Forklaringen er noe sånt som dette; De rike, middelklassen, og de akademiske miljøene representerer en økonomisk motor som de fattige helst ikke bør bremse. ”Thailand må tjene penger om Tha i l and ska l kunne løf t e d e fattige.” Om man lesser på med sosiale utgifter, økte skatter og avgifter for de næringsdrivende - så vil det først og fremst gå ut over de fattige. Den beste medisin for å få bukt med fattigdommen er å gi best mulig rammevilkår for næringsliv og den konsumorienterte middelklassen. Men for en fattig bonde på landsbygda, og dem er det mange av, så klinger ikke argumentet like bra. Det at politikerne vil gjøre livet lettere for dem som allerede har mye, var dårlig avkastning på stemmeretten, murres det.
Skrinlegge drømmene
Det bonden ikke vet er at makroøkonomene i Verdensbanken synes thailandsk økonomisk politikk er bra. Og det er jo folk som har greie på det. Når PAD hevder at Thailand ikke er klar for et demokrati etter prinsippet ”en mann – en stemme” så er argumentet deres at bøndene på landsbyga ikke er kunnskapsrike nok. De forstår ikke at det er i Thailands beste interesse at næringsliv og middelklasse prioriteres. Og nå som finanskrisen prioriteres. Og nå som finanskrisen banker på døren så bør bøndene skrinlegge alle drømmer om større sosialt engasjement fra politisk hold. Slike drømmerier er nødvendigvis brolagt med skatter og avgifter – og det vil for alvor kvele et hardt kjempende næringsliv. En kan kanskje bygge veier og skoler, om en har offentlige midler å ta av, men sosiale reformer er det virkelig ikke tid for nå. Nei, nei, men bonden murrer like vel.
To demokratier
Det thailandske samfunn beskrives gjerne som ”historien om to demokratier”. Med det menes at det opereres innenfor to forskjellige virkeligheter. Den ene virkelighet er majoriteten - de fattige på landsbygda. Den andre virkelighet er den økonomiske motoren - nær-ingsliv og middelklasse i Bangkok. Disse virkelighetene utsettes for politisk valgkamp med helt ulike virkemidler. Noe av det viktigste for en thailandsk politiker er da selvsagt å holde orden på talene sine! En kan ikke si det samme til velgere i Buriram som en sier til velgerne Bangkok. Det kan påståes at det ikke finnes partier i Thailand som har et troverdig helhetlig politisk budskap.
Ingen løsning i sikte
Det må finnes en løsning på den politiske konflikten mellom landsbythailand, og den urbane middelklasse.
Et sted må den være, den gylne middelvei som ingen enda har staket ut. Der er analytikere og politiske kommentatorer samstemte. Det som er skremmende, er at det ikke finnes indikasjoner på at noen realpolitisk løsning er i sikte. Det er foreløpig ingen politikere som klarer å fange begge virkeligheter med ett og samme budskap.
Og om ingen evner det - hva skal så fylle den politiske kløften mellom by og land?
Thaksin styrket troen
Det politiske landskapet i Thailand endret seg med Thaksinsr egjeringer. Han viste hvilket maktgrunnlag et samlet landsbythailand kan representere, og derigjennom styrket han troen på det demokratiske prosjekt blant bønder og fattige. Men skal Thailand forbli demokratisk styrt, så må også de bedrestilte avfinne seg med at fellesskapet ikke alltid velger de beste løsningene – verken for dem eller for andre.
Demokrati har sin pris og Thailand har bare så vidt begynt å betale.
Asgeir Eide-Olsen
Forfatter: Asgeir Eide-Olsen (43) bodde i Thailand i 1986/87, hvor han også møtte sin kone. De har hus i Kalasin. Han har fulgt nøye med på utviklingen i landet siden, og drev en thailandsk restaurant i Stavanger på 90-tallet. Eide-Olsen er redaksjonsmedlem i Barn i Byen - et kulturmagasin med opplag på 42.000, og har fungert som spaltist der en årrekke. Eide-Olsen er utdannet cand.mag og har jobbet som pedagog de siste ti årene, han er også musiker med flere cd-utgivelser bak seg.
(Pattaya Tidende utgave 2/2008 - 27. desember 2008)
