[ annonse ]
1. juni 2010

Kommentar: Før og etter Nittende Mai

Skrevet av 
[ annonse ]
Kommentar om opptøyene i hovedstaden:

Etter at de militære styrker satte en brutal stopper for demonstrasjonene i Bangkok den nittende mai er det mye som tyder på at den thailandske nasjonen går inn i en ny tid. Hendelsene i hovedstaden og avgjørelsene som er tatt av makteliten vil for alltid endre det politiske terrenget.

Av: Asgeir Eide Olsen



Tidligere statsminister Thaksin er drevet i eksil, og de mest markante rødskjortelederne er satt i fengsel. De rødes militære leder Seh Daeng er likvidert, barrikadene er revet, tusener er skadet og 85 mennesker er drept. Rådhus og offentlige bygninger er stukket i brann i flere provinser og kløften mellom den styrende elite og rødskjortene synes dypere enn noen sinne. Terrorister skal pågripes – krininelle skal tiltales. Martyrer skal minnes - helter skal hedres.

Alt dette er en del av ligningen - forventet, naturlig og logisk. Hvem som vinner krigen om historiebøkene vet vi ikke ennå, men la oss dvele litt ved formen på den politiske kampen som har utspilt seg. Demonstrasjoner er våpenet som brukes, og i Thailand har dette våpenet en spesiell plass historisk. Den kan sammenfattes slik: 'Den makthaver som tiltvinger seg makt ved å spille demonstranters blod har alltid tapt makten i etterspillet'. Det er imidlertid ikke sikkert at historien vil gjenta seg denne gang.

Blodsutgytelsene fra de folkelige demonstrasjonene i 1973, 1976 og 1992 er sammenlignbare med det vi har sett i april og mai 2010 - men det er en distinkt forskjell. De nevnte demonstrasjoner var fredlige, hovedsaklig med studenter involvert i kamp for styrkede demokratiske rettigheter. Demonstrasjonene hindret dengang i liten grad forretningsliv eller hverdagslivet til andre mennesker, og de hadde en mer universell agenda.

De Rødes demonstrasjoner har vært lagt opp etter en helt annen strategi. Ved å okkupere et av Bangkoks sentrale forretningsstrøk lammet de interessene til noen av Thailands rikeste konglomerater. Mange tusener ble permittert - mistet sin daglige lønn - og når barrikader med bambus og brennende bildekk ble introdusert, så lignet ikke lenger demonstrasjonene på det vi kjenner fra de konstitusjons-endrende studentopprør fra 73, 76 og 92. Dette lignet mer på gulskjortenes demonstrasjoner i 2008, hvor flyplasser, regjeringskvartal og statsministerbolig ble okkupert. Gulskjortenes aksjoner den gang endret en gang for alle dynamikken i forholdet mellom demonstranter og makthavere, aksjonistene var mye mer aggressive enn før.

Hvem bærer ansvaret for elendigheten? Akademikerne, statsviterne og universitetsprofessorene toer sine hender, studentene er ikke lenger særlig politisk interesserte, kongehuset forholder seg tause. Det er disse tre gruppene - intelligensia, studenter og kongehus - som tidligere har vist vei ut av uføret. Når militære juntaer og demokratiske regjeringer har feilet, så har folkelig opprør eller kongelig intervensjon åpnet ny vei. Ikke slik denne gangen.

Svært mange fattige opplevde å få det bedre under Thaksin. Han kom for alvor på banen som politiker etter den voldsomme økonomiske krisen i Sørøst-Asia i 1998. Samme år etablerte Thaksin det nasjonalistiske partiet TRT. Timingen var perfekt, og med flertall i valget i 2001 skjøt Thailand virkelig fart økonomisk. Thaksin høstet ros for å ha dradd Thailand ut av krisen, mens sannheten var at hele regionen opplevde høykonjunktur og vekst. Når statskuppet i 2006 snart ble fulgt av verdens råvarekrise, USAs subprimekrise og den påfølgende finansielle krisen i verdensøkonomien, ble de aller fleste fattige bønder skadelidende. Skulle Thaksin først lide den ublide skjebne å bli styrtet som folkevalgt regjeringsleder, så var i det minste timingen på Thaksins side. Når det gikk dårligere med Thailand, var det lett å skylde på militærjuntaen som nå hadde overtatt styringen.

