Nyhetsbildet i oktober har vært preget av juntaens utspill om tilgang til internett. De introduserte ideen om en felles statlig gateway til utenverdenen for hele Thailand. Dette ble møtt med umiddelbar protest på nettet, av folk som hevdet at den underliggende planen var å overvåke befolkningen. Nettaktivister sørget for at offentlige websider gikk ned som følge av overbelastning av servere.
Generalene har nektet for at overvåkning var bakgrunnen for forslaget, men de har også kommet med signaler om at ideen skal revurderes. Pr i dag er det uklart hvorvidt prosjektet videreføres eller ei. Protestene på nettet har imidlertid fått en konsekvens, og det er opprettelsen av en ny militær avdeling kalt «Cyber Warfare Unit».
Etter det vi forstår var det imidlertid helt rudimentær teknologi som protestantene brukte. Hvis nok folk blir enige om at de skal gå inn på en webside og sitte og trykke «Reload» i nettleseren på samme tidspunkt, så blir webservere overbelastet og kan gå ned. Dette er nåtidens form for protestmarsj – avtalt på facebook og gjennomført fra sofakroken.
Forslaget om «The Great Firewall» skapte også bekymring for hvordan hastigheten og påliteligheten på internettforbindelse ville bli under statlig kontroll. Det var et vektig poeng, selv om det er et faktum at internettleverandører i Thailand prioriterer innenlands trafikk og at forbindelsen til utlandet i årevis har vært en flaskehals. Hovedparten av thaier er ikke villig til å betale mer enn 6–700 baht i måneden for internettabonnement. Internettleverandørene prioriterer derfor innenlands trafikk, slik at de kan reklamere med skyhøye hastigheter.
Det som ikke nevnes i reklamen er at hastigheten til for eksempel USA – eller Norden – ofte er heller dårlig. Men dette er et problem man må anta vil løses av frie markedskrefter. Ettersom thaier blir rikere og mer internasjonalt orientert – og litt mindre godtroende til villedende reklame – vil det bli økt etterspørsel etter gode løsninger med rask hastighet til utlandet.
Årsaken til det store ramaskriket fra thaier når de hørte dette forslaget var nok også erfaringene med offentlige tjenester i Thailand. De som har forsøkt å få noe gjort på et offentlig kontor her er klar over at det er et stort lotteri hvorvidt du får til det du trenger i løpet av rimelig tid eller må vente i timer eller dager. Men folk som bruker internett har ikke tid til å vente. Da snakker vi om privat servicekvalitet, ikke offentlige løsninger.
Mange statsledere i dag har brorparten av sin livserfaring fra tiden før internett. Det er en situasjon som gradvis vil forsvinne om noen år. Thailand er ikke spesiell i denne sammenhengen. I USA vil de etter alle solemerker neste år velge en president som ikke har den fjerneste ide om hvordan e-post fungerer.
Dag A. Ekeberg, redaktør
(© Thailands Tidende. Utgave 11/2015 – 1. november 2015)
