Hundre dager etter en thailandsk kremasjon skal det ifølge tradisjonen holdes et rituale hvor det gis offergaver til de døde. Men fattige bønder må gjerne spare lenger enn hundre dager får å få råd til dette. I en landsby i Buriram gikk folk sammen om utgiftene, og ofret til ikke mindre enn 19 personer samtidig.
En kremasjon – selv i sin rimeligste form, hvor det bare våkes over den døde i tre døgn – kan bli svært dyr. Det skal kjøpes kiste, betales for store mengder mat og drikke, leie av telt, vifter, kokekar, bord og stoler, blomsterdekorasjoner og kranser, pengegaver og mat til munker, innrammede bilder av den døde og mye mer.
Normalt vil en munk få minst 300 baht per dag. Abbeden får mer, normalt minst 500 baht. Har man mange munker, og arrangementet varer over mange dager, så blir det raskt penger ut av dette.
Deltakerne bidrar etter evne, for eksempel med en hundrelapp, kanskje mer om de har råd. Slektninger som arbeider i andre land sender penger hjem. Hvor mye varierer veldig. Det er snakk om Jai Dee – hvor godt hjerte de har.
Settes i gjeld
De etterlatte går nesten alltid i minus. Kanskje må de låne penger av lokale lånehaier til høy rente. Er det husets viktigste forsørger som har gått bort kan det bli tidkrevende for de etterlatte å betale tilbake lånet.
Rike mennesker er nøye på å arrangere minnestund på korrekte tidspunkter etter at slektninger er kremert. Noen har ulike ritualer som gjennomføres etter sju, femti og hundre dager. Slik er det ikke i landsbyen Bannangtanone, men noen klarer likevel å overholde tradisjonen med å arrangere «Chalong Athi» – markering av de dødes aske – hundre dager etter kremeringen.
Forsinket minnestund
For en stund siden fikk en av landsbyens menn, Kob, dårlig samvittighet. Faren var død for flere år siden, men det var fortsatt ikke holdt offerseremoni og minnestund. Han hadde spart sammen hele 15.000 baht og bestemte seg for å sette i gang.
Kobs energi smittet over på naboene i landsbyen. Etter noen dager var det plutselig ikke mindre enn 19 døde som skulle bli minnet på en respektabel måte. En av dem var en kvinne som døde for rundt førti år siden. Hun hadde etterlatt seg mye land, som arvingene i ettertid ikke hadde tatt godt vare på. Det meste var tapt i pengespill og fyll.
Respekt til døde foreldre
På ettermiddagen på arrangementets første dag kom to munker på besøk. De fortalte om hvorfor vi skulle minnes og ofre til de døde. Det er en viktig del av thailandsk kultur å vise både respekt og offervilje overfor sine foreldre. Du skal gi tilbake det du har fått, heter det i en læresetning som er forkortet til Katanyu Kateweti på det gamle språket pali.
På thai kalles det også Phra Khun. I motsetning til Bun Khun, som er en slags æresgjeld til andre mennesker, har man også en gjeld til sine foreldre – Phra khun. Å arrangere Chalong Athi for å vise de døde respekt er en måte å gjøre opp for noe av gjelden.
Ny rekord
Munken som skulle lese navnene til de avdøde under seremonien var perpleks.
– Dette har jeg aldri opplevd før, sa han. – Hvordan skal jeg klare å lese opp hele 19 døde?
De fremmøtte, i hovedsak landsbyens eldre, ble usikre på om dette var kritikk fra munkens side. Selv han måtte da forstå at det å være fattig betyr at man noen ganger må være pragmatisk, også med slike tradisjoner.
Da munken smilte, forsto de at det ikke var noen alvorlig kritikk. Det viktigste var at minnestunden ble avholdt.
Arrangementets andre dag besto i bønn og sitering fra Buddhas lære. Ni munker var invitert til å preke om hvordan Buddha vil en skal leve sitt liv. Etter felles bønn, var det tid for at munkene skulle spise. Deretter mer bønn, og så ble de fremmøtte dynket med hellig vann av abbeden, før hver munk fikk sin konvolutt med en liten pengegave.
Viktig med mat
Helt siden klokken tre på natta hadde noen av landsbyens kvinner arbeidet hardt med å lage mat. Når ni munker kommer på besøk skal det være minst fem-seks retter, dessert og frukt, samt vann og coca cola. De spiser sjelden opp, og tar ofte bare med seg litt av maten tilbake til tempelet. Resten av maten blir da til et gilde for de fremmøtte. På det tidspunktet er det plutselig både øl og Lao Khao på bordet.
Selv om landsbyen er fattig, ble det igjen noen penger etter ritualet. Disseble gitt bort i form av to store vifter til landsbytempelet, det samme til landsbyens forsamlingslokale, og resten i form av skolemateriell og annet til et lokalt barnehjem. Selv i fattige landsbyer kan det være stort hjerterom.
(© Thailands Tidende 13. april 2024. Basert på artikkel fra utgave 5/2018)
