Når regntiden får elver og bekker til å flomme over, og fyller enorme slettelandskaper med vann, kommer det også store mengder med fiskelarver med elvevannet. Når risen er klar til å høstes er disse fiskene store nok til å spises.
Historisk sett har fisk fra risåkrene vært en uvurderlig kilde til protein på landsbygda i Thailand. Det gjelder fortsatt for fattige familier, mens andre nå venter lengselsfullt på slutten av regntiden, slik at de more seg med fiskejakt i mudderet.
Når vannet tørker inn, blir all fisk et lett bytte for bøndene. Da kommer gjerne hele familier. Noen jager fisk hvis det er nødvendig. Andre leter etter fisk der de ikke klarer å svømme bort, men ligger i gjørmen, ofte dårlig skjult.
Karpefisker kan ikke grave seg ned, men slangehoder og maller prøver å skule seg. Men et trent øye avslører raskt hvor de ligger. Det er ofte mange fisk klemt sammen på samme sted. Etter som det blir mindre og mindre vann, blir fiskene konsentrert til små områder. Da er det gøy for både voksne og barn å delta i fangsten, for det er lov å hoppe og plaske i gjørmen.
Når det bare er rester av vann igjen i åkrene er det tid for å fange storfisk. Her regner man fisk på en kvart kilo eller mer som stor fisk.
Viktig for folkehelsen
Fisken samles i bøtter og kurver. Hjemme i landsbyen blir fisken spylt rein for mudder, før den havner i wok, på grill eller i en gryte. Historisk har fangsten av fisk i åkrene vært svært viktig for thailandsk folkehelse. Dårlig ernæring, ofte med svært lite animalsk protein, har gjort at mange thaier ikke har fått utnyttet kroppens potensiale til høydevekst fullt ut. Etter som stadig flere har fått råd til å kjøpe mat, er dette blitt et minkende problem.
Det er mest gjørme når man nærmer seg innhøstingen. Fisk blir lette ofre. (Foto: Terje Engø).
Fra insekter til fisk
I tidligere tider, når familier levde av det de kunne dyrke og fange, var insekter viktig i begynnelsen av regntiden. Etter som regntiden skred frem ble frosk og fisk en stadig viktigere kilde til animalsk protein. Når risen var høstet ville mange ha råd til å selge noe ris. Noe av disse pengene kunne de bruke til å kjøpe kjøtt, fisk eller kylling, og derved få en del animalsk protein i kostholdet.
Såkalte landsbyhøns har også vært en viktig proteinkilde. Men hønsene har alltid vært plaget av dødelige infeksjoner når regntiden starter. Hønseflokkene ble ofte redusert til noen få fugl som bøndene ikke kunne tillate seg å spise. De skulle formere seg så de kunne få en skikkelig flokk etter regntiden.
Kilder til protein
Det er disse syklusene i tilgangene på animalsk protein som har gjort fisken i åkrene så viktig. I tillegg har gjæret fisk (paste) vært en del av mange retter hele året. Det har gitt befolkningen på landsbygda både litt protein og andre viktige næringsstoffer som ikke finnes i ris og spiselige planter.
Fortsatt er fangsten av fisk viktig for kostholdet. Men Sanook – moro – har blitt en stadig viktigere årsak til at mange fortsatt går og venter på at vannet skal begynne å tørke ut og fisken bli tilgjengelig på markene.
Fortsatt plantes det mye ris for hånd i Thailand. (Foto: Terje Engø).
Industriell utvikling
Dessverre fører utviklingen mot en mer industrialisert risproduksjon til at det blir mindre fisk i rismarkene. Den viktigste årsaken er at når risspirer blir plantet for hånd må jorden være skikkelig oppbløtt. Og det er nøye at risåkrene er dekket med vann lenge. Når det plantes på moderne vis strøs risen uten at åkeren står under vann. Fordelen er mindre behov for vann, men det blir derved også mindre vekstmuligheter for fisk, krabbe og reker.
Mange typer fisk
Et rai (1600 m2) med risåker kan produsere flere titalls kilo med 10 til 20 forskjellige arter av fisk, reker og krabbe. Det foregår mange prosjekter hvor man prøver å utnytte disse ressursene på en bedre måte. Slik det fungerer i dag, blir åkrene fylt opp med larver fra mange forskjellige fiskeslag. Her finner man den lille fisken Pla Sil, som lever av plankton nederst i næringspyramiden. Øverst i kjeden finner man store, glupske slangehodefisker – Pla Chon.
