Thailandske yrker:
Skolelærer Pim er flere ganger tilbudt ti tusen baht fra foreldre for å forbedre barnas karakterer. Og når det er kamp om lærerjobbene så hjelper det å legge noen hundre tusen baht på bordet, det skjer til og med i fattige Isan.
AV: HELGE HEYERDAHL
For Pim (43) fra Sa Kaeo var det aldri noe spørsmål om hva slags yrke hun skulle velge. Med både mor og far innen skolevesenet fikk hun allerede som liten jente en drøm om å stå foran en skoleklasse, og være et godt eksempel og en inspirasjon for unge studenter. Studenter som hun ser er ganske annerledes enn de var for bare en generasjon siden.
- Du har jobbet som lærer i mange år nå. Var yrket slik du forestilte deg?
- Virkeligheten er bedre. Det å kunne være med på å gi barna kunnskap, se de nysgjerrige øynene, og oppleve at den jobben jeg gjør er viktig for mange gir meg en indre glede.
Nysgjerrige øyne, ja. Men som i den vestlige skolen er det vel også her barn som har lopper i blodet og ikke kan sitte stille?
- Jeg både har, og har hatt, elever som er som du beskriver. Thailandske barn får som regel en oppvekst hjemme med foreldre som stiller krav til dem. Så de aller fleste skoleelever er greie å ha med å gjøre på de alderstrinnene jeg underviser i grunnskolen.
- Hvor langt kan du gå om en elev ikke slutter å bråke? Er det lov med fysisk avstraffelse?
- Det har jeg aldri gjort, og jeg har heller aldri hørt om andre lærere som har gjort det. Da jeg selv var barn hadde vi en lærer som brukte linjalen til å klaske elever som bråket i hodet. Men for min egen del så har elevene så stor respekt for meg at de blir stille om jeg stirrer på dem. I tillegg har jeg håret i en knute på hodet, så jeg ser nok ganske morsk ut når jeg går inn for det ...hehe.
- Hvordan er det å leve alene på lærerlønn? Er du fornøyd med betingelsene du har?
- Jeg tjener rundt 20.000 baht i måneden, og det holder i massevis for meg her jeg bor. Huset jeg bor i arvet jeg etter foreldrene mine, så det er ikke så store utgiftene jeg har. Jeg har ikke gitt opp håpet om å finne en snill og god mann, men det er ikke så lett fordi jeg har en god lønn etter lokale forhold, og et eget hus av god størrelse. Derfor vet jeg aldri hvorfor thaimenn er interesserte i meg, om det er fordi jeg har god økonomi eller fordi de elsker meg. Jeg har tidligere jobbet i Bangkok, og jobbet der som lærer på universitetet. Da var jeg forlovet med en mann som også er fra Sa Kaeo, og som jobbet på samme universitet som meg. Men jeg savnet hjemplassen min, samtidig som jeg syntes det var vanskelig moralsk sett å være lærer ved universitetet.
- Hvorfor det, om du kan si noe om det uten at det blir problematisk for deg?
- Vel, jeg ønsker å leve et liv uten løgn, svik og hvor jeg skal holde meg unna korrupsjon. Både jeg og min forlovede på den tiden fikk tilbud om store beløp for å pynte på elevenes vitnemål. Da jeg bodde i Bangkok ble vi til tider tilbudt 10.000 baht fra elevene for å gi dem toppkarakter i et fag. Jeg mistet etter hvert gleden ved å undervise på universitetet da jeg så hvor vanlig det var at lærerne takket ja til disse pengene.
- Det er ettersigende nå så populært å ta høyere utdannelse at det har blitt vanskelig å få seg jobb, for eksempel som lærer. Medfører dette riktighet?
- Det stemmer nok det. Når jeg spør mine elever om hva de ønsker å bli når de blir store, så er svarene helt forskjellige fra da jeg var ung. Nå svarer elevene at de vil bli rike, kjente, populære og komme på tv. Jeg har ennå til gode å høre en elev si at drømmen er å bli risbonde eller rørlegger. Jeg kjenner til lærere som nettopp har fått seg jobb som har betalt 100.000 og 300.000 baht for å få stillingen. Den første i Ubon, mens den andre jobber i Korat. Jeg er glad jeg ikke er jobbsøker, men en dag må utviklingen snu. For hvem skal ta på seg jobber med manuelt arbeid, om alle skal bli stjerner og berømte? Innvandrere fra Kambodsja?, spør Pim, uten å vite at akkurat den samme problemstillingen også finnes i Vesten.
