Du treffer mye forskjellig folk på Sjømannskirken. To av medhjelperne der er gamle norgesmestere, i henholdsvis kappgang og amatørboksing. De synes ikke nødvendigvis at idrettslivet har utviklet seg i riktig retning, og er ikke redde for å si sin mening om det.
En tidligere kappgjenger og en amatørbokser spiser grøt på Sjømannskirken mang en lørdag. Sjømannspresten Jan Olav Johannessen setter stor pris på de to, men sier spøkefullt at å kalle dem for 'engler' blir å gå litt for langt. Tom Thorkildsen (67) er frivillig hjelpearbeider, mens Per-Ola Sverre (64) er musiker og stiller opp når behovet melder seg.
Folk som fulgte med i idrettslivet på 60- og 70-tallet husker nok disse to navnene.
- Hvorfor har dere strandet her i Pattaya, da?
- Jeg er luta lei av snømåking, glatte veier, istapper ramlende ned i hodet og den forferdelige kulda, svarer Tom Thorkildsen kontant. - Da jeg jobbet som vakt på Steen og Strøm i Oslo i gamle dager stod jeg hele året i inngangen og frøs, nå er det heldigvis slutt med det.
- Jeg er jo enig med alt Tom sier. I tillegg så liker jeg å gå, og det kan jeg gjøre hele året her, sier Per-Ola Sverre. - Og så er jeg glad i å svømme og ikke minst spille trompet og trekkspill, jeg er jo et enmannsorkester. Man må jo si at thaier er vakre og hyggelige mennesker. Her blir vi boende om vinteren og reiser heim til Norge når det 'lynsnar i lundar og løyvas i li'.
Vi spør hva som skal til for å bli en god idrettsutøver, og begge er skjønt enig om at det er snakk om trening og atter trening. Begge har drevet med langrenn om vinteren og maraton og terrengløp om sommeren, og alltid møtt opp på trening og stevner, men det viktigste av alt er at man må kjenne til den tekniske siden ved idretten.
- Boksing i dag fjollete
- Følte du noen gang stjernestatus som bokser, spurte vi Tom Thorkildsen.- Jo da, jeg så stjerner mange ganger, sier Thorkildsen spøkefullt.
- ikke minst den gangen jeg var på et stevne på Raufoss, da leppa mi så ut som en veranda og begge øyelokkene lå nede på kinnene mine og jeg knapt kunne se, da så jeg stjerner og var forbannet på meg selv for alle feilene under kampen. Thorkildsen fortsetter: - Å være amatørbokser på 60- og 70-tallet var ikke helt enkelt når media latterliggjorde idretten og samtidig boikottet den. Jeg var norgesmester i lettvekt på begynnelsen av 60- tallet, Noen stjernestatus så jeg lite til. Hvis det var noen som fikk litt oppmerksomhet var det nok de store gutta som stilte i de tunge vektklasser, jeg var jo bare en liten fjert på 60 kg.
Fjollete 'morgenkåper'
- Ellers er boksingen bare historie for meg, sier Thorkildsen, som synes at idretten de senere årene er blitt ødelagt med blinkede lys og de fjollete 'morgenkåpene' utøverne har på seg.
- Det er kun proffboksingen som får oppmerksomhet nå, og det er ikke rettferdig. Vi brukte beskyttelse for ansiktet mens proffbokserne ikke har dette, og nå ser vi ofte at proffene får store skader, så hvor er logikken i det, spør Thorkildsen.
40 kroner dagen
- Nå har det snart gått 50 år siden jeg sto i ringen, og ti ville hester kunne ikke klart å få på meg boksehanskene igjen. Men moro var det da vi møttes i gymsalen på gamle Bislett og bokset for Vika Bokseklubb. Jeg husker at vi fikk 40 kroner dagen til å dekke tapt arbeidsfortjeneste når vi dro på stevner, så det var ikke snakk om store penger i idretten da.
- Det var et forferdelig slit noen ganger da jeg veide 67 kilo og måtte pine meg ned i 60, da bar det rett i badstua i Torggata Bad.
- Kun penger som teller
Per-Ola Sverre forteller om sin kappgangkarriere: - Jeg var på et stort stevne i Mexico City, som jo ligger 2200 meter over havet, og jeg skulle gå 50 kilometer, noe av det lengste du kan gå. Etter noen mil fikk vi fra en vannstasjon en væske som jeg etter hvert ikke tålte. Jeg gjennomførte løpet, men da hadde jeg vært på do sju ganger, kroppen var helt uttørret og jeg var fem kilo lettere. Etter den turen tok det meg faktisk 2-3 uker før kroppen var tilbake til det normale. Så vidt jeg kan huske var det nok av stjerner da jeg endelig kom i mål, og jeg sa til meg selv at 'nå gidder jeg ikke mer kappgang'. Men det tok ikke mange ukene før jeg var på banen igjen. Men media var snille mot oss og jeg kom jo ofte på NRKs sendinger i sort/hvitt, samt at avisene skrev mye om idretten vår.Snytt for kongepokal
- Jeg har fire NM-titler å se tilbake på, men jeg husker best norgesmesterskapet i Bergen i 1976. Kjell Lund var den store konkurrenten. Han hadde også flere norgesmesterskap bak seg, og denne gangen skulle selveste Kongepokalen utdeles i kappgang, og begge var selvsagt veldig opptatt av å vinne. Det var en utrolig jevn kamp, og vi ble faktisk dømt likt over mål. Det vil si at begge skulle få hver sin kongepokal. Men arrangørene hadde bare en pokal, så de foreslo å dele den i to og lime halvdelene på hver sin plate. Men tiden gikk og vi hørte ikke noe mer, og den dag i dag har verken Kjell eller jeg noen pokal.
- Dagens kappgjengere løper
Sverre fortsetter: - I dag er det kun pengene som betyr noe i de fleste idrettsgrener. Den gamle idrettsånden vi følte da jeg var aktiv ser jeg ikke noe til nå, og det er en trist utvikling. Nå har det gått mange år, og det er med stolthet jeg ser tilbake på den tiden da kappgang var en skikkelig 'idrett'. Å se kappgjengere nå til dags er skuffende. Det er lett å se med det blåtte øye at de ikke lenger går, men isteden løper på strake ben, avslutter Sverre.
(Skrevet av: -nutte)
(Pattaya Tidende utgave 8/2010 - 1. august 2010)
