Tore M. Brodtkorb forteller her om hvordan en akupunktør i Pattaya lindrer ryggplager som norske leger uten hell har forsøkt å behjelpe i årevis.

Det er herved bevist at det lar seg gjøre å ligge en times tid på en benk med en masse nåler i kroppen og fordrive alt det vonde som har vederfaret en de siste 30 år.

Etter tre besøk i akupunkturklinikken til min kinesiske venn i Pattaya har det skjedd noe. Jeg kan gå mer enn 100 meter av gangen. Og ikke bare det, jeg har pakket vekk mine trofaste følgesvenner – de smertestillende pillene. Vi snakker om 300 milligram spesialpiller for kroniske smerter i nervesystemet pluss et gram paracetamol fire ganger daglig.

Ryggoperasjon

Etter en omfattende ryggoperasjon i sommer var håpet at smertene, som har fulgt meg trofast gjennom 30 år, skulle si takk og farvel. Med syv rygghvirvler ødelagt etter en nokså heftig turnkarrière, er ikke det noen enkel sak. Legen hjemme i Norge kunne imidlertid mer eller mindre love at han skulle i alle fall ta knekken på smertene i beina. Selve ryggen var det nok lite å gjøre med.

Fem måneder etter operasjonen var smertene tiltagende både i rygg og bein. En internetkonsultasjon med legen fastslo at jeg måtte ha tålmodighet 3-4 måneder til. Hvis smertene ikke ga seg skulle vi scanne og eventuelt vurdere ny operasjon.

Akupunktur

Etter ankomst til Pattaya for et fem måneders opphold med prosjektjobbing slo min venn Odd hurtig fast at dette var uakseptabelt. Opp på scooteren og av sted gjennom smug og stred bar det, til vi ankom en unnselig liten klinikk – nærmest et hull i veggen – med fire enkle behandlingsbenker nennsomt plassert på rundt 15-20 kvadratmeter.

[ annonser ]

Noen enkle lysstoffrør og vifter på veggene vitnet om enkle kår. Her var det akkurat rom for fire akupunktører, deres pasienter og to katter.

Med et mildt men fast blikk bak brillene betraktet akupunktøren meg mens han enkelt og likefrem spurte hvorfor jeg var kommet. Jeg forklarte om problemene. Detaljer rundt operasjonen fikk jeg tilsendt fra Dr. Lønne, spesialist i ortopedi ved Lillehammer Sykehus, som var velvilligheten selv og sendte all informasjon på e-post.

Dr. Pungpon tok informasjonen jeg rakte ham og studerte den uten et ord. Etter et par ”a-ha” fikk jeg beskjed om å legge meg på den anviste benken. En enkel blodtrykksmåler fastslo at jeg hadde blodtrykk som en 25-åring – det vil si nesten grensende til latskap. Min velgjører nikket fornøyd, grep sitt skjema og begynte en utspørring som varte i rundt 10 minutter.

Deretter rullet han meg over i stabilt sideleie. Jeg må tydeligvis ha sovnet, for det hadde gått over en time før jeg fikk beskjed om å rulle over på ryggen.

”Du må ta det helt rolig de første seks timene, og ingen treningsaktivitet de neste 24 timene,” var beskjeden jeg fikk med meg hjem.

Farvel til pillene

Jeg har til nå gjennomført fire av ti behandlinger. Pillene, som ikke tillot meg verken å kjøre bil eller scooter – og ellers sparte meg utgiftene til å gå på bar – er altså i ferd med å bli et blekt minne. Jeg er på ingen måte bra, men forskjellen fra den første behandlingen og til nå er betydelig. Mobiliteten er i ferd med å ta seg opp – tatt i betraktning av at jeg faktisk må lære å gå normalt igjen, og smertene i rygg og høyre bein er definitivt borte, så sant jeg ikke overdriver dette med å stå og gå. For da melder smertene seg igjen med full styrke.

Alt har en sammenheng

Dr. Pungpon er veldig opptatt av smertenivået og spør meg stadig om dette. Det er kanskje verdt å legge til at han har funnet flere punkter på kroppen som er vonde når han trykker på dem.

Alt har en sammenheng, sier han, og forklarer det med at den ene lidelsen kolliderer med den andre. – Du har nok en del gamle idrettsskader som aldri er leget og som forårsaker betennelser du ikke merker til daglig, fortalte han.

Det vil si, egentlig merker jeg det, for nå har akupunktøren også begynt å åpne for bedre sirkulasjon av energien i kroppen. Hele kroppen er lettere og mere samarbeidsvillig enn jeg har følt det på mange år. Det er kanskje ennå litt tidlig å påstå at jeg har rukket å bli et fysisk førsteklasses menneske igjen – men du verden for en annenklasse!

Tore M. Brodtkorb

(Thailands Tidende utgave 1/2013 - 1. januar 2013)