Fem år har det gått siden Ole Rosenstrøm (35) startet sin lange biltur. Han er ikke lei av å kjøre bil, og lanserer i disse dager en budtjeneste. Her forteller han om hvordan tilværelsen i Thailand ikke gikk etter planen, og hvordan han er bitter på at han tapte tre år sammen med kone og barn grunnet en lang familiegjenforeningssak i UDI.

28. april i 2011 publiserte Thailands Tidende Nett sin hittil mest leste artikkel. Nærmere 30.000 personer har i skrivende stund lest om Rosenstrøms biltur fra Norge til Thailand, en tur på 45.000 kilometer som kostet ca. en halv million kroner.

– Etter ankomst i Thailand var planene å skrive bok og starte butikk i Thailand. Hva skjedde? 

– Det korte svaret er at planene forandret seg underveis. Jeg jobbet litt som engelsklærer på bygda i Loei, men inntektene holdt knapt til bleier, så det ble vanskelig å starte opp den planlagte butikken. Når det gjelder boken så har jeg et manuskript som ligger her uferdig. Grunnen til at jeg stoppet å skrive var at det ble klart at jeg måtte til Norge for å tjene penger.

Rosenstrøm trodde at kona kunne komme flyttende etter med deres felles barn om de gjorde alt riktig i Norge: – Det viste seg at det skulle bli en lang affære å få til familiegjenforening, så da måtte jeg prioritere å skaffe inntekter samtidig som jeg ikke ville dele såre følelser i den vanskelige tiden.

Gjenforening etter tre år

[ annonser ]

– Så det var vanskelig å få til en familiegjenforening i Norge? 

– Familiegjenforening i Norge er et syssel i seg selv, om du har vært uten inntekt i en periode. UDI lignet meg tilbake i tid, og alle smutthull jeg prøvde på med deres egne unntaksregler tettet de igjen etterhvert som jeg sendte flere søknader.

Rosenstrøm brukte til og med advokat på en søknad for å være sikker på at saken ble belyst så klart som mulig, men til ingen nytte.

– Fra jeg dro til Norge tok det tre år før familien kunne komme etter. Da hadde sønnen blitt tre år, samtidig som vi hadde fått en datter (1) i mellomtiden. Prisen vi har betalt økonomisk er enorm, men det verste er at en familie ikke får leve sammen. At det ikke ordnet seg selv om jeg kunne forsørge dem er bittert, det samme er det å tenke tilbake på tiden vi har mistet sammen. 

Starter budtjeneste

– Hva sysler du med i Norge for tiden? 

– Jeg har flyttet mot strømmen og landet i Rogaland. Helt i starten så det ut som om jeg skulle få en ok jobb i Stavanger, men seks-syv måneder senere er markedet her ganske så tørt innen mitt felt, som er bygg og anlegg. Den 23. mai er planen å starte opp med å levere dagligvarer hjem til folk. Konseptet går ut på å levere varer fra Rema 1000 på døren hos kundene til fast tid hver uke.

– Er ikke dette noe mange andre driver med allerede? Hva er bedre med ditt konsept?

– I tillegg til å levere mat, så får de av kundene som trenger det hjelp i 20 minutter. Da vil f.eks. ensomme, eldre eller andre som ønsker det få sosialt besøk, og litt hjelp i tillegg til matvarer. Det blir også enklere å ha kontroll på økonomien med faste ukentlige innkjøp. Ved å ha rammeavtaler til de som binder seg til oss over lengre tid skal vi være Norges rimeligste innen hjemkjøring, som skjer med elektrisk kassebil fra Nissan. De som binder seg over tid vil også få tilbud om forsikringsavtaler som er markedsledende.

– Hvilken respons har du fått så langt? 

– Det er delte meninger i spørreundersøkelser, massene vil ha konsept som ligner på de store aktørene i Oslo og andre storbyer. Men vårt tilbud innebærer tjenester man ikke får hos andre, som dette med å hjelpe eldre og ensomme. Jeg tror at det å satse på noe slikt ikke trenger å koste millionbeløp, så jeg gir det et solid forsøk på å i første omgang levere varer fra Rema 1000 lokalt på Hommersåk, hjem til de som ønsker det. 

Livets ekspedisjon

– Hvordan trives familien i Norge? 

– Min kone sliter med språket, men samtidig tar hun utfordringen. Hun er mamma på heltid nå, noe som er nytt for henne. I Thailand hadde hun mye familie rundt seg som kunne hjelpe og avlaste. Hun kom fra et typisk thailandsk tettsted hvor alle naboer hjalp til om det skulle være noe, så den kulturelle overgangen er enorm for henne. Hun sier hun setter stor pris på klimaet her i Norge. Den ekstreme varmen hun er vant med er byttet ut med lett luft. Hun skaffer seg venner her i den åpne barnehagen hun tar med barna, så vi klarer å se fremover mye på grunn av stedet og menneskene vi har rundt oss her på Hommersåk.

– Hvordan gikk det med deg etter ekspedisjonen? Det er ikke uvanlig at folk som gjennomfører store prosjekter som ditt opplever en nedtur og depresjon etter målgang? 

– Min målgang ble fort etterfulgt av jobb i Thailand og samvær med min kone. Jeg tror min egentlige målgang kom nesten fem år etter jeg reiste, nemlig når familien kunne komme hit til Norge. Men som du ser så fortsette jeg med å gå mine egne veier. Jeg starter opp noe de færreste hadde startet opp i dårlige tider, og med små midler. Så helt ærlig, jeg ser på livet som en ekspedisjon, og kommer nok aldri til noen målgang slik mange gjorde etter sine ekspedisjoner.

– Så nå blir det budtjenester, ingen store drømmer om nye bilturer?

– Jeg har firmaet jeg starter opp og som vil ta mye tid. Men for øyeblikket vil jeg bare bli kjent med min familie, det er mitt absolutt største mål i dag. Det å ha en sønn som savner sin bestemor dypt, og er litt usikker på sin far, er mitt aller største prosjekt nå. Jeg er selv en usikker sjel av natur.

---------------------------

Utdrag fra bokmanuset:

15 april 2011 var en dag som alle andre dager, men ikke for meg. Jeg hadde nettopp sagt farvel til mine nærmeste. Location var med utkikk til Sverige, ved siden av den gamle Svinesundsbroen. Min plan var klar, jeg skulle få oppleve deler av verden på en unik måte, og kanskje gi meg selv noen svar. At dette skulle bli min siste time i Norge ville tiden vise, jeg hadde ikke gode odds på å overleve mitt etterlengtete eventyr. Steder jeg skulle oppsøke hadde mange ganger før tatt menneskeliv. Naturkatastrofer, landeveisrøvere, ørkener, noen av verdens mest rasutsatte veier, og ikke minst Al-Qaeda, for å nevne noen farer. Men så, jeg satte meg inn i min Nissan Patrol fra 1994, og vred om nøkkelen. Den startet med ett, og en følelse inni meg gjorde det samme. Det er nå eller aldri tenkte jeg. Men all tvil ble kastet til side, det var nå.

(© Thailands Tidende. Utgave 6/2016 – 1. juni 2016)