Sløyfa mellom Chiang Mai og Mae Hong Son består stort sett av hårnålssvinger. Du bør ha egen bil eller motorsykkel, og ta deg god tid – ikke minst på grunn av alle severdighetene, som kinesiske landsbyer, hippier, dype innsjøer og høye fjelltopper.
Mye av Thailand er flatt, men det gjelder ikke de deler som grenser mot Myanmar. En samling veger har fått betegnelsen «The Loop», som er en utfordrende tur mellom Chiang Mai og Mae Hong Son. Hårnålssvingene – over 3000 stykker – er beryktede, men de burde passe godt for nordmenn, som er vant til svingete, smale veger og fjelloverganger.
Den korte versjonen (hel linje) av The Loop er på ca. 60 mil. Med denne versjonen kan man ta en kort avstikker til Doi Inthanon på veien mellom Chom Thong og Mae Chaem. Vegen ned fra Inthanon til Mae Chaem er den mest svingete av alle. Den lange versjonen (stiplet linje) er ca. 68 mil. Det er den egentlige «Loop». (Kartbasis: Wikimedia Commons, Heinrich Damm)
Lengden på «Sløyfa» strides det om, men vi velger å anta at den er ca. 68 mil lang. En kortere versjon (se kart) er på ca. 60 mil. Den har til gjengjeld de verste svingene, på en smal veg ned fra Doi Inthanon vestover til Mae Chaem.
T-skjorteindustrien elsker å selge skjorter som angir antall svinger i disse traktene. Strekningen fra Chiang Mai til Pai har 762 svinger. Mange t-skjorter sier simpelthen kun «The Loop – 1864 Curves». Det er uenighet om dette gjelder kun en veg eller hele sløyfa, men vi har kommet fram til at det gjelder en veg. Altså snakker vi om over 3000 svinger totalt sett på denne rundturen. Derfor bør du ha egen kjøredoning, slik at du kan stoppe når en av dere får hodepine eller blir kvalm.
Thailands høyeste fjell
Vi tok turen med urviseren, og valgte den korte varianten. Det at den er kortere, betyr imidlertid ikke at den er enklere å kjøre. Hovedgrunnen til at vi valgte den korte ruta (se kart) var imidlertid at vi på vegen ville innom Thailands høyeste fjell – Doi Inthanon (2565 moh.).
Doi Inthanon er populært i den kalde årstiden. Nesten årlig ser man rapporter på nyhetene om at det har vært en eller to kuldegrader på toppen. Noen år kommer det også en liten håndfull snøflak. For nordmenn som ikke er spesielt interessert i å oppleve kulde anbefales det å reise i den varme årstiden. Da er det færre turister å se. I desember og januar kan du oppleve køkjøring både opp og ned av fjellet, som for øvrig byr på brede veger med fast dekke helt til den ganske flate toppen (dette har ingen likhet med Galdhøpiggen bortsett fra høyden). Ja, på nyttårsdagen skal det etter sigende normalt være minst ti tusen mennesker oppom toppen.
Doi Inthanon har vært nasjonalpark helt siden 1954.
Tvillingpagodaer
Noen kilometer før toppen vil vi anbefale å stoppe ved tvillingpagodaene Nabhapol Bhumisiri og Nabha Metaneedon. Disse er tolvkantede buddhisttempler og har også faktisk bedre utsikt enn toppen av fjellet, hvor trær skjermer for utsikten. Pagodaene ble bygget av flyvåpenet i Thailand i henholdsvis 1987 og 1992 for å markere 60-årsdagene til kongen og dronningen. 2146 meter over havet ligger de og er åpne fra 8.30 til 17.00 daglig. Plantelivet er utrolig, det pågår en kontinuerlig utvikling og vedlikehold av eksisterende hageanlegg.
Litt lenger nede passerer man Royal Agricultural Station Inthanon. De fleste passerer, men vi vil anbefale å stoppe. Kongelige forsøksstasjoner finnes det en god del av i Thailand, og de er alle velholdte og har nok av både planter, frukt og grønnsaker å vise frem til publikum. Spesielt populært er en rotfrukt som kalles «Snørot» – Boa Hima. Den har en frisk, søtlig smak. De som er lei av rå gulrøtter bør prøve denne isteden.
Mae Hong Son – tåkebyen
Utsikt utover Myanmar fra tempelhøyden i Mae Hong Son på morgenkvisten mens tåka stiger opp og forsvinner sakte.
Mae Hong Son er navnet på grenseprovinsen til Myanmar. Hovedstaden heter som vanlig det samme som provinsen, og den er et populært turistmål. Beliggende i en dal med fjell på alle kanter er byen ofte innhyllet i tåke på morgenen. Dette sees best fra byens mest berømte tempel – Wat Doi Kong Mu – som ligger på et lite fjell midt i byen. Både soloppgang og solnedgang herfra er et must for de fleste turister. Utsikten fra denne toppen er utrolig, man ser langt utover Myanmars ubebodde fjellområder til vest.
