Supha er eneste datter i huset. Det betyr at hun må ta seg av foreldrene, inkludert en far som har et særdeles paranoid forhold til sprit. Legg til late og udugelige brødre, så har du en tilnærmet umulig oppgave – med mindre du har en farang i bakhånda.
Det er ikke lystige tider nå. Prisen på ris er den laveste på mange år – ja, noen hevder at de fikk tre ganger så mye per sekk for få år siden. For mange bønder vil årets risavling bare resultere i mer gjeld enn før, når treskere, arbeidshjelp og forbruket av Laokhao-sprit er betalt.
En av nabofamiliene våre har hatt det ekstra ille, og ville nok vært dundrende konkurs om det ikke hadde vært for at datteren i huset har en vestlig venn – en farang – i bakhånd.
Problemene startet med far i huset. Han takker sjelden nei til et glass Laokhao, men hadde bestemt seg for å forsøke en tørr periode i noen uker. Det kom han til å angre på.
Når gamlefar er edru er han en både ivrig og dyktig bonde – kanskje litt for ivrig. Han fikk det for seg å renske åkerkantene på familiens ni rai med rismarker. Det skulle gjøre det enklere å ta seg frem. Men far glemte i iveren å ta på vernebrillene, og den roterende gressklipperen traff noe metall som klarte å ramme ham i det ene øyet.
Husets far skyldte på mangelen av Laokhao. Hvis han hadde drukket som vanlig ville han ikke hatt energi til å starte på det store ugressprosjektet, og øyet ville vært intakt. Han havnet på sykehus og fikk operert inn en ny linse. Legen forbød både arbeid og Laokhao i 45 dager etter operasjonen. Det var tungt, selv om helseforsikringen – datteren vestlige velgjører – betalte for VIP-rom og restaurantmat på sykehuset i rekonvalesensperioden.
Så viste det seg at den nye linsen ikke fungerte som den skulle. Legen anbefalte en ny operasjon – og nye 45 dager på vannvogna. Far begynte å telle på knappene om han skulle akseptere å være tilnærmet blind på det ene øyet istedenfor å gå gjennom halvannen måned uten sin kjære Laokhao.
Far og mor har fire unger, men kun én datter. Hun heter Supha og er familiens minibank. Hun må stadig vekk be om tilskudd fra sin venn farangen, som jobber og sliter i hjemlandet sitt. Som yngste – for ikke å si eneste – datter er det hennes oppgave å ta seg av foreldrene når de blir eldre. Da snakker vi altså om den spritelskende faren, samt en mer edruelig mor, som uheldigvis nettopp er blitt sengeliggende med isjias.
Som om ikke det var nok har broren i Bangkok fått et barn som ikke kan forsørges i hovedstaden. Barnet ble sendt hjem til mor... som altså er sengeliggende, og dermed måtte overlate jobben til sin datter Supha. Så da ble Supha også reservemor, i tillegg til de andre oppgavene.
Dette skjer altså i en tid hvor lommebøkene er tomme i påvente av rishøsten. Ja, mest sannsynlig forblir bøkene tomme også videre fremover. Da er det uvurderlig å ha en forsikring mot dårlig avling og dårlig helse. En slik forsikring kan vanskelig kjøpes i Thailand, men Supha har den i form av sin kjære venn.
Broren Bang kom sammen med sine kone fra Nan-provinsen hjem til familien. Arbeidskarrieren i Bangkok hadde slått feil. De hadde ikke en gang nok penger til bussbilletten hjem, så den måtte forskutteres. Så nå er det enda flere munner å mette. Spebarnet foretrekker Supha fremfor den biologiske moren hun ikke er vant til, og matlagingen fra Nan i Nord-Thailand er uspiselig for khmerfolket i Isan. Så det blir lite avlastning fra svigerinnens side. Heldigvis er damen fra Nan småspist og drikker ikke, så budsjettet ble ikke veldig skadelidende.
Bang er den mest edruelige blant de mannlige familiemedlemmene, men det sier ikke så mye. Han er temmelig tørst, og ikke minst spandabel når andre betaler. Når Bang er på besøk, møtes man gjerne til felles måltid i hovedhuset – Ban Yai. Da dukker også de to andre brødrene opp. De blir tillegg i matbudsjettet, som nå inkludert store mengder Laokhao. Supha kan selvsagt ikke protestere, det gjør man bare ikke. Spesielt ikke når man er jente, og nest yngst i barneflokken. Mer penger må tigges av farangen.
Og mens brødrene er bakfulle på morgenen er det Supha som må ordne med innkjøp på markedet, kjøring til sykehus og andre oppdrag. Smilet er en smule anstrengt for tiden, men det nytter ikke å klage. Supha har ansvaret for å ta seg av familien, på samme måte som utallige andre unge døtre rundt om i landet. Tanken om emigrasjon har nok meldt seg, men ansvarsfølelsen er fremdeles tilstede.
Og faren har endelig tatt til fornuften og bestemt seg for å benytte «helseforsikringen» til en ny linse. Han ser frem til å ta en dram om halvannen måned. Da skal synet være såpass bra at han kan skimte bunnen i flaska når tiden er inne til å innrømme overfor sin datter at han dessverre er blitt Mao Nitnoy – litt full igjen...
Observatøren
-------------
I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer er skrevet i beste mening. Spaltens nåværende forfatter skriver under pseudonym, siden historiene er hentet fra hans omgangskrets i Isan.
(© Thailands Tidende. Utgave 12/2016 – 1. desember 2016)
