Vi skriver i denne utgaven om rishøsten. Prisene i år er rekordlave. Mange driver innhøsting i full forvisning om at de ikke kommer til å tjene noe på alt strevet. Det er demoraliserende.
Folkevalgte politikere i Thailand pleier å ordne med subsidier til småbønder. Nå er landet styrt av det militære, men de tenker også til tider som politikere, og forsøker i disse dager å blidgjøre risbønder med ulike ordninger, i håp om at det ikke skal bli opprørsstemning. Det er likevel ikke nok penger i statskassa til å gjøre opp for en elendig markedspris.
Men problemet med subsidier er de samme her som i Norge: De treffer ikke nødvendigvis de som virkelig trenger det, og de ødelegger naturlige markedsmekanismer. Våre to intervjuobjekter blant risbøndene i Buriram eier ikke rismarkene selv, og kvalifiserer derfor ikke for de store subsidieordningene. De har heller ikke tilgang på polering og pakking av ris, og kan derfor ikke dra nytte av statens tilbud om å selge direkte til forbruker uten mellomledd.
Det er i dag for mye ris på verdensmarkedet, og mange bønder i Thailand burde gått over til andre vekster. Juntaen oppfordrer også til dette, og har visse tilskudd til landeiere som vil skifte, men som de sier i Buriram – det er kun ris som kan gro i disse markene. Dette er et stort problem. Hvis markedskreftene hadde fått råde alene, ville noen blitt tvunget til å finne et annet levebrød. Som det er nå fortsetter man å dyrke ris og er prisgitt staten. Det blir et usikkert levebrød, og gir raskt grobunn for misnøye mot de som fastsetter priser og deler ut subsidier.
Dag A. Ekeberg, redaktør (flere lederartikler)
(© Thailands Tidende. Utgave 12/2016 – 1. desember 2016)
