På denne grensen ser man mange unge barn i arbeid. Vestlige organisasjoner vil situasjonen til livs. Men hva er alternativet for disse barna? Sexindustrien? Tigging? Smugling?
TEKST OG FOTO: TERJE ENGØ
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har i det siste satt ekstra fokus på problemet med bruk av barn som arbeidskraft. Blant annet ble det avholdt en konferanse nylig med vekt på å bekjempe barnearbeid på oppdrettsanlegg, fiskefartøyer og innen fiskeforedling. Sørøst-Asia ble pekt på som et av de verste områdene. Både Thailand og Kambodsja er blitt beskyldt av amerikanske organisasjoner for å tillate barnearbeid, og på grensen mellom de to landene, i Aranyaprathet/Poipet, ser man vitterlig barn i arbeid. De skjærer filet og lager fiskefarse, trekker kjerrer og selger varer.
Et stort skilt er satt opp av ILO i veikanten. Budskapet er rettet mot barn og deres foreldre: Barn skal gå på skole, ikke arbeide. Men i den kambodsjanske grensebyen Poipet er det ikke alle som har økonomi til å lytte til råd fra velmenende organisasjoner. Livet dreier seg om å tjene til livets opphold, selv for små barn.
Ingen minstlønn
For kambodsjanerne som bor på grensen til Thailand er et grensebeboerbevis gull verdt. De kan da jobbe på begge sider av grensen. Noen bor hele uka i små lokaler som er både arbeidslokale og bosted. Her fileteres det og produseres fiskefarse. Andre sleper store tunge traller lastet med levende og kjølt fisk. Fisken selges på markedet Talat Rong Kluea. Noe tollklareres, noe lures over grensen i traller med dobbel bunn.
Thailandske arbeidstakere har rett på minstelønn per dag fastsatt av myndighetene. I Bangkok er den 206 baht, cirka 40 kroner. Ute i provinsene er den lavere. Her i Sa Kaeo-provinsen er minimumslønn fastsatt til 163 baht per dag. Rundt 31 kroner. Dette skal være lønna for åtte timers dag seks dager i uken. For kambodsjanske grensebeboere er lønnen som oftest lavere. De er ettertraktet arbeidskraft. For å omgå minstelønnbestemmelsene er de fleste som produserer filet og farse kontraktører. Hele familier jobber sammen og får betalt etter hvor mange kilo de produserer.
Vegen til suppekjøkkenet
I små lokaler løper små barn rundt. Barn som burde vært på skole sitter på huk med baken på en liten skammel. Fiskekjøttet skrapes av filetene med en skje. Fluene svirrer rundt. Synet ville fått en ansatt i det norske mattilsynet til å fryse på ryggen. Dette er billig fiskefarse som vil finne veien til suppetallerkener med nudelsuppe og fiskeboller - en tradisjonell matrett som ikke koster stort mer enn fire-fem kroner. Når mange ledd skal ha sin fortjeneste blir det ikke mye til de som sitter og skraper fiskekjøtt av filetene.
Det er ingen som kan eller vil svare oss hvor mye familiene, voksne som barn, får for å sitte dagen lang og produsere farse. Sannsynligvis er ikke lønna ulik det som er vanlig for kambodsjanske grensebeboere som jobber på gårdsbruk og fruktfarmer - 10 til 15 kroner per dag. Klarer fem familiemedlemmer denne summen hver, er det mye penger. Men for barna er det neppe en rettferdig kompensasjon for en fremtid som analfabet.
Norsk Folkehjelp hjelper
En gutt kommer slepende på en tralle, rett under ILO-skiltet på kambodsjansk side. Dette skiltet oppfordrer barn til å gå på skole istedenfor å arbeide. 53 prosent av kambodsjanske barn i trettenfjortenårsalderen går ikke på skole. I aldersgruppen sju til tolv år er tallet 18 prosent. Hver dag er det estimert at åtte til ti tusen barn krysser grensen. Jobben er å frakte gods frem og tilbake. En lang rekke frivillige organisasjoner har i en årrekke vært aktive for å stoppe barnearbeidet. Blant norske organisasjoner har Norsk Folkehjelp deltatt både i minerydding, bygging av landsbyer for landløse og flyktninger, og ikke minst for å forhindre at fattige blir fortrengt og fratatt land og rettigheter av både myndigheter og rike privatpersoner. Arbeidet har hjulpet tusener av mennesker bosatt i og rundt Poipet. Men mangel på arbeid og land gjør at det hele tiden strømmer til nye mennesker med håp om å finne seg et levebrød.
Hva er alternativet?
Disse barna er heldige som kan sitte i skyggen og skrape fiskekjøtt av små fileter, vil mange si. Det smugles hvert år tusener av mennesker over grensen. Disse ender ofte i thailandsk sexindustri, som organiserte tiggere i storbyene eller i noen tilfeller som regelrette slaver på fiskefartøyer. Thailandske myndigheter utviser hvert år et stort antall ulovlige immigranter. Men ofte er de på vei tilbake over grensen kort tid etterpå. For kambodsjanerne er pengene de kan tjene i Thailand ofte eneste utvei skal de kunne spise seg mette. ILO har advart mot raske løsninger på problemet. Det kan tvinge mennesker ut i en verre tilværelse i sexindustrien - på begge sider av grensen.
