Bunta Kjersheim (59) var en av hovedpersonene i TV Norge-serien «Et lite stykke Thailand». Hun fikk aldri noen godtgjørelse for tapt arbeidsfortjeneste av produksjonsselskapet, og ektemannens bortgang gjør det vanskelig å takle oppmerksomheten nå.
Bunta Kjersheim (59) mistet ektemannen Johnny i april i fjor.
– Hvordan takler du at serien nå skal sendes om igjen?
– For meg så hjelper det ikke å slå av tv-en for å slippe å se Johnny og bli trist igjen. Det er så mange seere som skal snakke med meg når jeg er ute, og da kommer savnet og de tunge tankene tilbake.
Bunta sier at det var morsomt at tv-serien fikk så stor suksess. Hun får mange positive meldinger på Facebook, på telefonen og av folk hun møter: – Det er jeg glad for, men det blir også veldig tungt å gjenoppleve dette igjen, for jeg har problemer med å komme meg tilbake til den gamle meg, å være glad og i godt humør.
Brukte egne penger
– Skofteland Film laget to omganger av serien, en i 2008 og en i 2011. Har du hørt om det planlegges en ny serie, og hadde du stilt opp om det ble det?
– Jeg mener at det var snakk om det før Johnny gikk bort i fjor, men jeg har ikke hørt noe senere. Det som ikke ble vist på tv var at vi brukte veldig mange timer av tiden vår mens de filmet, og vi tok også fri fra jobben uten lønn for å spille inn serien. Men produsenten som laget serien betalte oss ikke noe, så det kostet oss ganske mye å stille opp.
Gjenkjennes
– Er det mange som kjenner deg igjen fra tv?
– Ja, veldig mange. Når jeg er på flyplassen eller på flyet er det mange som kommer bort til meg og spør om det er jeg som er Bunta. Ja, sier jeg da, og mange lurer på hvordan det går med hånden min. Det er hyggelig, men også rart å tenke på at så mange som jeg aldri har sett før kjenner meg.
– Hva driver du med nå for tiden?
– Jeg skadet altså hånden min, så nå jobber jeg ikke lenger men har trygd. Nå er jeg i Norge, men når kulden kommer så er hånden min så vond at det ikke er til å holde ut. Så jeg er i Thailand fra november til april, og i Norge resten av året.
Vil bo i Norge
– Du er trygdet, og dere bygget hus i hjembygden din i Sisaket. Er det ikke fristende å bo i Thailand hele året?
– Så lenge jeg er såpass sprek som jeg er nå vil jeg ikke bo i Thailand hele tiden. Det er snart 30 år siden jeg flyttet til Norge, så jeg har ikke mange venner igjen i Thailand. Så har jeg en datter her, gamle kollegaer og venner. Å bo her er nesten som å bo i Thailand på mange måter, for vi møtes og lager thai mat, snakker thai, ser på thaidrama og koser oss. Det er veldig fint å bo her helt til mørketiden kommer, da er det ikke så moro lenger.
– Du har tidligere mistet en datter i Thailand, og mannen din Johnny i Norge. Har du noen tips om hvordan man skal bearbeide sorg?
– Man må lære seg å tenke positivt, åpne øynene og innse at det ikke bare er meg som har mistet noen. Så lenge vi har livet må vi klare å reise oss, det er mitt mål. Jeg husker godt at Johnny ville ha meg med til Norge. For meg var det en selvfølge, for det var det beste for oss og jeg tenkte at jeg måtte bo sammen med mannen jeg var gift med. Det har ført til at det nå har flyttet flere i min thaifamilie hit, og vi feirer både jul, påske og andre skikker som innfødte nordmenn gjør så godt vi kan.
– Dere var gift i nærmere 30 år. Hva likte du best ved Johnny?
– Det at vi var så gode venner i tillegg til at vi var et ektepar. Han var en type som alltid var morsom, så det var sjelden kjedelige eller triste stunder sammen med ham. Vi jaktet og fisket i lag, han satte på den musikken han visste jeg likte å høre på, og da jeg ble skadet i hånden tok han så godt vare på meg som bare Johnny kunne gjøre. Å finne en mann som ham var utrolig.
(Thailands Tidende utgave 6/2014 – 1. august 2014)
