Et bortgjemt distrikt i Ratchaburi har de siste årene fått en stor popularitet. Og det meste skyldes resorten som startet det hele – La Toscana. Her går det i vestlig mat og musikk selv om de aller fleste gjester er thaier.
Vi ankommer en hverdag i regntiden, noe som skulle tilsi at en resort i Suan Phueng ikke langt unna grensen til Burma burde være omtrent tom for gjester. Men den gang ei. Det er hele seks brudepar som har booket dagen for å ta bilder. Noen av dem overnatter – de får ta bilder gratis hvis de bestiller minst to rom – mens andre kun kommer for å tilbringe dagen der med fotografering. Resten av gjestene virker å være velstående thaier som har tatt turen fra Bangkok for å ta en titt på den mye omtalte resorten.
Prisen er 3500 baht for det billigste rommet, men de gir oss 20 prosent rabatt da vi hinter om at vi så en tilsvarende rabatt på agoda.com. Først ville de vise oss Honeymoon Suite, men det takket vi nei til.
Selv om vi fikk billigste rommet var det ikke noe billigrom vi overnattet på. Drøyt 50 kvadratmeter var fordelt omtrent likt mellom soverom og et gedigent bad. I tillegg hadde vi en stor, privat takterrasse med utsikt over resorten og fjellene rundt. Her ble middagen inntatt akkompagnert av klassiske hits via en privat høyttaler.
Begrepsforvirring
Grensen mellom Burma og Thailand går langs en lang fjellkjede kalt Tenasserim Ridge. Distriktet Suan Pheung («biehagen» på norsk) kalles gjerne for Little Switzerland, selv om grensetraktene i naboprovinsen Kanchanaburi har mer imponerende fjelltopper å skilte med. Begrepsforvirringen er påtakende, i hvert fall for vestlige folk, for det er Italia, ikke Sveits, som er det store forbildet. Det går i jordfargede bygninger, smale gater, pizza og pasta. Og det kryr av små resorter og cafeer med italienskinspirerte navn. Disse blir imidlertid kun en blek etterlikning etter «originalen», La Toscana. Denne resorten er blitt utviklet av thaier med lang erfaring fra Europa. De har importert mye av interiøret, og de gikk så langt som å importere maskiner fra Italia for produksjon av den rette typen murstein, da dette ikke var å oppdrive i Thailand. Resepsjonssjefen betror oss at de solgte maskinene videre etter at resorten var ferdigbygget. Det var visstnok ikke vanskelig å finne en kjøper.
For å gjøre begrepsforvirringen fullkommen er det ikke så mye verken italiensk eller sveitsisk musikk som spilles over høyttaleranlegget som går over hele resorten. Det er klassiske perler med en hovedvekt på tysk barokkmusikk, etter det vi kunne høre, men noe italienske operamusikk var også innblandet.
Skikkelige vestlige varer
Nordmenn er vant til å sove med dyner, men i Thailand får man pledd – bortsett fra på La Toscana, som faktisk tilbyr skikkelige dyner. Resorten har kun 29 rom totalt, men frokostbuffeen er likevel rikelig. Den er ikke overdådig, men har et helt klart europeisk tilsnitt. De som har spist pølser til frokost i Thailand (via «American Breakfast») har nok sverget på å aldri gjøre dette mer, men på La Toscana har de faktisk skikkelige wienerpølser, som godt kunne vært produsert hos en liten pølsemaker på Grünerløkka (eller i Toscana). De har skikkelig italiensk dressing å tilby til salaten (i motsetning til den sykelig søte, syntetiske salatdressingen man blir tilbudt en del andre steder i Thailand).
Resorten har også geiter å skilte med, og sykler man kan benytte gratis. Selv området er ikke på mer enn 13 rai, men det oser av Italia i både byggestil og hageanlegg.
Suan Pheung passer godt å ta på veien for de som planlegger ferie i mer kjente Kanchanaburi. Det går en veg direkte over fjellområdene så man slipper å kjøre tilbake mot Bangkok.
(© Thailands Tidende. Utgave 6/2015 – 1. juni 2015)
