finne et kompromiss hvor de overlater det til velgerne, og ikke generalene, å avgjøre Thailands fremtid.
Av Marte Nilsen, Thailandforsker og stipendiat ved Lunds Universitet
(Pattaya Tidende utgave 9/2010 - 1. september 2010)
