Vi tar i denne utgaven opp Sjømannskirkens rapport om thai-norske barn i Thailand. Rapporten har vært kritisert på nettfora og via Facebook den siste tiden. Noe av kritikken er berettiget. Men rapporten har både sterke og svake sider. For å starte med det positive: Rapporten redegjør godt for thai-norske barns rettigheter – og mangel på sådanne – i den norske velferdsstaten. Det poengteres også at disse barna får liten hjelp fra thailandske myndigheters side. Denne type informasjon er nyttig for de det gjelder.
Et problem dukker opp når forfatter Astrid Veum Mydland forsøker å tallfeste omfanget. Hun konkluderer med at det kan være inntil 300 thai-norske barn som opplever alvorlig omsorgssvikt i Thailand. Kombinert med de overdrevne tallene hun presenterer for barneprostitusjon, kan det være nærliggende for noen å trekke konklusjonen at det finnes en tallrik horde med lyshudede thaibarn som selger seg på gata i Pattaya.
Vi tror at antallet thai-norske barn her er godt under 1000, ikke 3000, slik som Mydland konkluderer. Vi tror heller ikke nødvendigvis at inntil ti prosent av alle barn opplever alvorlig omsorgssvikt. Folk som jobber i denne sfæren har en tendens til å overdrive disse tallene.
Det står mye om Pattaya i denne rapporten. Det er der Sjømannskirken ligger og der de fleste kildene er hentet fra. Det er én ting som står klart når det gjelder Pattaya: Det finnes ingen gode tall for noe som helst. Ingen kjenner en gang innbyggertallet. Manntallet sier ca. 80.000, mens estimater sier at det bor nærmere en halv million mennesker i området. Derfor kan man kanskje lett slippe unna med å si at det finnes 2000 barneprostituerte i byen, slik Mydland gjør. Hun bruker en artikkel på nettstedet Pattaya Daily News som kilde. Dette er imidlertid ikke noe journalistisk produkt i tradisjonell forstand, og artikkelen ligger da heller ikke lenger på nettstedet. Ei heller dukker den opp på søk.
Thailandsk politi kan se gjennom fingrene med mye, men ikke barneprostitusjon. Dette er noe det slås hardt ned på. Tallet 2000 tror vi ikke noe på.
Thailands Tidende forsøkte å finne noen fakta om pedofili i vår utgave 1. april i 2010 (se artikkel). Vi gikk 20 år tilbake i tid i arkivet A-tekst, som med få unntak omfatter alle norske aviser. Vi fant kun to nordmenn som var omtalt som straffedømte for pedofili i Thailand. Årsaken til vår undersøkelse var at TV2 nettopp hadde sendte en dokumentar hvor Pattaya ble kalt «et samlingssted for pedofile». Nå dukker altså de samme anklagene opp. Mydland skriver at Pattaya er «et paradis for pedofile».
Det noteres også i rapporten at jentene som jobber på gogo-barer ser unge ut. Det er ingen nyhet. Det betyr imidlertid ikke at de er under 18 år.
Vi mener at en stat ikke har noen rett til å forby mennesker å selge sex til hverandre. Sex har vært solgt siden tidenes morgen, og ingen lover eller kirkesamfunn vil kunne endre på det. Rapporten snakker også om sex mellom tenåringer som om det i seg selv skal være et problem. Det som er et problem er når noen tvinges til seksuelle ytelser. Men det er ingen ting som tyder på at tvang er spesielt utbredt i Thailand sammenlignet med andre land.
Dag A. Ekeberg, redaktør
(© Thailands Tidende. Utgave 9/2013 – 1. november 2013)
