Folk fra vesten har de siste tre månedene observert hvordan en statsminister med et stort flertall bak seg i parlamentet likevel står så svakt at hun har måttet tillate at demonstranter sperrer offentlige kontorer. Hvordan kan dette ha seg? Jo, forklaringen er enkel: En thailandsk statsminister har ikke den fulle makten i Thailand, selv med flertall i parlamentet. Det er militærvesenet som har siste ord. En statsminister som vet at han eller hun til enhver tid risikerer å bli avsatt i et militærkupp opptrer på en annen måte enn en statsminister som vet at ens makt er reell.
Det samme gjelder for opposisjonspolitikere. De kan være mer ubøyelige, siden de vet at maktbasen til regjeringen ikke er sikker. Og verken opposisjonsleder Abhisit eller protestleder Suthep har da heller signalisert noen vilje til å forhandle. Suthep har sagt meget klart at det eneste akseptable utfallet av dette er et Thailand uten Yingluck og broren Thaksin.
Ikke alle regjeringens motstandere er like bestemte som Suthep. Mange innser at Thaksin og Yingluck har gjort positive ting for Thailand, spesielt for de fattige i nord og nordøst. Men mange fikk nok av populistisk politikk da man så resultatet av prisgaranti på ris og kassava. Andre fryktet for utenlandsgjelden da Yingluck ville låne 2200 milliarder baht til infrastrukturprosjekter som ikke var spesifisert i særlig detalj.
Yingluck har sagt at hun er villig til å forhandle. Kanskje hadde det gått an å få til en redusert og modifisert infrastrukturpakke. Kanskje hadde det vært mulig å finne en akseptabel avvikling av prisgarantien. Men med en opposisjon som ikke vil snakke er ikke dette mulig.
Dag A. Ekeberg, redaktør
(© Thailands Tidende. Utgave 2/2014 – 1. februar 2014)
