Artikkelen «Omstridt restaurantanmeldelse» i forrige utgave må jeg bare kommentere.

Etter 16 år i restaurantbransjen her i Thailand har jeg hørt mye rart. Restaurantanmelderne «Rubb og Stubb» i Tønsberg vet tydeligvis ikke hva en thairestaurant serverer. De skal servere thaimat, dermed basta. Tom Yam skal inneholde flere ingredienser som ikke spises. Ingefær spiser jeg med glede hver gang jeg får servert den utmerkede suppen. Koriander i stekte kyllingretter har ingen i mitt kjøkken hørt om.

Noen eksempler fra min hverdag:

1. En franskmann sitter her på Max og kritiserer betjeningen høylytt for at vi kunne servere noe så uspiselig som raspeballer.

2. En brite skrev på Trip Adviser: «Restauranten Max har mange retter og god beliggenhet». Men så legger han til: «Norwegian Meat Cake was not real Norwegian Meat Cake». Du verden hva engelskmenn kan!

3. En eldre norsk dame ba meg sende den thailandske kokken på kurs. Jeg spurte hvorhen? Da svarte hun: «Til Norge. Når du har norske kunder må kokken lære seg å krydre så vi liker maten».

4. Da jeg åpnet den indiske restauranten i 2. etasje fikk jeg råd fra flere skandinaver om at jeg måtte sjekke at smaken var god nok. Men hvordan skal jeg kunne bedømme den indiske kokkens kvalifikasjoner? Jeg endte opp med å invitere noen skreddere i byen – de fleste indiske – til en prøvesmaking. Like lite som jeg vil bedømme kvaliteten på indisk mat, vi jeg la en indier bedømme mine spesialiteter fra Norge.

Gunnar Syversen, Cha-am

[ annonser ]

(© Thailands Tidende. Utgave 8/2015 – 1. august 2015)