(Thailands Tidende utgave 1/2012 - 1. januar 2012)
Skolelærer Pim er flere ganger tilbudt ti tusen baht fra foreldre for å forbedre barnas karakterer. Og når det er kamp om lærerjobbene så hjelper det å legge noen hundre tusen baht på bordet, det skjer til og med i fattige Isan.
AV: HELGE HEYERDAHL
For Pim (43) fra Sa Kaeo var det aldri noe spørsmål om hva slags yrke hun skulle velge. Med både mor og far innen skolevesenet fikk hun allerede som liten jente en drøm om å stå foran en skoleklasse, og være et godt eksempel og en inspirasjon for unge studenter. Studenter som hun ser er ganske annerledes enn de var for bare en generasjon siden.
- Du har jobbet som lærer i mange år nå. Var yrket slik du forestilte deg?
- Virkeligheten er bedre. Det å kunne være med på å gi barna kunnskap, se de nysgjerrige øynene, og oppleve at den jobben jeg gjør er viktig for mange gir meg en indre glede.
Nysgjerrige øyne, ja. Men som i den vestlige skolen er det vel også her barn som har lopper i blodet og ikke kan sitte stille?
- Jeg både har, og har hatt, elever som er som du beskriver. Thailandske barn får som regel en oppvekst hjemme med foreldre som stiller krav til dem. Så de aller fleste skoleelever er greie å ha med å gjøre på de alderstrinnene jeg underviser i grunnskolen.
- Hvor langt kan du gå om en elev ikke slutter å bråke? Er det lov med fysisk avstraffelse?
- Det har jeg aldri gjort, og jeg har heller aldri hørt om andre lærere som har gjort det. Da jeg selv var barn hadde vi en lærer som brukte linjalen til å klaske elever som bråket i hodet. Men for min egen del så har elevene så stor respekt for meg at de blir stille om jeg stirrer på dem. I tillegg har jeg håret i en knute på hodet, så jeg ser nok ganske morsk ut når jeg går inn for det ...hehe.
- Hvordan er det å leve alene på lærerlønn? Er du fornøyd med betingelsene du har?
- Jeg tjener rundt 20.000 baht i måneden, og det holder i massevis for meg her jeg bor. Huset jeg bor i arvet jeg etter foreldrene mine, så det er ikke så store utgiftene jeg har. Jeg har ikke gitt opp håpet om å finne en snill og god mann, men det er ikke så lett fordi jeg har en god lønn etter lokale forhold, og et eget hus av god størrelse. Derfor vet jeg aldri hvorfor thaimenn er interesserte i meg, om det er fordi jeg har god økonomi eller fordi de elsker meg. Jeg har tidligere jobbet i Bangkok, og jobbet der som lærer på universitetet. Da var jeg forlovet med en mann som også er fra Sa Kaeo, og som jobbet på samme universitet som meg. Men jeg savnet hjemplassen min, samtidig som jeg syntes det var vanskelig moralsk sett å være lærer ved universitetet.
- Hvorfor det, om du kan si noe om det uten at det blir problematisk for deg?
- Vel, jeg ønsker å leve et liv uten løgn, svik og hvor jeg skal holde meg unna korrupsjon. Både jeg og min forlovede på den tiden fikk tilbud om store beløp for å pynte på elevenes vitnemål. Da jeg bodde i Bangkok ble vi til tider tilbudt 10.000 baht fra elevene for å gi dem toppkarakter i et fag. Jeg mistet etter hvert gleden ved å undervise på universitetet da jeg så hvor vanlig det var at lærerne takket ja til disse pengene.
- Det er ettersigende nå så populært å ta høyere utdannelse at det har blitt vanskelig å få seg jobb, for eksempel som lærer. Medfører dette riktighet?
- Det stemmer nok det. Når jeg spør mine elever om hva de ønsker å bli når de blir store, så er svarene helt forskjellige fra da jeg var ung. Nå svarer elevene at de vil bli rike, kjente, populære og komme på tv. Jeg har ennå til gode å høre en elev si at drømmen er å bli risbonde eller rørlegger. Jeg kjenner til lærere som nettopp har fått seg jobb som har betalt 100.000 og 300.000 baht for å få stillingen. Den første i Ubon, mens den andre jobber i Korat. Jeg er glad jeg ikke er jobbsøker, men en dag må utviklingen snu. For hvem skal ta på seg jobber med manuelt arbeid, om alle skal bli stjerner og berømte? Innvandrere fra Kambodsja?, spør Pim, uten å vite at akkurat den samme problemstillingen også finnes i Vesten.
(Thailands Tidende utgave 1/2012 - 1. januar 2012)
