En thailandspensjonists refleksjoner etter utspillet om mulig nedsettelse av trygd for pensjonister i Thailand:
Det er nødvendig å informere norske myndigheter om vår reelle situasjon. En viktig ”detalj” som Brochmann-utvalget ikke har viten om, er at en eventuell nedsettelse av trygdeutbetalingen til norske pensjonister i Thailand for manges vedkommende vil medføre at deres inntekt blir for lav til å få oppholdstillatelse her. Thailandske myndigheter mener at 65.000 baht pr måned er minimum eksistensgrunnlag for utlendinger her, ettersom de krever dette for i det hele tatt å vurdere å gi oss oppholdstillatelse. Men da har de ikke regnet med de dyre forsikringene som nordmenn må betale fordi den norske staten dekker for lite dersom ulykken virkelig er ute - til tross for at vi betaler frivillig medlemskap i NAV Internasjonalt, som er dyrere enn det nordmenn i Norge betaler for full dekning.
Pensjonister i Norge har anledning til å skaffe seg ekstrainntekt ved å ta seg arbeid. For oss som bor i Thailand er dette så å si umulig. Det er ikke slik at det er direkte forbudt ved lov for utlendinger å jobbe i Thailand. Men saken er at det overhodet ikke legges til rette for det. Stikk motsatt av i Norge.
Sunn mat er ofte like dyrt eller dyrere her enn i Norge. For mange av oss er det av helsemessige grunner nødvendig med spesialmat, og dette er ofte importerte varer. Sunn olivenolje koster for eksempel over ti ganger så mye som den palmeoljen som thaier bruker til matlaging. Atskillige eksempler kan fremlegges; grovbrød, smør, sukkerfritt syltetøy, ost, vitamin- og mineraltilskudd.
Vi som skatter til Norge får verken boligtilskudd eller andre sosiale goder vi hadde da vi bodde i Norge, men er overlatt til å klare oss selv. Vi er ikke lenger til byrde for Norge, slik mange av oss var (blant annet på grunn av sykdommer og sosiale rettigheter) da vi bodde der.
Vi planla og innrettet vår alderdom etter alle lover og regler og flyttet til Thailand, som på mange måter fremdeles er et u-land, med alle de ulemper og store personlige ansvar og ekstrakostnader dette medfører. Vi frasa oss derved også mange sosiale goder vi hadde i Norge. Vi flyttet fordi vi hadde skriftlig løfte fra staten om at vi skulle få med oss pensjonen uavkortet (etter 3-4 år) og har nå klart å etablere oss her som siste stopp. Staten forlangte at vi skulle selge våre hjem i Norge for at vi skulle få skattefritak. Vi solgte, men så bestemte forvaltningen at vi likevel ikke skulle få skattefritak til Norge. Hadde vi ikke solgt våre hjem, kunne vi nå hatt inntekt av utleie!
En eventuell trygdenedsettelse burde ikke gjelde oss som allerede har emigrert, men kun de som eventuelt kommer til å emigrere i fremtiden.
Brochmann-utvalgets innstilling er absolutt ensidig, mangelfull, urimelig og useriøs i sin omtale av thailandspensjonistene! Den foreslår også brudd på menneskerettighetene.
Gunders, Thailand
(Thailands Tidende utgave 9/2012 - 1. november 2012)
