De som vil lese om en utrolig norsk oppdagelsesreisende og få innblikk i hvordan Thailand var for 140 år siden bør ta en titt på boken «Blant hodejegere og kannibaler». Den mest omstridte oppdagelsen var en sju år gammel jente.
Boken er skrevet av Finn Eivind Jor, som opplyser at han ved en tilfeldighet ble klar over Carl Alfred Bock (1849–1932) da han bladde i en bok om oppdagelsesreisende i en bokhandel i Malakka. Han ble nysgjerrig og fant at svært lite var skrevet om ham.
Interessant nok er det en nordmann som nå bor i Thailand som ifølge forfatteren var det viktigste kildebidraget. Vi snakker om mynthandler Jan Olav Aamlid, som ved en tilfeldighet fikk sjansen til å kjøpe en pappeske med Bocks korrespondanse fra en slektning av Bock på 80-tallet. Vi har snakket med Aamlid om dette, inkludert utstillinger han fikk ordnet med både i Norge og Thailand, se omtale nederst.
Bock studerte zoologi i England. Før reisene til Østen får vi høre om hvordan Bock fikk lokket med seg fire lapplendere til å bli fremvist i The Aquarium i Westminster i London. Hans hovedbesettelse var imidlertid å finne «halemennesker», og det brakte ham til Østen. Bock reiste i 1878 til Sumatra og Borneo, og i 1881 til Siam og Laos.
Portrett av Carl Alfred Bock (fra Wikipedia, ukjent portrettør).
Det var på den tiden mange som var på jakt etter «The Missing Link», det vil si mellomleddet mellom aper og mennesker. Det var ulike teorier, men Bocks teori var at det fantes stammer med «halemennesker», dvs. at de var en mellomting mellom aper og mennesker, og hadde hale.
Han fant det han kalte en «Missing Link», som ble populær på sirkus verden over. Hun hadde dog ingen hale. Mer om det lenger nede.
Side 152 til 215 av den 300 sider lange boka handler om Thailand.
Bock ankom Bangkok i juni 1881. Han bodde på det han omtalte som det eneste beboelige hotellet i Bangkok. Det het Oriental, og er i dag et femstjernes hotell ved navn Mandarin Oriental.
Oriental hadde i 1881 nettopp blitt overtatt av en 29 år gammel danske ved navn Hans Niels Andersen, om hadde en prins ved navn Prisdang som partner.
Det toetasjes hotellet i Bangkok var samlingsstedet for faranger i byen, ca. 600 i tallet, ble det hevdet. Mange av disse var enslige menn, og hadde blitt «samboere» med thailandske damer som tok seg av dem. Damene var ikke å finne på restauranten. Der var det kun mennene som holdt lag, og det kunne ifølge Bock bli både fyll og slagsmål.
Han fikk for øvrig også audiens hos Kong Chulalongkorn, som han omtaler i fine ordlelag som opplyst og nysgjerrig.
Han forteller om en stor feiring i Bangkok da det dukket opp en «hvit» elefantunge. Bock selv var skuffet over at den ikke var hvit i det hele tatt, men hadde en lysebrun, rødaktig farge.
I juli det året var det en stor koleraepidemi i Bangkok, med flere titalls døde pr dag. Bock fikk også et mildt angrep av sykdommen.
Bock kom i starten på regntiden, etter dårlig planlegging, og ble frarådet å reise nordover før etter regntiden. Han kom seg avgårde 11. november, etter nesten fem måneder i Bangkok, bare avbrutt av en tur innover i bushen i Petchaburi og Ratchaburi.
Målet hans var å finne stammer av halemennesker, som var ryktet å befinne seg i Det gylne triangel et sted. Vi følger hans reise fra Bangkok til Tak, Chiang Mai, Fang, Chiang Rai og Chiang Saen via elvebåter, kanoer og deretter på elefantryggen.
Bock lagde mange tegninger underveis. Her er en fra Thailand (faksimile fra boken).
Han bedrev noe man i dag må kalle for tempelplyndring, og plukket med seg ting som buddhafigurer. Dette var naturlig nok ikke populært blant lokalbefolkningen, selv om mange av figurene etter sigende befant seg i forlatte templer. Flere figurer befinner seg den dag i dag på Universitetets Etnografiske Museum i Oslo.
