Du skal være temmelig strøken i thai før du uttaler ‘Sør-Thailand’ og ‘Nord-Thailand’ korrekt. Det blir fort ‘Døds-Thailand’ og ‘Kjøtt-Thailand’.

Det mangler ikke på folk som hevder at de snakker ett eller flere fremmedspråk flytende. Jeg velger å ikke tro på disse menneskene, siden ‘flytende’ i praksis kun er forbeholdt ens morsmål. Men man kan jo klare seg godt selv om man kun snakker ‘nesten flytende’. Jeg har en enkel test når folk kommer og forteller meg at de kan snakke thai. Jeg ber dem om å si navnet på noen landsdeler i Thailand. Det burde jo være enkelt, ikke sant? Spesifikt ber jeg dem om å si ‘Nord-Thailand’, og hvis det går bra; ‘Sør-Thailand’.

Nord-Thailand skrives med våre bokstaver slik: Pak Nua. ‘Pak’ betyr landsdel, og både p, a og k uttales som på norsk, så hvis man i tillegg får til et fallende tonefall - det vil si først går opp i stemmeleie og deretter ned igjen - så er det ordet i boks.

‘Nua’ (nord), er verre. Først må du sørge for at du bruker et ‘stigende’ tonefall, som er det motsatte av fallende - stemmeleiet går først ned og deretter opp igjen. Det er spesielt viktig her, for hvis du ved en feiltakelse bruker såkalt høyt tonefall (stemmeleiet er jevnt men går opp på slutten), så sier du ‘kjøttlandsdelen’ isteden. Du skal være temmelig tydelig i uttalen for å kunne diffferensiere mellom disse to tonefallene.

Deretter kommer vokalen som skrives som ‘u’. Dette er ingen ‘u’ vi kjenner fra nordiske språk, men sier man tysk ‘ü’ så er man litt nærmere. Lyden fremkommer ved å si ‘u’, men istedenfor trutmunn presser du tennene sammen og bruker åpen munn i stedet.

Et vanskelig aspekt med thai er å lære seg vokalene, for de ligner våre, men er likevel ikke de samme. Dette kan du sette av mange timer til foran speilet før du mestrer. ‘U’ er vel en av de vanskeligste. Et annet problem for nordmenn er at det er to å-er her - en som uttales som en mellomting mellom å og o, og en som uttales mer som en type engelsk ‘a’ med bred Midwestern-dialekt (som i Saw).

Kommer du deg gjennom testen og klarer å si Nord-Thailand riktig, kan det fortsatt tenkes at du bommer på Sør-Thailand, som skrives Pak Tai. For her kommer vi over på en annen utfordring, nemlig de konsonantene som er forskjellig fra vanlige vestlige språk. Vi legger merke til at det skrives ‘Tai’ uten h. Det er en måte å signalisere at det er en ‘myk’ t vi er ute etter, ikke den skarpe t-en som i ‘Thai’. De som ikke har lært seg forskjellen (og heller ikke bruker tonefall riktig) sier da Pak Thai, altså ‘thai- landsdelen’.

[ annonser ]

Det som med våre bokstaver skrives kun som ‘t’, er en mellomting mellom en ‘t’ og en ‘d’. Når du studerer thai skrives denne bokstaven ofte som ‘dt’, altså Pak Dtai. Forsøk å si en norsk ‘d’, men la tungen treffe ganen lenger inn i munnen, så får du en ‘dt’.

Spesielt interesserte kan notere seg at det også finnes en ‘bp’ (mellomting mellom b og p). En annen problemkonsonant er ‘k’, som er en mellomting mellom g og k.

For å si Sør-Thailand må du selvsagt også få med deg rett tonfall på ‘tai’, for hvis du ikke bruker noe tonefall så sier du ‘dødslandsdelen’. Det rette tonefallet er synkende - altså stemmeleiet går først opp og deretter ned. Det som er litt vanskelig er at a-en er en kort vokal, så det hele går kjapt for seg.

Andre landsdeler er litt enklere å si. Man kan jo notere seg at Øst og Vest heter direkte oversatt henholdsvis ‘Soloppgang’ og ‘Solnedgang’, du kan jo gjette hvem som er hvem. Men for å gjøre det litt vanskelig så bruker de ikke det vanligste ordet for Sol - athitt (som i wann athitt - søndag) - men de sier Tawann (som brukes for eksempel i solsikke). Øst: ‘Pak Tawann Aok’. Vest: ‘Pak Tawann Tok’. Men hva med Isan? Jo det er ‘Pak Tawann Aok Chiang Nua’ - Nord-øst.

Dag A. Ekeberg

(Thailands Tidende utgave 6/2012 - 1. august 2012)