Det har dukket opp en ny bok om asiatiske økonomier. Boken starter med å stille spørsmålet om hvorfor noen land i regionen har blitt rike mens andre fortsatt er fattige. Japan, Sør-Korea og Taiwan er blitt rike land, mens for eksempel Thailand, Filippinene og Indonesia fortsatt er relativt fattige. Forfatteren Joe Studwell tilbyr interessant innsikt i temaet i boken med tittelen «How Asia Works: Success and failure in the world´s most dynamic region», som nylig ble anmeldt i Ukeavisen Ledelse.
Studwells svar er at de fattige landene ikke maktet å lære av historien. I stedet for å lede landene gjennom nødvendige teknologiske utviklingstrinn, har ledelsen i disse landene enten gitt etter for kontrollerende eliter, eller lyttet til dårlige råd fra internasjonale institusjoner, som Det internasjonale pengefondet, som anbefalte konkurranseutsetting av ung og voksende industri. En bedre strategi hadde vært å gjøre som Sør-Korea – å kommunisere troen på frie markeder utad, men fortsette med å dirigere økonomien i det stille innad.
Oppskriften som ble fulgt av de asiatiske suksessøkonomiene har flere fellestrekk: Omfordeling av eiendom og landrettigheter, utvikling og beskyttelse av eksportdrevet industri til den er konkurransedyktig samt statlig styring av finansmarkedet.
De som tror at myndigheter ikke kan plukke vinnere har misforstått hva Japan, og senere Sør-Korea faktisk gjorde, mener Studwell. Nøkkelen lå i å tvinge industrien til å eksportere, og dermed møte internasjonal konkurranse. De som ikke klarte konkurransen, ble nedlagt. Korea hadde tre bilmerker i 1973. I de tidlige årene var det nå glemte bilmerket Shinjin markedsleder.
Hvordan passer dette sammen med hva vi vet om Thailand? Jo, for det første lyttet de til tvilsomme råd fra Det internasjonale pengefondet. Men der hadde de ikke mye valg etter krisen sommeren 1997, hvor verdien av bahten ble mer enn halvert. Der hvor Thailand kunne hatt et valg, er på området «gi etter for kontrollerende eliter». Thailand er et samfunn som styres av velstående eliter som tenker mer på sitt eget ve og vel enn på samfunnets beste.
Thailand er i hovedsak en råvareprodusent, og vil som sådann ha problemer med å bli mye rikere. Via bl.a. Board of Investment har de satset på visse andre næringer, som produksjon av harddisker og biler. Men dette er mer enkeltstående tilfelle, og det dreier seg normalt ikke om at thaiene driver utviklingen selv, men stiller opp mannsterke på produksjonslinjene.
Et av thaienes største problemer er at de er engstelige for å slippe utlendinger inn på arbeidsmarkedet. Derfor får de heller ikke dratt nytte av samarbeid med utlendinger som utvilsomt har kommet mye lenger på enkelte områder. Et nærliggende eksempel er helsenæringen. Thailand ønsker å bli et senter for helseturisme, men de har en lov som forbyr utenlandske leger å jobbe her. Ikke bare gjør det at kompetansen generelt blir lavere, men det gjør også at thailandske leger i stor grad går glipp av sjansen til å lære av andre lands praksis og ta etter gode forbilder fra mer utviklede land.
Dag A. Ekeberg, redaktør
(© Thailands Tidende. Utgave 5/2013 – 1. juli 2013)
