Thailand har gjort meg til en kjedelig bilforbruker. 80% importavgift gjør at man holder seg til lokalproduserte biler. Halve landet kjører pickup og jeg kjøpte nettopp Toyota for femte gang…
Hver tredje bil som selges i Thailand er en Toyota. Hver femte bil er en Toyota Hilux pickup (tallene er hhv. 34 og 19 prosent pr i dag).
Så jeg har den vanligste bilen her. Hilux er en arbeidshest som bare går og går. Jeg stoler nå så mye på Toyota at jeg ikke en gang banker i bordet når jeg skriver ting som dette.
Ikke nok med at jeg har den vanligste bilmodellen, jeg har også den vanligste fargen, hvit. Lakken er nesten like fin etter ti år i sol og regn.
2013-modell Toyota Hilux Vigo.
USA er det største markedet i verden for pickups – regnet i markedsverdi. Når det gjelder antall pickups solgt kommer imidlertid Thailand på en klar førsteplass. I fjor ble det solgt 390 000 pickups her. 46 prosent av alle nye biler solgt er pickups, hovedsakelig Isuzu D-Max og Toyota Hilux, som deler 85 prosent av pickupmarkedet ganske likt seg imellom.
Hilux er en svær bil her, men er en mini-pickup i amerikaneres øyne. Akkurat som corollaen var den minste bilen amerikanere kunne forestille seg. Her er det en middels stor sedan. Og favoritten blant taxisjåfører. Altså ingen mercedeser for taxisjåfører her, som i Norge.
Norge har ingen bilindustri, så der er alle biler dyre. I Thailand er det flere produsenter – japanske og kinesiske i hovedsak – og 80 prosent importavgift gjør at man har en tendens til å holde seg til disse bilene.
Det er en avtale myndighetene gjør med produsentene. De lover at de får solgt mye innenlands ved å gjøre det til en pest og pine å kjøpe noe utenfra.
Faktum er at omtrent halvparten av de ca. to millioner biler (pluss minus) som produseres i Thailand hvert år selges innenlands.
De som ikke kjøper lokalprodusert er de velstående thaiene. Rike folk her er ikke som rike folk i Vesten. Her er det et absolutt must å vise frem at du har penger. Ellers risikerer du at noen ved et uhell ikke tiltaler deg høflig nok, og vi vet hva som skjer med thaier da – årevis med psykiatrisk behandling.
Rike folk pleide å kjøre Volvo. Nå kjører de for det meste Mercedes. Noen rike folk er også gjerrige (det er kanskje derfor de er rike), og de kjøper luksusbiler på det svarte markedet, biler som ikke har vært gjennom tollen. Man ser med jevne mellomrom nyhetsoppslag om beslag av større antall luksusbiler.
I Thailand startet jeg med en brukt Toyota Corona (ikke Corona-19 men Corona 1994). Bilen var nok litt mer brukt enn antatt. Den hadde nok gått 200 000 km, ikke 100 000 som instrumentpanelet viste.
Det var første lærepengen her: Ikke kjøp brukt!
Bruktbiler i Thailand er uforholdsmessig dyre. Prisantydningen på velholdte bruktbiler er ofte bare 15-20 prosent under nybilprisen. Årsaken er at mange thaier ikke kvalifiserer for finansiering av en nybil. Men en bruktbil kan finansieres på mange måter. Noen av dem involverer ågerrenter…
Ellers hører man historier om at ekte deler byttes ut med billige erstatninger før en bruktbil selges.
Coronaen var ingen kjekk bil å kjøre. Lav sittestilling, lav bakkeklaring, lav ytelse… Men den holdt til noen runder rundt Isan og et par turer ned til grensa mot Malaysia for å fornye visum i Penang.
Den var faktisk noen turer på verksted også, som var overraskende for en Toyota. Det meste spennende var da vinduene og airconen streiket samtidig. Da ble det varmt i den mørkeblå bilen…
Etter problemer med de elektriske motorene som drev vinduene opp og ned, tenkte jeg at jeg skulle velge manuelle vinduer på neste bil, men da jeg skulle kjøpe en ny Vios (Toyota, selvsagt), var ikke det noe alternativ. Selv ikke på den aller enkleste varianten, som ikke en gang hadde intervallinstilling på vindusviskerne.
