Et nytt dynasti dukket opp i den thailandske politikken for drøyt ti år siden. Telemogulen Thaksin Shinawatra ble valgt til statsminister i 2001 og hadde makten frem til militærkuppet i 2006. Familien har nå igjen makten, ved lillesøster Yingluck. Mange har hatt tro på å få inn dyktige bedriftsledere i politikken, som en motvekt til de mange karrierepolitikere som finnes i Thailand, som i de fleste andre land. Men i stadig økende grad oppfører Thaksin-dynastiet seg som ordinære politikere. De lover gull og grønne skoger i valgkampene og bringer politikk inn på områder der ordinære markedskrefter har fungert fint – med andre ord fordelingspolitikk i god, sosialdemokratisk stil.
Regjeringen avsluttet 1. januar en 15 måneder lang skattepakke for førstegangskjøpere av bil. Det har ført til en halv million flere biler bare i Bangkok, slik vi rapporterer på side 7. Ingen tenkte på konsekvensene, når trafikken nå står stille. Det er brukt ca. 90 milliarder baht til å finansiere nye biler til thaiene. Hva gjør det med bruktbilmarkedet? Jo, det faller sammen, på samme måte som det gjorde i USA under Demokratenes ”Cash for Clunkers”-program. Siden det bare er førstegangskjøpere som får skattefradraget i Thailand, er dette dobbelt urettferdig for eksisterende bileiere: For det første er bunnen falt ut av bruktbilmarkedet, og for det andre får man altså ikke skattefradraget.
Dette er noe politikere aldri lærer: Det har alltid uanede konsekvenser når man manipulerer eksisterende markeder. Av og til går vinninga opp i spinninga samfunnsøkonomisk sett. Det er ofte det beste scenariet. Men mange ganger gjør politikernes handlinger bare ting verre og mer uforutsigbare. Hva skjer med bilindustrien og tilknyttede næringer når skattepakken tar slutt? Må de begynne å si opp folk? Det er et betimelig spørsmål, siden det nå også er innført ny minstelønn i Thailand, 300 baht pr dag for ordinære arbeidere, 15.000 baht per måned for universitetsutdannede.
Også dette høres ut som et godt program – mer lønn for fattige arbeidere. Men det går ikke an å øke arbeidsgiveres lønnsbudsjett med 50 prosent over natten uten konsekvenser. Næringslivet har svart med å si opp arbeidere eller legge produksjonsvirksomhet til et av Thailands naboland.
Et annet program regjeringen har fått kritikk for, er garantiordningen for ris. Nå må myndighetene leie store bygninger for å lagre all risen de har kjøpt til overpris. Thailand har også tapt sin ranking som verdens største eksportør av ris. Det er prisverdig å ville hjelpe de som planter ris, men det koster flesk.
Thailand og partiet Pheu Thai er ikke noe unikt eksempel i denne sammenhengen. Dette er en sykdom som rammer politikere i alle land – klåfingrethet. Den uimotståelige trangen til å blande seg inn på alle områder, gi fordeler til de man mener har fortjent det og straffe de som ikke tenker slik politikerne gjør. Uheldigvis tar Thailand etter vesten akkurat når det er som klarest at fordelingspolitikk og økende statlig innblanding ikke virker. Thailand har hatt en god økonomisk utvikling de siste årene, men det kan fort endre seg.
Dag A. Ekeberg, redaktør
(© Thailands Tidende. Utgave 2/2013 – 1. februar 2013)