Stor smugleaktivitet
Kambodsja har ikke så mange naturressurser, men fisk er det nok av, og det er den mange kambodsjanere lever av. Det er ingen som vet hvor mye fisk som passerer grensen til Thailand. Noen anslag sier rundt 30.000 tonn pr år . Noe blir registrert. Noen ganger blir papirarbeid fikset mot en neve med sedler. Noe kommer over grensen i dobbeltbunnede kjerrer. I dobbeltbunnen fraktes det 40 - 50 kilo med levende slangehodefisk - godt betalt i Thailand. Kan importavgift unngås ved å gi noen sedler til tollere, blir fisken enda mer lukrativ.
Mye av fisken er pakket i plastposer. Noen ganger kjølt med is, noen ganger frosset og noen ganger på kanten til å råtne. Råstoffet fraktes over til Thailand. Råstoff som skal foredles har lavere tolltariff enn ferdig fiskefarse.
Rapport: Stort problem
Barnearbeid innen fiskeri, oppdrett og foredling er ifølge ILO ikke bare et problem i Thailand og Kambodsja. I en rapport publisert i april er også nevnt India, Bangladesh, Indonesia og Ghana. På Keralakysten i India har myndighetene nylig lagt ned forbud mot at barn brukes til å skremme fisk inn i nøtene til notbåter. Dette er en farlig jobb som har resultert i mange drukningsulykker. I Kambodsja er barn ned til tiårsalderen i arbeid både innen foredling og som mannskap på båter.
En større amerikansk rapport fastslo i fjor at barnearbeid er medvirkende til å holde prisene nede på thailandske og bangladeshiske reker. Thailandske interesseorganisasjoner for rekeopprettere og foredlere benektet at barnearbeid var utbredt i næringen. Rapporten kunne sees på som et bestillingsverk fra amerikanske rekefiskere, som har sett sine priser presset av importerte reker.
At thailandske myndigheter har innført lover som skal forby barnearbeid, og samtidig tilbyr så godt som gratis skolegang, hjelper ikke alltid. Svært mange av barna er ulovlige immigranter fra Kambodsja eller Burma. Men omfanget er antageligvis langt fra så stort som det ble antydet i rapporten.
(Thailands Tidende utgave 1/2010)
TEKST OG FOTO: TERJE ENGØ
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har i det siste satt ekstra fokus på problemet med bruk av barn som arbeidskraft. Blant annet ble det avholdt en konferanse nylig med vekt på å bekjempe barnearbeid på oppdrettsanlegg, fiskefartøyer og innen fiskeforedling. Sørøst-Asia ble pekt på som et av de verste områdene. Både Thailand og Kambodsja er blitt beskyldt av amerikanske organisasjoner for å tillate barnearbeid, og på grensen mellom de to landene, i Aranyaprathet/Poipet, ser man vitterlig barn i arbeid. De skjærer filet og lager fiskefarse, trekker kjerrer og selger varer.
Et stort skilt er satt opp av ILO i veikanten. Budskapet er rettet mot barn og deres foreldre: Barn skal gå på skole, ikke arbeide. Men i den kambodsjanske grensebyen Poipet er det ikke alle som har økonomi til å lytte til råd fra velmenende organisasjoner. Livet dreier seg om å tjene til livets opphold, selv for små barn.
Ingen minstlønn
For kambodsjanerne som bor på grensen til Thailand er et grensebeboerbevis gull verdt. De kan da jobbe på begge sider av grensen. Noen bor hele uka i små lokaler som er både arbeidslokale og bosted. Her fileteres det og produseres fiskefarse. Andre sleper store tunge traller lastet med levende og kjølt fisk. Fisken selges på markedet Talat Rong Kluea. Noe tollklareres, noe lures over grensen i traller med dobbel bunn.
Thailandske arbeidstakere har rett på minstelønn per dag fastsatt av myndighetene. I Bangkok er den 206 baht, cirka 40 kroner. Ute i provinsene er den lavere. Her i Sa Kaeo-provinsen er minimumslønn fastsatt til 163 baht per dag. Rundt 31 kroner. Dette skal være lønna for åtte timers dag seks dager i uken. For kambodsjanske grensebeboere er lønnen som oftest lavere. De er ettertraktet arbeidskraft. For å omgå minstelønnbestemmelsene er de fleste som produserer filet og farse kontraktører. Hele familier jobber sammen og får betalt etter hvor mange kilo de produserer.