Fisk blir til gjødsel
Mye av fisken som kommer inn i åkrene er små karpefisker som lever av plantemateriale. Endel av dem – de som ikke blir fanget eller rekker å svømme til dype dammer eller tilbake til elver før tørketiden – blir til næringsrikt gjødsel. I Norge har fiskeavfall blitt brukt som gjødsel i århundrer.
Fisk fanges til matbruk i ruser der vannet ledes ut av åkrene. Stor fisk havner på grill eller i supper, mens liten fisk blir til fiskepaste eller fiskesaus. Da legges den på glass og gjæres, før den benyttes som smakstilsetning i annen mat.
Meter-lang slangehodefisk
En slangehodefisk som har vandret inn i åkeren fra en elv, bekk eller dam kan vokse fra noen hundre gram til over en kilo i løpet av få måneder. Den vanligste slangehodefisken er stripet slangehodefisk. Den kan bli en meter lang og veie opptil sju kilo. De som klarer å komme seg tilbake til elver eller dammer når åkrene tørker ut er ettertraktet som mat. De er som oftest mellom en og tre kilo.
Mallene, som det finnes mange forskjellige arter av, er mindre flinke til å søke tilbake til elver og dammer. De er derfor viktig matfisk som kan fanges i åkrene. Andre arter som kan fanges er hvitfisk (Pla Khao), slangeskinn gourami (Pla Bai Mai), asiatisk klatrefisk (Pla Mor) og flere ulike typer ål. I tillegg kommer importerte fiskearter som tilapia (Pla Nin), vanlig karpe (Pla Nai), sølvkarpe (Pla Leng Hea) og flere andre arter, som har spredd seg i Thailand.
Hardføre fiskearter
Felles for fiskeartene som finnes i risåkerne er at de tåler både svært høye temperaturer, lavt oksygeninnhold i vannet, og i noen tilfeller at de ikke alltid er helt dekket av vann. Flere fiskeslag, som mallearten Pla Duk, vil noen ganger legge ut på vandring over tørt land om natten. Den må ha dugg for at ikke skinnet skal tørke inn. Men den klarer å ta opp oksygen selv om den ikke puster vann gjennom gjellene.
Noen fiskearter har evne til å gå opp i overflaten og snappe luft om oksygennivået i vannet er veldig lavt. Slangehodefisken er blant de mest hardføre. Når vannet minker i risåkerne, er det langt fra alle som klarer å komme seg til steder de kan overleve frem til neste regntid. Men klarer de å komme til en dam eller bekk hvor ikke vannet tørker helt bort, men sørger for at det er fuktig gjørme, vil de grave seg ned. Nede i den våte gjørmen vil de ligge i måneder og vente på regn.
FAKTA: Dansk forskning hjelper
I Vietnam har danske Danida – som tilsvarer norske Norad (Direktoratet for bistandssamarbeid) – vist at ved å bruke dammene som blir brukt til lagring av vann og risåkrene korrekt, kan risåkrene produsere flere hundre kilo fisk per hektar. Men da må dammene først tømmes for vann, og deretter må de kalkes og tørkes slik at all fisk som finnes der dør. Deretter må det settes opp nett rundt dammene. Dette må være så finmasket at fiskelarver ikke slipper gjennom. Deretter slipper en bare tilapia (Pla Nin), malle (Pla Duk) og karpefisk som java barb (Pla Ta-phian) ut i dammen, ikke rovfisk som slangehodefisk. For at en slangehodefisk skal vokse må den spise mange kilo annen fisk for hver kilo den legger på seg. Det er «dårlig butikk».
Produksjonen kan økes ved å gjerde inne hele åkre med finmasket nett og så sette ut ønskede fiskeslag der. Men dette er bare mulig der åkrene ligger slik til at en ikke risikerer at flom ødelegger nettet eller setter dette under vann. Det må også være mulig å sørge for at åkeren står under vann helt frem til høsting.
(© Thailands Tidende 25. juni 2023. Basert på artikkel fra utgave 12/2017 )