Men det er dette som er lærdommen: Jo mer elektronikk, mekanikk og ekstrautstyr, desto oftere må du på verksted når bilen begynner å bli noen år gammel.
I så måte er jo toyotaene fine. Der er det ikke mye ekstra, og alt er kjørt gjennom en kvalitetstesting av en annen verden. Så ikke mye skjærer seg.
Men det er også dette som gjør bilene en smule kjedelige.
Siste tilskudd på stammen kom da samboeren skulle ha en bil nylig. Vi gikk på… Toyota, selvsagt… og hun plukket raskt ut en i passende størrelse. Hun liker små biler, som var gode nyheter for lommeboka. Modellen Yaris starter på litt over en halv million baht.
Så fikk vi velge mellom tre varianter. Og det er ikke store valgmuligheter. Thaier er ikke individualister.
2022-modell Toyota Yaris.
Jeg foreslo stoffseter istedenfor seter i plastikk (som de liker å kalle «skinnseter»). Svaret var at det kun var den billigste varianten som kom med stoffseter. Hva? De kunne ikke plages med å sette inn stoffseter i den mellomste varianten? Svaret var kategorisk nei.
For samboeren ville ha den mellomste varianten, for den kom med dataskjerm. Bilprodusentene skryter av alt denne skjermen kan brukes til, men faktum er at man vet hva den brukes til – ryggekamera. Andre ting går via mobilen. De som har kjørt litt Bolt-taxi (som er ordinære folk, ikke profesjonelle taxisjåfører) vet dette. Ingen bruker bilens skjerm når de navigerer via GPS.
Så vi fikk i praksis et ryggekamera til 60 000 Baht. For moro skyld installerte jeg et ryggekamera på pickupen etterpå. Det kostet 4000 Baht og fungerer like bra via en skjerm under speilet i frontruta.
Hva skjer når man kjøper ny bil?
Forhandleren satte i gang feiringen da vi kom for å hente bilen. De var rede til å knytte en svær rød bue over panseret og ta bilde av de stolte eierne. Vi droppet dette, men basert på alle bildene som finnes på Facebook så får man anta at mange feirer på denne måten.
Ny Mazda, kommer ferdig med sløyfe.
Ellers skal en ny bil vanligvis velsignes av munker, som tegner og skriver på pali i taket i kupeen. Eller litt bedre skjult bak en solskjerm.
Og så skal det kjøpes lodd i statlige eller private lotterier i henhold til bilens registreringsnummer.
Den første tiden kjører man med røde skilter man får av forhandleren, i påvente av de hvite skiltene skal bli klare. De røde skiltene kan ifølge loven kun brukes i 30 dager, kun i den provinsen bilen er kjøpt og kun på dagtid. Ingen bryr seg om disse reglene.
Vi hadde røde skilter i tre måneder og kjørte langt innover i Isan. Men i teorien kan man havne i trøbbel med politiet, så bring med deg noen kontanter.
Ingen myk kjøreopplevelse i Thailand
Bilene jeg har kjørt her har alle hatt et stivt oppheng som ikke gir noen myk kjøreopplevelse. Dette på et vegnett som uheldigvis er preget av gammelt og slitt betongdekke og store antall fartsdumper.
Den gyldne middelvei finnes ikke i Thailand. Her er det enten full guffe eller 2 km/t over barbariske fartsdumper. Disse dukker nå opp stadig flere steder i Pattaya.
Hadde enda fartsdumpene vært produsert etter en eller annen standard, men nei, her er det en menneskerettighet å gå ut i nærmeste vei og legge ned noe asfalt eller plast som må passeres i maks. 2 km/t for at man skal unngå å hoppe i taket.
Dette burde vært helt unødvendig, da det eksisterer viten om hvordan fartsdumper skal designes for å ha den ønskede effekt. Hvis man f.eks. vil at det skal være ubehagelig å ferdes i mer enn 40 km/t så ender man opp med en 5-6 meter lang farstdump som er noe ala 20 cm høy på det høyeste punktet.
Jeg kjøpte et produkt som skulle behjelpe det stive opphenget i pickupen (kalt Rear Leaf Spring G-shackles). Det ga ga absolutt ingen forbedring, tross alle som anbefalte produktet.
En av Rear Leaf Spring G-shackles på høyre side av puckupen.
