Frihetsberøvelse er den største makten en stat har over ens borgere. Derfor er det så alvorlig når politikere vedtar lover kun på grunn av en ønsket symboleffekt. For å illustrere at dette ikke kun gjelder Thailand, tar vi et eksempel fra Norge først: Sexkjøploven. Mennesker har kjøpt og solgt sex til alle tider. Istedenfor å akseptere menneskers iboende natur vedtar politikere lover som ikke kan håndheves og som fratar voksne mennesker retten til å inngå private avtaler med hverandre.
I disse dager ser vi et eksempel i Thailand – styrking av straffene i korrupsjonsloven som ble kunngjort av juntaen 9. juli. De vil sende et signal om at de gjør noe med korrupsjonen i Thailand. Saken fikk store oppslag i utenlandske medier, da utlendinger nå også er inkludert i strafferammen som inkluderer dødsstraff.
Realiteten i Thailand er at korrupsjon er en integrert del av samfunnet og de fleste deltar i større eller mindre grad. Du som f.eks. har foretatt deg helt normale ting som å importere varer til landet eller bedt om oppmåling eller seksjonering av eiendom kan meget vel ha opplevd dette. Derfor er dette en problematisk lovgivning, fordi den gir så mye makt til politi og rettsvesen. Siden så mange er skyldige i lovbrudd, er det bare å velge og vrake hvem man ønsker å forfølge og hvem man lar i fred.
Ikke all korrupsjon er så farlig. En del korrupsjonsvirksomhet kan fungere som en nyttig markedsmekanisme. Hvis du har en tidsfrist du må overholde kan du kjøpe deg fremover i en offentlig kø og passere folk som er mindre avhengig av rask behandling. Korrupsjon fungerer også som en overføring av midler fra privat til offentlig virksomhet, en slags skatt på forbruk – som mange vil si er mer logisk enn skatt på inntekt. De som trenger offentlige tjenester betaler noen slanter under bordet, som gjør at offentlige kontorer kan trekke til seg arbeidere som normalt ikke ville akseptert de lave lønningene som betales. Så lenge det er småbeløp som skifter hender er det få alvorlige skader å observere fra denne korrupsjonsvirksomheten.
Så har du førstedivisjonen innen korrupsjonsindustrien – høytstående funksjonærer som stikker unna store summer ved tildeling av offentlige kontrakter. Dette er selvsagt alvorlig. Det store problemet er at stater blir så enorme og trekker inn så mye penger at forholdene blir uoversiktlige. Den beste – for ikke å si den eneste – måten å få bukt med korrupsjon på er å redusere statens omfang og gjøremål. Da blir det plutselig mindre å stjele.
Korrupsjonslovgivningen utmåler strenge straffer både til mottakere av bestikkelser, til mellommenn og til de som betaler. Men i mange tilfeller er de som betaler kun et offer i saken. Det er en kjent sak av man må betale penger under bordet for visse tjenester i Thailand. Hvis man leder et firma er det ens plikt å gi eierne et best mulig økonomisk resultat. Hvis alle konkurrentene betaler penger under bordet er det vanskelig for deg å la være. Det er dette utlendinger nå frykter – at samtidig som de blir loppet for penger skal de også risikere strenge straffer for å konkurrere på lik linje med den lokale industrien.
Dag A. Ekeberg, redaktør
(© Thailands Tidende. Utgave 8/2015 – 1. august 2015)