Den siste gullgruven i Buriram er oppdrett av ferskvannskreps. Før det var det traktorutleie og forsikringspoliser. Vår lokale entreprenør Dam kaster seg over alle nye ideer, men konkurransen fra damer med vestlig valuta i bakhånd er sterk.
Den største entreprenøren i vår gate heter Dam. Han er den evige optimist. Ideene til den middelaldrende mannen har en tendens til å gå med spektakulære tap, men på det tidspunktet er han allerede over på neste trend. Dams største problem er finansiering. Han har nemlig ingen vestlige penger i bakhånd, i motsetning til sine to største konkurrenter, som er damer med vestlige ektemenn. Dams ektefelle har ingen penger. Hun sitter i bunnløs gjeld som følge av søsterens langvarige spilleavhengighet.
Landsbyen er full av rykter. Et av disse ryktene nådde Dam: Det gikk nå an å få billig lån til å kjøpe traktor, og første avdrag var først etter at rishøsten var i hus. Dam har ikke så mye land, men han kunne ta oppdrag med å pløye og harve for andre. Dette gikk som smurt... helt til det gikk som det måtte gå: Dam tok en drink en kveld og kunne ikke la være å skryte av forretningen. Få dager senere var det ytterligere to traktorer i samme gate – finansiert av vestlige midler. Tilbudet var plutselig større enn etterspørselen. Dam fant ut at han måtte bevege seg litt lengre vekk fra stuedøra.
Et par mil unna har noen folk begynt med oppdrett av ferskvannskreps – ekte Louisiana Crawfish. De selger søte drømmer i form av yngel til vordende krepsefarmere. Bare på en måned fikk økt etterspørsel presset prisen fra 10 til 18 baht pr kreps. En kreps vil etter få måneder ha 300–600 egg, så da blir regnestykket enkelt: Invester 1800 baht i å kjøpe 100 kreps. Om tre måneder vil du da ha minst 30.000 yngel. Da er prisen sikkert steget til minst 20 baht, og du sitter igjen med 600.000 baht i cash.
Dam har investert i 600 krepseyngel. Rundt nyttår regner han med å få betalt ned avdrag på traktoren, kvitte seg med gjeld fra alle tidligere ideer og kjøpe gull til både mor og kone.
Men det har allerede blitt mange om beinet. Ryktebørsen er hyperaktiv. En annen nabo, Miau, har gitt opp å leve på to griser og isteden investert i kreps. Det samme har Ung, som er lei av å jobbe på fiskebollefabrikk. Og det samme har en mengde andre folk. Det er klondykestemning og krepsefeber. Det har til og med dukket opp en egen facebookgruppe om kreps. Så da går dette som alle andre trender. Markedet blir mettet, etterspørselen går nedenom, og drømmene slukner... inntil neste ide dukker opp.
Mens man venter på neste geniale ide kan man ta en øl og sitte og mimre litt om tidligere tiders produkter som skulle gjøre landsbyen rik.
For noen år siden satset landsbyens entreprenører på kyr. Da var nemlig prisen på kalver i Isan på vei til himmels. Foret du opp en kalv kunne den selges med stor fortjeneste. I landsbyen var det raskt 40–50 kalver som vokste og ble større – og som alltid var sultne. Blomster og grønnsaker fra folks hager forsvant raskt. Problemet ble så stort at landsbyhøvdingen måtte innføre bot på 1000 baht for de som lot kalvene slippe inn på folks eiendom.
Det ble lange dager for de som gikk og passet på en kalv eller to. I tørketiden ble dyrene magrere og magrere. Mange endte som nødslakt. Prisen var ikke så bra likevel, og det var mer penger å tjene på grønnsaker. Etter et par år var det to kuer tilbake i landsbyen. Nå er også de borte.
Oppdrett av frosk ga en stund opphav til mange store forhåpninger. Dam tjente penger på å selge rumpetroll til håpefulle froskeoppdrettere. Men det ble for mange som startet med dette også, så han skiftet til ender. Problemet her var å få endene til å møtes, bokstavelig talt. De skulle fores og eggene skulle samles inn. Når velstående kinesere ville at den driftige karen skulle dyrke 50 rai med ris isteden, så ble det dårlig tid til endene. De ble stadig mer pjuskete, og som så ofte i Isan, hadde de en tendens til å minke i antall i løpet av nattens mørke.
Før dette var det østerssopp som var i vinden – etterfulgt av perlehøns, sirisser, sukkerrør, svin, bøfler, gummi og meloner. Hva blir det neste?
Når det ikke er noe å hente på landbruk må man forsøke seg innen tjenesteytende næringer. En dame ved navn Pha var så heldig at hennes farang etterlot seg en solid livsforsikring. Det tok ikke lang tid før dette var kjent i nabolaget, og en initiativrik person kom raskt med gode råd. Snart satt Pha i en høy og viktig stilling – hun var distriktsansvarlig for salg av en vidundermedisin som lovet å gjøre underverker innen detox.
Pha smurte litt tykt på når hun fortalte om fortjenesten, og etter kort tid hadde hun en salgsstab som videreformidlet varene i de fleste av landsbyens smågater. Men lite av pengene kom tilbake til Pha, dessverre. Selgerne hennes fikk ikke nødvendigvis betalt, og hvis de fikk betalt så svidde de gjerne av pengene istedenfor å gi dem videre til Pha.
Pha sa takk for seg innen detox før den avdøde ektefellens livsforsikring var brukt opp. Resten av forsikringsbeløpet brukte hun på å etablere seg innen – ja, naturligvis – forsikring. Hun vanket på vannhull hvor de vestlige ektemenn gjerne satt. Der var det lett å knytte kontakter og selge forsikringer.
Ryktene om hennes suksess begynte å gå. Andre startet opp, men i mangel av engelskkunnskaper måtte de satse på det lokale kundemarkedet. En mann ved navn Jao var en dyktig selger og gjorde det bra i starten. Men uheldigvis var han også en tørst selger, og han fikk en idé. Han innkasserte bare halv premien, drakk den opp, og håpet på å få innkassert resten senere.
Alle forsikringsselgerne i landsbyen har nå fått sparken av de ulike selskapene de jobbet for. Til og med Pha gikk tom for kunder. Men damen klarer seg bra likevel. Hun har vært i Pattaya og funnet seg en ny farang. Man får ta det som en selvfølge at hun har sørget for at mannen har en solid livsforsikring.
Observatøren
-------------
I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer er skrevet i beste mening. Spalten har denne gangen en ny forfatter. Han skriver under alias, siden historiene er hentet direkte fra hans omgangskrets i Isan.
(© Thailands Tidende. Utgave 10/2016 – 1. oktober 2016)