Jeg reduserer luftrykket i dekkene fra 35 til 25 psi, men til ingen nytte (håndboka anbefaler 29 psi, men forhandlere fyller alltid på til 35, uvisst av hvilken grunn)
Jeg plasserte 200 kg med sandsekker innerst på lasteplanet for å belaste fjærene litt – til ingen nytte.
Mulig jeg må installerer de regulerbare støtdemperne en kar ville selge meg for 35 000 Baht. Vil det ha en nytte?
Jeg er litt lei av å humpe rundt på vegnettet i Pattaya, som stadig vekk er under «utbedring» men bare blir verre og verre. Fartsdumper er ment å redde liv… men de tar snart livet av meg.
En del vestlige luksusbiler er kjent for en myk kjøreopplevelse. Det dreier seg ikke om magi. Også Toyota kunne klart dette hvis det var en prioritet.
Ford i USA gjorde dette på 70-tallet, tro det eller ei. De produserte en bil som mange hadde råd til å kjøpe, men som likevel var myk og behagelig som luksusbilene på den tiden. Ford LTD het modellen, og ble en bestselger. Til og med jeg kjørte en slik i en periode.
Og skulle gjerne hatt den her i Thailand nå. Den beveget seg som en middels stor sjekte i trafikken. Det burde være mulig i dag å få denne kjørekomforten uten å måtte sette seg i bunnløs gjeld med importavgift.
1974 Ford LTD. Behagelig og myke kjøreegenskaper, om ikke annet.
Jeg nevnte at jeg hadde kjøpt fem toyotaer her, så jeg får nevne den femte ogtså. Den ble brukt i forretningsøyemed, i form av transport av folk mellom Isan og Bangkok. Det var en minibuss av typen Toyota Commuter. Det vi lærte av dette kan sammenfattes slik: Den eneste måten å tjene penger på en minibuss på, er å være sjåfør selv.
Det er nå elbiler som tar opp mye av fokuset og markedsføringen her.
Her beskyldes Toyota for å være på etterskudd. Kineserne leder an og lover enda større produksjonskapasitet i Thailand.
Det betyr jo bare at myndighetene allerede har lovet dem at thaier skal gå over til å kjøre på batteri. Og da må de vel stille opp og lage ladestasjoner, ellers blir de mektige kineserne sure.
Vi vet at de begynte å selge 5G-telefoner lenge før det var noe omfattende 5G-nettverk her, og det var nok av ivrige kjøpere, så da blir det vel samme med elbiler. Ladestasjonene får komme etter hvert.
Det er kinesiske produsenter med verdensomspennende navn som Great Wall Motors (GWM) og Build Your Dreams (BYD) som nå produserer elbiler så det knistrer fra batteriene. I fjor dreide tre prosent av alle nybilsalg seg om elbiler. Så de har en stund igjen før de når norske tilstander, selv om det nok blir mer enn tre prosent i år.
De som liker å være «på hugget» kjøper nå elbil. Vi andre holder oss til fossilt enn så lenge. Vi føler at vi allerede har en mengde ting i hverdagen vi må huske å lade… og er litt usikre på hvor vi kan finne en ladestasjon ute i ødemarken i Isan.
Ellers er det såkalte crossovers som markedsføres sterkt i disse dager.
Ja til og med en kjedelig Toyota Corolla har nå fått en variant som heter Cross. Altså en mellomting mellom en SUV og en ordinær sedan. Prislappen er høy, en million for den enkleste varianten. Den ser «sporty» ut, og likner mye på flere andre nye crossovers som har kommet på markedet i det siste.
2023-modell Toyota Corolla Cross.
En ting disse bilene har til felles er at det «robuste» og sporty utseendet virker å gå ut over sikten, ikke minst gjennom bakruta. Det er nå kun igjen en liten gløtte å kikke ut gjennom via bakspeilet.
Ja, personbiler blir mindre og lettere, og mer kompakte. Det går ikke bare ut over sikten, men også ut over sikkerheten, på et vegnett fullt av tunge vogntog og fullastede pickuper.
I pickupen sitter du høyt og godt, har store vinduer og god oversikt. Kanskje ikke thaiene er så dumme likevel, som verdens ledende pickupkjøpere...
Redaktøren
-------------
I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer og generaliseringer er skrevet i beste mening.
(© Thailands Tidende. 6. oktober 2023)