Bock rapporterer om store problemer med lokalbefolkningen i det han omtalte som «Laos», som i dag er Nord-Thailand. Han tok som nevnt med seg buddhafigurer, selv om han noen ganger betalte eller «bestakk» folk for å ta dem med.
En annen ting befolkningen likte dårlig var hans brautende framferd. De som kjenner Thailand vet at her snakker man rolig og avbalansert, uansett hva man føler på innsiden. Bock gjorde ikke det. Han skjelte ut myndighetsmenn, og gikk sågar til angrep med stokk på en høytstående embetsmann i Fang. Det skulle vise seg å være skjebnesvangert og gi ham mange problemer videre.
Han kom altså dårlig overens med mange «laotere», og omtalte dem på lite flatterende måte. En av de milderer omtalene lyder: «Deres høyeste jordiske ambisjon er å samle penger, ornamenter og kar av gull og sølv, og alt som ellers måtte ha verdi. Midlene de benytter for å skaffe seg slikt, er ikke overdrevent skrupuløse.»
Visse personer i hans samtid ville nok karakterisert Bock med noen av de samme ordene.
Det var et under at han overlevde, det mente i hvert fall den britiske oppdagelsesreisende Holt S. Hallett, som sa «hvordan han klarte å rømme landet med sitt ransutbytte, og hvorfor han ikke ble myrdet, er meg en gåte».
Carl Bock hadde lovet sine investorer å bringe med seg The Missing Link hjem til Europa, og da han reiste hjem igjen fra Thailand hadde han med seg en sju år gammel jente.
Jenta, ved navn Krao, led av den sjeldne sykdommen hypertrikose som gjør at kroppen i stor grad er dekket av hår. Attraksjoner på sirkus i den tiden inkluderte noen berømte «Bearded Ladies», altså damer med skjegg. Den unge jenta hadde hårvekst til overmål, og ble fremstilt som et apemenneske.
Det ble raskt åpenbart for de som kjente henne at hun var et menneske, ikke et apemenneske, men med god markedsføring trakk hun likevel fulle hus i årevis i USA og mange europeiske land. Bock hadde løyet om hvor han fant henne. Hun var ikke en del av en stamme apemennesker i Det gyldne triangel, men var kjøpt av fattige foreldre i Bangkok.
En reklameplakat fra London (faksimile fra boken).
Senere i livet fungerte Bock som svensk-norsk konsul i Shanghai, og var der i sentrum av konflikter, som boken utreder nøye om.
En person som har brukt mye tid på Bocks dokumenter er mynthandler Jan Olav Aamlid, bosatt i Pattaya.
Han sier seg uenig i at Bock har vært å finne på «historiens søplehaug» inntil denne boken kom ut i 2020, slik det står på bokens omslag. Men han er glad for at boken er utgitt, og glad for den fine omtale han har fått der.
Mynthandler Jan Olav Aamlid. (Foto: Dag A. Ekeberg).
Aamlid fikk kjøpt korrespondanse som Bocks slektninger var i ferd med å kaste. Dette skjedde midt på 80-tallet. Aamlid fant det så interessant at han raskt klarte å få sammenstilt en utstilling om Bock, som ble arrangert både i Thailand og Norge, med besøk av kongelige, ambassadører og stortingsrepresentanter.
– Utstillingen ble holdt på National Museum og ble åpnet av Prinsesse Sirindtorn og ambassadør Motzfeldt, forteller Aamlid. – Senere, i 1989, da Prinsesse Sirindtorn var i Oslo, ba hun om å få se nærmere på en del av dokumentene.
Aamlid sitter bl.a. på fargetegninger fra Bocks hånd, og har forsøkt å få hans opprinnelige verk «Templer og Elefanter» utgitt på nytt med originale tegninger og dokumenter.
– Det arbeidet har stoppet litt opp da kontaktpersonen på River Books har sluttet, sier Aamlid, som også har sikret seg korrespondanse mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Carl Bock.
LES: Norsk mynthandler forteller thailandsk seddelhistorie etter mange års arbeid (27. april 2022)
OM BOKEN:
Tittel: Blant hodejegere og kannibaler
Undertittel: Nordmannen Carl Bocks jakt på halemenneskene
Forfatter: Finn Eivind Jor
Forlag: Vega forlag
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 301
(© Thailands Tidende. 15. juli 2022)