Følelser og realiteter er sjeldent noe som går hånd i hånd når det kommer til politikk - og kanskje spesielt i et land som Thailand. Forskjellene er enorme og kunnskapen om makroøkonomiske sammenhenger er mangelfull blant bønder og fattige. For thailendere som lever nederst på rangstigen er ikoner viktigere enn det vi vestlige fatter. Når elendigheten er påtrengende så er det viktig å beholde troen på en bedre morgendag. Mister du troen kan du fort gå til grunne i alkohol og narkotika.

Det er i en slik sammenheng at kongen har hatt avgjørende betydning for mange thailendere. Hans gjerninger og sjenerøsitet, slik de har opplevd det, har gitt dem troen på egen verdi. Thaksin tente også en gnist i mange hjerter. Han røsket i en del undertrykkende maktstrukturer, han kvittet seg med embedsmenn som hadde vært utbyttere i mange år - som ofte hadde fått sin stilling i kraft av navn, arv og kontakter. Han gav nye folk muligheten og snakket om et nytt Thailand.

Det finnes to hovedversjoner av synet på Thaksin: 1. 'Thaksin ble drevet ut av statsministerkontorene og tvunget til landflyktighet' eller 2. 'Thaksin var en korrupt mann som nå unndrar seg fengselsstraff'. Begge deler er riktig og begge deler er feil. Det handler om hvem du spør. Virkeligheten sees fra ulike ståsted og den fattige manns rett krenkes av dem som hevder Thaksin er en kujon og en løgner.

Den røde bevegelsen er blitt de maktesløses håp for en bedre morgendag. Lederskapet i den røde bevegelsen er mangslungent og har kanskje ulike motiver og kaker å mele underveis. Uttrykket 'alle er sin egen lykkes smed' gjelder i aller høyeste grad også i Thailand og det er legitimt å kjempe for egne interesser - selv for den som er oppnevnt som forsvarer av felles interesser. De fattige bøndene bærer et fellesskap som er mer sammenvevd og kulturelt forankret enn den urbane elite - og samtalene på bygda vil fortsatt kretse omkring rett og urett og om hva som nå kan gjøres. Nye ledere vil vokse frem og kampen vil innta nye former.

I mellomtiden gjør Abhisits regjering sitt beste for å kontrollere situasjonen. Presset som den gule bevegelsen har utøvd overfor Abhisit er ikke blitt mye omtalt i vestlig media, men det er åpenbart at mange fra gul side synes Abhisit har opptrådt for ettergivende og nølende overfor demonstrantene. Når så opptellingen viser at 85 mennesker er drept og flere tusen er skadet i opptøyene, så forteller det sitt tydelige språk om at splittelsene i Thailand er svært omfattende.

Abhisit med sin utdannelse fra Oxford er meget dyktig i møte med utenlandsk media. Han er ikke nødvendigvis manipulerende, men han har evne til å fokusere på det som oppfattes som viktig i den vestlige presse. Dette er egenskaper som lederskapet i den røde bevegelsen ikke i samme grad innehar. Kompleksiteten i de thailandske maktstrukturene gjør også at det er vanskelig for vestlige media å sammenfatte enkle oversikter over hva konflikten dreier seg om - men at det handler om maktfordeling, det står soleklart for de fleste.

Siden kuppet i 2006 har begrepet 'forsoningsprosess' vært hyppig brukt i politiske festtaler, men veien mot forsoning kan bli vanskelig om den brolegges med unntakstilstand, militære maktmidler og fengselsstraffer mot røde ledere. Vi får håpe at Abhisit rekker ut en hånd, ikke først og fremst til kriminelle vandaler, men til dem som bærer på håpet om en mer rettferdig fordeling av makten. Dessverre kan det vise seg å bli umulig for Abhisit å skille ut hvem som er hvem.

Om artikkelforfatteren: Asgeir Eide Olsen (44) kom til Thailand første gang i 1986, og har reist hit jevnlig siden. Han er gift thai, snakker språket, har bodd i Thailand og har drevet thairestaurant i Norge. Eide Olsen er utdannet pedagog, og har siden 2006 kommentert thailandsk politikk og samfunn på asiaforum.no

(Pattaya Tidende utgave 6/2010 - 1. juni 2010)

 

[ annonse ]

Har du nytte av Thailands Tidende? Lik og del!

[ annonser ]

Nye rubrikkannonser

Town house Bangkok
( / Hus til salgs)

Town house Bangkok

Nirvana Jomtien Beach
( / Hus til salgs)

Nirvana Jomtien Beach

Condo Bangkok
( / Leilighet til salgs)

Condo Bangkok

Ban Chang, Rayong
( / Hus til salgs)

Ban Chang, Rayong

Thailand i Norge (kart)