Det er ikke bare vi utlendinger som føler presset om å dele på rikdommen. Rike thaier har samme problem. Og damer som er gift med utlendinger har noen ekstra problemer i tillegg.
Vi ser at faranger (blekansikter) i Thailand av og til klager på at de føler seg som vandrende minibanker. Det de ikke vet er at en del thaier også har samme følelsen. Dette gjelder thaier som plutselig over natten blir velstående – enten via en lottokupong, et ekteskap eller en forretningsdeal. Det gjelder også thaier som returnerer hjem etter å ha jobbet i fremmede land. De får raskt erfare at rikdom skal deles. Å være godhjertet er en dyd. Hvis de ikke deler av sin rikdom gjør de skam på familien.
En av landsbyens sønner flyttet for mange år siden til Bangkok. Han hadde slått seg opp i bygningsindustrien, sa ryktene. Han hadde ikke vært hjemme på flere år, men så ankom han plutselig – i en skinnende ny pickup. Kun minutter etter ankomsten var han på vei til nærmest kjøpesenter for å handle inn TV og kjøleskap til foreldrene. De hadde begge deler fra før, men det var underordnet. Her gjaldt det å vise ansikt og bekrefte at man var så rik som ryktene tilsa.
Damer som gifter seg med velstående menn, spesielt faranger, kan kanskje sies å ha det lett, men på en annen måte er det et slitsomt liv. Deres medsøstre følger nøye med. Når en farangkone handler på markedet blir hun målt opp og ned. Har hun mye gull? Hvordan er hun kledd? Og så er det selvsagt et spørsmål de hører til det kjedsommelige.
«Hvor mye får du i måneden?» Det er det første man hører. Det er mer interessant enn hvor ektemannen kommer fra og hva slags person det er snakk om. Jo høyere beløp som nevnes, desto mer respekt får kvinnen. Er maken gjerrig, så undres det, og det spørres gjerne åpenlyst om hvorfor hun ikke finner seg en som er gavmild og godt bemidlet.
Derfor er det da også mange damer som plusser litt på. Det er flaut å være fattig. Bedre å late som man er rik. «Min mann gir meg hundre tusen baht i måneden», sier de i fullt alvor, og medsøstrene er selvsagt imponert. Problemet dukker opp når de vil låne en liten slant av den rike venninnen. Da må hun finne på unnskyldninger, noen små hvite løgner. Men det går normalt greit, hvite løgner er noe man behersker.
Det er alltid underholdende når en fersk farang blir tatt med til landsbyen. De fleste kommer direkte fra turistområder som Pattaya. De gjør som oftest sitt beste. De har lært at de eldre skal waies. Noen ganger blir waien litt for høy og respektfull, en variant som normalt er forbeholdt folk på ministernivå. Noen ganger waier de ungene til naboen, eller landsbyens drukkenbolt. Det ser rart ut, men det er bedre å være på den sikre siden.
Men så er det jo alltid feller man kan gå i. Vi så nylig en farang som skulle rydde i bilen. Han plukket ut et par sko og satte dem fra seg på biltaket. Han hadde selvsagt ingen tanke for at en munk hadde laget hellige inskripsjoner i bilens innvendige tak. Å plassere sko – eller enda verre, føtter – over disse inskripsjonene er en alvorlig synd. En thai ville havnet i store problemer. Men en nyankommen farang må få sjansen til å feile litt, selv om denne karen raskt fikk vite at skoene representerte et stort problem.
En farang i nabosoien forsøkte seg på en litt het omfavnelse inne i stuen. Det var et problem, for det skjedde rett foran buddhastatuene som hadde sin spesielle plass i svigerforeldrenes hus. Ånder vil ikke se slike kjødelige lyster, slik vi rapporterte om i forrige utgave.
Det er mye å lære når man flytter på landsbygda, men du gjør unna de verste tabbene i starten og så bedrer det seg gradvis. Uansett skal du vite at det er en dyd å være godhjertet, så del litt på rikdommen din.
Observatøren
-------------
I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer og generaliseringer er skrevet i beste mening. Spaltens nåværende forfatter skriver under pseudonym, siden historiene er hentet fra hans omgangskrets i Isan.
(© Thailands Tidende. Utgave 1/2018 – 1. januar 2018)
