Det er i år nesten umulig å tjene penger på risdyrking – med mindre du har en datter som er gift med en farang. Da kan du finansiere både landbruket og noen fyllekuler i tillegg.
I år har det regnet unormalt mye i Isan. Det gjør at risplanter mange steder flyter opp eller råtner. Ris skal ha mye vann. Den vokser best når den står i vann. Men står den under vann mistrives den.
Men selv der risen står rank med aksene over vann er bekymringene store. For når risen gror godt, gror ofte også ugress like godt. Samtidig er det en horde av insekter – og ikke minst snegler – over og under vann som liker nye, grønne aks.
Phoang er en evig optimist, men ikke alt han tar i blir til gull. For samme hvor gyldengul risåkeren blir, er det sjelden noe særlig gyllent resultat å oppspore når regningene er betalt.
I fjor kom datteren til Phoang gråtende hjem til sin vestlige samboer – også kalt en «farang». Faren hennes gikk i minus. Risen var dårlig, og lav pris ble lavere. Eneste løsning var støtteoppkjøp finansiert av vestlige midler. Resultatet ble at seks sekker ble kjøpt. De skulle fortæres i farangens hus. For en farang høres seks sekker utresket ris – over fire hundre kilo – kanskje mye ut. Men så pleier ikke en farang å sette riskokeren på 2–3 ganger hver dag.
Det må også legges til at det er bra når det er ris på lager i faranghuset. For når Phoang har solgt sin ris – og svidd av pengene på langvarige fyllekuler – så vet han at datteren ikke vil la far og mor sulte. Hennes brødre vet også det. Så de legger selvfølgelig ikke merke til at siste rest er ristet ut av jutesekkene. Det er alltid datteren som oppdager det.
Det er her vi ser hvor viktig det er for en risbonde uten egen jord å ha en datter med en vestlig samboer. For planting av ris krever mer enn såkorn og hardt arbeid. Han har tidligere lusket på besøk til kineserne for å låne penger til leie av jordfreser for pløying og harving, såkorn, insektmiddel, ugressdreper og ikke minst gjødsel. Nå har han forstått at om bare datteren finsnakker med sin farang, så kan det bli bedre lånebetingelser – helt rentefritt. Dette blir desto viktigere når kineserne bare fnyser og sier han ikke kan få låne uten pant. «Forsvinn», sier de.
Det finnes selvsagt andre lånemuligheter. Kona til en sveitser har i år lånt bort penger til flere. 10.000 baht per person. Renta er 1,5 sekk med rå ris. Da prisene på ris var høye nøyde hun seg med én sekk. Nå vil hun mer.
De seks sekkene med ris som datteren kjøpte for å støtte opp om farens gårdsdrift gjorde at han samme dag som salget ble gjort kunne havne på en måneds lang fyllekule. «Aldri mer», sa datteren.
Noe av det flotte med thailandsk kultur er evnen til å glemme. Derfor har datteren igjen innsett at faren trenger noen flere rentefrie lån. Etter hvert nådde utlånene til farens risproduksjon 14.000 baht. Ingen store penger for den jevne farang, men store penger for en bonde som år etter år må finne seg i å se langt etter overskudd fra risproduksjonen.
Det er en stund til risen skal høstes. Her om dagen ble det snakk om å øke lånerammen – penger til diesel og ugressdreper, samt leie av en pumpe for å få flomvann ut av åkeren.
Sannsynligvis er nok minst 20.000 baht lånt når risen høstes. Når kineseren som eier jorda – som tidligere tilhørte Phoang – har fått sine 18 sekker, så trengs det bare rundt 30 sekker for å betale faranggjeld. En god avling på 5,5 sekker per rai skulle gi 49,5 sekker. Marginen er små. Phoang er bekymret.
Farangen har forsøkt å si at han gjerne støtter opp med noen midler for at Phoang skal slippe å plante ris. Men når sårene er slikket og tapet glemt er det ny runde neste år, i håpet om rikdom fra den gylne risen – og ikke det sedvanlige resultatet, som er ris til egen bak.
Observatøren
-------------
I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer og generaliseringer er skrevet i beste mening. Spaltens nåværende forfatter skriver under pseudonym, siden historiene er hentet fra hans omgangskrets i Isan.
(© Thailands Tidende. Utgave 9/2017 – 1. september 2017)