Mae Hong Son har gågate for turister, som seg hør og bør. Den ender midt i byens lille innsjø, hvor templer dominerer utsikten. De har til og med et tempel som på litt avstand kunne forveksles med en norsk stavkirke. Tempelet er bygget i tre og stilen er vel så mye burmesisk som thai.
Gamle, gode hoteller
Når det gjelder hoteller i Mae Hong Son er de gamle fortsatt eldst. Imperial Hotel har eksistert mange år, men er bygget av så solid treverk at det knapt slites. Hotellet okkuperer store arealer og har til og med en elv og en park på andre siden av elva. Vi booket via Agoda og betalte snaut 1400 baht for et rom inkludert frokost for to personer. Vi var der i lavsesongen, men de bød likevel på en fyldig frokostbuffe.
I lavsesongen er det spesielt viktig å velge store hoteller. På små resorter vanker det vanligvis kun American Breakfast når det er lavsesong. Imperial har 104 rom, gratis wifi over hele området og et stort svømmebasseng.
«Norsk» innsjø
Pang Oung ligger 44 km fra Mae Hong Son sentrum i nordlig retning. Innsjøen ligger i det kongelige prosjektet Ruam Thai. Dette er en liten innsjø som like gjerne kunne ligget i Norge, bortsett fra at de små flåtene man leier er laget av bambus. Det er satt av plass til å slå opp telt, og både thaier og utlendinger benytter seg av tilbudet. På vinterstid i desember og januar er det mest populært for thaiene, for de synes det er artig å oppleve ordentlig kulde og frostrøyk om morgenen.
Kinesiske flyktninger
Når man kjører litt videre kommer man til grensen til Myanmar. Her har det vært grenseovergang tidligere, men den er nå stengt, i hvert fall for besøkende. En kinesisk landsby med Yunnan-kultur ligger helt inntil grensa. Der foregår alt på kinesisk, skilter, samtaler osv. Byen heter Rak Thai – Elsker Thailand. Kineserne som bor der ble jaget vekk av kommunistene i Kina, og elsker Thailand fordi de fikk lov å bosette seg der. De dyrker naturlig nok te, men også kaffe egner seg for dyrking, grunnet det uvanlige klimaet for Thailand.
Pai – de siste hippier
Byen Pai på vegen ned mot Chiang Mai igjen har en lang og spesiell historie. Det var først i 1967 at myndighetene startet arbeidet med den nordlige ruten fra Chiang Mai til Mae Hong Son via Pai, og den hadde fast dekke først på midten av 90-tallet. Det lille samfunnet Pai har vært hjem for vekslende folkegrupper opp gjennom årene, både fra Myanmar og fra Kina. Spesielt de kinesiske anene er lette å få øye på den dag i dag.
Vestlige folk har også funnet Pai interessant. I gamle dager lå Pai på ruten til mange opiumssmuglere i Det gylne triangel. Utover 70-tallet begynte stedet å trekke til seg hippier og tidlige backpackere, og man må anta at narkotika var et av trekkplastrene, uansett om det dreide seg om opium eller marihuana. Stedet preges fortsatt av backpackers og aldrende hippier, selv om det tynnes i rekkene. Pai har mange billige gjestehus hvor folk kan ha råd til å bo i månedsvis.
Thaiene selv drar også på tur til Pai, spesielt i de kalde månedene desember og januar. For en Bangkok-thai kan Pai være omtrent like eksotisk som for en vestlig turist. De kinesiske landsbyene og den spesielle naturen trekker store mengder turister hvert år. Pai har nå også fått en flyplass.
Etter at man har passert Pai står det altså igjen ca. tre timers kjøring og 762 svinger ned igjen til Chiang Mai. Denne byen er et enormt turistmål i seg selv, men det får vi ta opp en annen gang.
Minimum fire dager
Det er smart å velge ekstra godt med tid på denne turen, selv om den fint kan gjennomføres på fire dager (den lengste sløyfa) med overnatting i Mae Sariang, Mae Hong Son og Pai. Bruk gjerne en uke eller mer. Når vi snakker om alle svingene så er ikke dette noen spøk. Det er ofte kilometer etter kilometer med kun svinger, ikke en eneste rett strekning. Du må være oppmerksom hele tiden. Sørg for å ha med en termos med kaffe og et overvåkent blikk på vegen.
Thaier og innersvinger
Ellers er det slik at ca. annenhver sving er en venstresving, og da har man et evig problem i Thailand, nemlig møtende trafikk som tar innersving. Thaier er overtroiske og mener at det er høyere makter som bestemmer om de skal leve eller dø, derfor er det mange som ikke bryr seg med å være så forsiktige. Innersving sparer både tid og krefter. På de mest kronglete stedene lønner det seg å tute foran hver venstresving, for å være på den sikre siden.
(© Thailands Tidende 27. september 2023. Basert på artikkel fra utgave 8/2015)
