Man skulle tro det holdt med sju barn for å sikre alderdommen. Men bestemor Ya på 94 var ikke så heldig med sine avkom.
I dette samfunnet skal barna ta ansvar for sine foreldre, det viser at de er både Jai Dee (godhjerta) og tro mot buddhistiske idealer.
Men noen ganger går ikke alt som planlagt. Ya – som er ordet for bestemor på farssiden – hadde skrantet i flere år. Bare det å nå en alder av 94 år, uten å ha latt seg overtale av nymotens leger til å legges inn på sykehus, vil mange mene var en bragd.
Ya spyttet aldri i glasset, men de siste 15 årene holdt hun seg til betelnøtt. Fra en madrass på verandaen ble treffsikkerheten stor når hun spyttet i bøtta istedenfor i glasset.
Dette med å like sterke drikker er tydeligvis noe genetisk i denne familien. Hennes sju avkom, med et par hederlige unntak, spytter heller ikke i glasset. For sønnen Poang var det å spytte i glasset noe man gjør kun i korte perioder etter fyllekuler som kunne vare i uker og av og til måneder.
Så når moren plutselig ble så dårlig og svak at hun ikke kunne protestere da hun ble sendt til sykehus, var det også et dårlig tidspunkt for Poang å begynne å spare til kremasjonen. Han var tørst.
Gamle Ya hadde alltid gitt klar beskjed om at på sykehus skulle hun ikke. Flere gamle fra landsbyen hadde havnet der. Med slanger og ledninger her og der, ble de bare dårligere og dårligere. Enten døde de på sykehuset, eller så døde etter å ha kommet hjem. Overlevde gjorde de i hvert fall ikke.
Ya ble svakere og ni munker ble tilkalt, til tross for at det tærte på de begrensede midlene som var satt av til en snarlig forventet kremasjon. Munker er sultne, men de forventer i tillegg til mat og drikke også en konvolutt med en synliggjøring av familiens takknemmelighet. Håp kommer ikke gratis, samme hva Buddha har sagt om det å begjære jordisk gods. Men munker til tross, så trakk Ya sitt siste sukk kort tid etter.
Tante Nang i England hadde fått hjelp av en gammel kjæreste til å skaffe penger til billett så hun kunne komme og ta farvel med sin mor. Det var bare så synd at det var en billig billett hvor avreisen ikke kunne endres. Og avreisen var fortsatt to uker frem i tid da Ya trakk sitt siste sukk.
Det vare krise. Nang måtte skaffe penger til ny billett. Det ble bestemt at Ya skulle ligge på kjøl i seks dager slik at Nang i hvert fall kunne nå å se moren bli kremert.
Det er helt normalt når noen i så høy alder dør at likvaken varer i mange dager, gjerne opp mot en uke. Men denne gang var det vanskelig, for det betød også at gjester skulle gis mat og drikke i nærmere en uke. I tillegg skulle munkene ha sitt hver dag. Både i mage og konvolutt.
Nang ankom med tretti tusen baht. Det ble smil og glede i landsbyen..., inntil det ble forklart at 12.000 var til gammel gjeld og 10.000 var penger hennes datter skulle ha. Derved gjensto 8000 som skulle være hennes bidrag. Men av dette skulle 4500 legges i konvolutter, 500 i hver. Det skulle de ni munkene ha. Hun var her så sjelden at hun måtte benytte anledningen til å «Tam Boon» på buddhistisk vis.
Etter at hun hadde kjøpt et par flasker med Lao Khao og noe øl, var det fortsatt litt igjen. Men da hun etter to uker skulle hjem, måtte det samles inn penger så hun kunne reise til Suvarnabhumi, få seg mat og drikke i 12 timer i Dubai, og veksle om og få penger til buss når hun landet i Manchester.
Det å samle inn penger i ettertid etter en kremasjon er ytterst vanskelig. I slike tilfeller er det farangen man må ty til. Ja, denne familien var altså så heldig at en av de sju ungene hadde giftet seg med en utlending.
Poang hadde ikke noe å tilby for å hjelpe sin mor på hennes siste reise. Heller ikke hans tre brødre. De er et statistisk bevis på at alkoholisme er en genetisk betinget sykdom. At to søstre er mer måteholdne, er ikke nok til å avkrefte dette i en søskenflokk på sju.
Men datteren som fikk overbevist sin utenlandske ektemann om at noen måtte redde hele slektens ære, lot Poang få æren av å gi en konvolutt til hver av munkene. Det gjorde han med stil og ærefrykt, i en liten stund med lav promille. Et par timer senere uttrykte han et ønske om penger til Lao Khao.
Datteren som var «finansansvarlig» for kremasjonen hadde bestemt at det bare skulle kjøpes inn vann og brus, noe Poang rett og slett fant fornærmende, og helt forkastelig. Det var tross alt hans mor som hadde gått bort.
Det hele endte i en diskusjon hvor Poang for første gang ble fortalt en del sannheter han skulle hørt for mange år siden. Spesielt det at hans mor lå i kjøleboksen like ved, og måtte overhøre at han ble satt på plass så ettertrykkelig, var hardt å svelge. Han forlot likvaken for resten av dagen, bommet seg noe å drikke, sovnet, og glemte nok fornedrelsen foran sin mor.
Heldigvis ble det raskt overført 20.000 baht fra en datter i USA og et barnebarn i Sverige. Med 16.000 baht fra datteren til Poang og pengegaver fra de som kom for å spise, drikke og gamble, ble det til slutt et overskudd på 11.000 baht. Det var etter at det var betalt for et par griser, mat, drikke, leie av telt og stoler, samt rikelig med konvolutter til munker. For de fem av barna som fortsatt bor i landsbyen ble det penger nok til at festen kunne fortsette i flere dager.
Og slik er nå livets gang. Selv i Thailand er det noen som Ya, som lever lenge mot alle odds. Men er genene tørste, er det ikke alltid noen garanti for en trygg alderdom og en verdi kremasjon om en har mange barn. Med mindre slekta er blitt utvidet med noen faranger.
Observatøren
-------------
I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer og generaliseringer er skrevet i beste mening.
(© Thailands Tidende. 1. mai 2019)