Vegen til suppekjøkkenet
I små lokaler løper små barn rundt. Barn som burde vært på skole sitter på huk med baken på en liten skammel. Fiskekjøttet skrapes av filetene med en skje. Fluene svirrer rundt. Synet ville fått en ansatt i det norske mattilsynet til å fryse på ryggen. Dette er billig fiskefarse som vil finne veien til suppetallerkener med nudelsuppe og fiskeboller - en tradisjonell matrett som ikke koster stort mer enn fire-fem kroner. Når mange ledd skal ha sin fortjeneste blir det ikke mye til de som sitter og skraper fiskekjøtt av filetene.
Det er ingen som kan eller vil svare oss hvor mye familiene, voksne som barn, får for å sitte dagen lang og produsere farse. Sannsynligvis er ikke lønna ulik det som er vanlig for kambodsjanske grensebeboere som jobber på gårdsbruk og fruktfarmer - 10 til 15 kroner per dag. Klarer fem familiemedlemmer denne summen hver, er det mye penger. Men for barna er det neppe en rettferdig kompensasjon for en fremtid som analfabet.
Norsk Folkehjelp hjelper
En gutt kommer slepende på en tralle, rett under ILO-skiltet på kambodsjansk side. Dette skiltet oppfordrer barn til å gå på skole istedenfor å arbeide. 53 prosent av kambodsjanske barn i trettenfjortenårsalderen går ikke på skole. I aldersgruppen sju til tolv år er tallet 18 prosent. Hver dag er det estimert at åtte til ti tusen barn krysser grensen. Jobben er å frakte gods frem og tilbake. En lang rekke frivillige organisasjoner har i en årrekke vært aktive for å stoppe barnearbeidet. Blant norske organisasjoner har Norsk Folkehjelp deltatt både i minerydding, bygging av landsbyer for landløse og flyktninger, og ikke minst for å forhindre at fattige blir fortrengt og fratatt land og rettigheter av både myndigheter og rike privatpersoner. Arbeidet har hjulpet tusener av mennesker bosatt i og rundt Poipet. Men mangel på arbeid og land gjør at det hele tiden strømmer til nye mennesker med håp om å finne seg et levebrød.
Hva er alternativet?
Disse barna er heldige som kan sitte i skyggen og skrape fiskekjøtt av små fileter, vil mange si. Det smugles hvert år tusener av mennesker over grensen. Disse ender ofte i thailandsk sexindustri, som organiserte tiggere i storbyene eller i noen tilfeller som regelrette slaver på fiskefartøyer. Thailandske myndigheter utviser hvert år et stort antall ulovlige immigranter. Men ofte er de på vei tilbake over grensen kort tid etterpå. For kambodsjanerne er pengene de kan tjene i Thailand ofte eneste utvei skal de kunne spise seg mette. ILO har advart mot raske løsninger på problemet. Det kan tvinge mennesker ut i en verre tilværelse i sexindustrien - på begge sider av grensen.
Stor smugleaktivitet
Kambodsja har ikke så mange naturressurser, men fisk er det nok av, og det er den mange kambodsjanere lever av. Det er ingen som vet hvor mye fisk som passerer grensen til Thailand. Noen anslag sier rundt 30.000 tonn pr år . Noe blir registrert. Noen ganger blir papirarbeid fikset mot en neve med sedler. Noe kommer over grensen i dobbeltbunnede kjerrer. I dobbeltbunnen fraktes det 40 - 50 kilo med levende slangehodefisk - godt betalt i Thailand. Kan importavgift unngås ved å gi noen sedler til tollere, blir fisken enda mer lukrativ.
Mye av fisken er pakket i plastposer. Noen ganger kjølt med is, noen ganger frosset og noen ganger på kanten til å råtne. Råstoffet fraktes over til Thailand. Råstoff som skal foredles har lavere tolltariff enn ferdig fiskefarse.
Rapport: Stort problem
Barnearbeid innen fiskeri, oppdrett og foredling er ifølge ILO ikke bare et problem i Thailand og Kambodsja. I en rapport publisert i april er også nevnt India, Bangladesh, Indonesia og Ghana. På Keralakysten i India har myndighetene nylig lagt ned forbud mot at barn brukes til å skremme fisk inn i nøtene til notbåter. Dette er en farlig jobb som har resultert i mange drukningsulykker. I Kambodsja er barn ned til tiårsalderen i arbeid både innen foredling og som mannskap på båter.
En større amerikansk rapport fastslo i fjor at barnearbeid er medvirkende til å holde prisene nede på thailandske og bangladeshiske reker. Thailandske interesseorganisasjoner for rekeopprettere og foredlere benektet at barnearbeid var utbredt i næringen. Rapporten kunne sees på som et bestillingsverk fra amerikanske rekefiskere, som har sett sine priser presset av importerte reker.
At thailandske myndigheter har innført lover som skal forby barnearbeid, og samtidig tilbyr så godt som gratis skolegang, hjelper ikke alltid. Svært mange av barna er ulovlige immigranter fra Kambodsja eller Burma. Men omfanget er antageligvis langt fra så stort som det ble antydet i rapporten.
(Thailands Tidende utgave 1/2010)
