Lege Terje Erlid har hentet hjem 80 nordmenn i år, hvorav 17 fra Thailand. Felles for alle er at de ikke hadde reiseforsikring. Nå har Erlid samlet historier om disse nordmennene i en bok. Målet hans er intet mindre enn å bli arbeidsledig.
Terje Erlid (68) er en travel harstadværing – reisende i andres elendighet. Gjennom firmaet Medicteam AS henter han hjem alvorlig syke nordmenn som tenkte «det skjer ikke meg», og dro på ferie uten reiseforsikring. Den pensjonerte legen gjør dette uten vederlag og har mange oppdrag, men vi får huket tak i ham i Pattaya før avreise til flyplassen i Bangkok. Da skal nok en pasient hjem til Norge – årets 17. oppdrag i Thailand og det 80. oppdraget totalt i år.
Terje Erlid har nettopp utgitt sin tredje bok – «Reise uten forsikring – tør du?» Den utgis i regi av firmaet Medicteam AS. Erlid sier at budskapet ikke kan gjentas for ofte: – Boka handler om hva som kan ramme deg om du reiser uten forsikring. Ønsket er å nå alle som er reisende, så de kan se hva som kan skje om uhellet skulle være ute.
Erlid har hentet hjem alvorlig syke nordmenn i ca. fire år nå. Etter opphold i Antarktis og på Grønland, og med pensjonsalderen oppnådd, vurderte han fremtiden. Det var utelukket å bli en «vanlig» sittestillende pensjonist, så det endte med at han etter to bokutgivelser valgte å starte nesten på nytt igjen – som omreisende samaritan.
Unge folk i Pattaya
– Er det tilfeldig at vi møter deg i Pattaya? Er det flest pasienter her?
– Folk hentes i mange deler av Thailand. Det kan være her i Pattaya, i Chiang Mai, Hua Hin eller Surin. Her i Pattaya er det for eksempel ikke bare eldre, slik mange nok tenker. Det er også mange unge, og en del har problemer med psyke og rus.
Inndra folks pass?
Erlid stiller spørsmål ved om det er smart at unge med problemer med psyke og rus reiser hit uten å være stabiliserte med medisiner.
– Da er vi inne på de som jobber innen psykiatrien i Norge, som kanskje burde ha mulighet til å følge bedre opp de som skal ut å reise, før de drar. At de i verste fall suspenderer passene deres, så de får tid til å stabilisere seg på de medisinene og få de rådene de måtte trenge før de drar, sier Erlid engasjert.
Farlig og dyrt
– Det er utvilsomt farlig for enkelte med psykiske problemer å reiste ut, sier Erlid. – De kan fort komme i situasjoner der de blir ranet eller slått ned. Det kan fort ende opp på dyrt sykehus de ikke har penger til å dekke på grunn av manglende forsikring.
Logistikk og papirer
– Finnes det noen fellestrekk hos de du hjelper hjem?
– Alle som følges hjem har til felles at de ikke har forsikring og trenger legefølge hjem, sier Erlid. Han forteller om den siste pasienten, som har hatt et slag og for så vidt er oppegående, men må sitte i rullestol. Dette må da skje på businessklasse.
– For noen dager siden hadde jeg en båretransport, og da er det litt mer styr med logistikk og papirer. Man kan ikke komme med pasienten under armen og si «nå drar vi». Det skal skrives søknader og også søkes om oksygen ombord om det trengs. Men det går greit, og er en del av ansvaret som følger med å drive med dette.
Lærer mye
– Hva om du sitter i godstolen i Harstad og får melding om at en full slåsskjempe av en nordmann i Thailand trenger hjelp, hender det ikke da at du tenker «den idioten får klare seg selv»?
– Det kan jeg ikke huske at jeg har tenkt. Jeg reiser dit det er behov. Jeg er pensjonist, kan reise på kort varsel, og kofferten min er kjapt pakket. Jeg hater å sitte stille, og elsker å lære. Det er veldig mye læring i dette. Jeg vil beholde kunnskapene i faget, og kunne ikke tenkt meg å sitte stille i en stol.
Erlid legger til at når det kommer en henvendelse blir det vurdert om han skal reise alene eller om det er behov for å ta med flere personer fra teamet.
På vakt
– Er du på en måte på vakt hele tiden, og holder deg hjemme utenom reisene?
– Ikke helt på den måten, men det kan være slitsomt. Nå skal jeg følge hjem en passasjer i natt. Så reiser jeg nedover igjen med samme flyet, for å sjekke inn igjen med en ny pasient. Det er hektisk, men jeg får sove godt på flyet. Det er en nødvendighet.
– Janteloven lever sterkt i en del mennesker. Får du bare ros, eller finnes det kritikere av det du gjør?
– Jeg har faktisk ikke hørt noen negative kommentarer, bare positive. Det har ført til for eksempel innsamlingsaksjoner som trengs når alvorlig syke ikke har noen hjemme som kan betale for sykehus og assistert hjemreise.
Erlid forteller at det i utgangspunktet er familiene som dekker utgiftene, men i sjeldne tilfeller blir det samlet inn penger ved aksjoner og hjelp fra sponsorer.
– Men det er klart, det er et ønske å ha flere sponsorer så ting kan skje raskere når det er kriser. Om noen føler for å hjelpe så skal vi klare å formidle hjelpen på en god måte.
Religiøst aspekt
– Ligger det for deg et religiøst aspekt i dette?
– Ja, man kan godt si at det ligger et religiøst aspekt bak det vi i Medicteam gjør. For meg er det flott å kunne bidra til at folk som er i nød kan komme hjem. Det er fælt for familiene som sitter hjemme i Norge og tenker på at det ligger en i familien på sykehus i Thailand som de ikke aner hvordan de skal få hjem. Så når ambassaden får beskjed om slikt, håper jeg de kan bidra til å fortelle folk hvor de kan henvende seg for at vi skal hjelpe folk hjem.
30 prosent uten forsikring
En rapport fra Tryg Forsikring forteller at hele 30 prosent av reisende nordmenn er uten forsikring. De oppgir tre hovedårsaker til dette: Noen gir blaffen, andre glemmer det, mens resten ikke er oppmerksomme på at forsikringen er utløpt.
--------------------------------------------------
– Den sterkeste historien
Den historien som har gått mest innpå Terje Erlid skjedde i Surin:
– Du fikk stor oppmerksomhet i norske medier i 2014 da du hjalp hjem en nordmann i Surin. Han måtte løses ut fra sykehuset med et stort beløp, og trengte også kronerulling for å komme hjem. Hvordan vil du oppsummere den hendelsen?
– Han hadde ligget der i nesten ett år. Han hadde åpenbart endt sitt liv der om vi ikke hadde fått ham til Norge. Hans datter i Norge hadde et sterkt ønske om å få ham hjem, men det måtte samles inn betydelige midler, noe vi klarte. Nå døde han riktignok etter at han kom til Norge, men da satt altså datteren der sammen med ham, og det så jeg at var godt for dem begge. Det er den sterkeste og mest rørende historien jeg har opplevd i dette arbeidet.
(© Thailands Tidende. Utgave 12/2016 – 1. desember 2016)
