Prosentvis er det ikke særlig mange nordmenn som befinner seg i utlandet. Av disse igjen er det et lite mindretall som havner i økonomiske problemer. Det er disse nordmennene som kunne nyte godt av det som Utenriksdepartementet kaller nødlidenhetslån. Det gammelmodige navnet forteller om at dette er noe som har eksistert lenge, fra den tid da de som led nød i utlendighet stort sett var sjømenn.
For en oljerik nasjon utgjør noen tusenlapper til hjemreise for nordmenn i nød veldig lite. Likevel insisterer UD og ambassadene på å gjøre det veldig vanskelig for nordmenn å få søkt om og bli tildelt dette lånet. Kravet er at man har en fast månedlig inntekt eller pensjon. Men selv om man har dette skal nødlidenhetslånet være «siste løsning» etter at alle andre muligheter er forsøkt. Kun 14 slike lån har vært gitt fra Thailand de siste ti årene.
Når det først skal finnes en slik låneordning, burde alle nordmenn hatt rett til dette. Norge har jo en såkalt velferdsstat hvor staten garanterer for levevilkårene til folk som ikke klarer seg på egen hånd. De som ikke kan få nødlidenhetslån har åpenbart falt mellom ulike stoler, og ville hatt rett på hjelp hjemme i Norge. Så hvorfor har de ikke rett på hjelp til å komme seg hjem?
På side 5 refererer vi til en sak fra 2012 hvor en nordmann strandet i Pattaya uten penger til hjemreise og livsviktige medisiner. Årsaken til at han strandet var et tungrodd NAV-system. Han fikk avslag om nødlidenhetslån, og ville ligget tynt an hvis ikke privatpersoner i Pattaya hadde samlet inn penger til ham. De av leserne som kjenner til tilsvarende tilfeller oppfordres til å kontakte oss.
Dag A. Ekeberg, redaktør
(© Thailands Tidende. Utgave 7/2014 – 1. september 2014)
