I de smale gatene i Ton Sai Bay på Koh Phi Phi ligger det en mengde restauranter. En av disse er eid og drevet av norske Unni Abusdal og svenske Pontus Lexberg. De to har måttet jobbe hardt for å lykkes, men sitter igjen med et pent overskudd når de i løpet av året skal selge restauranten og reise hjem med sønnen Emil.
TEKST OG FOTO: ASGEIR EIDE OLSEN
Vi treffer Unni og Pontus en ettermiddag på Unni's Restaurant i Ton Sai Bay. Det er på denne tiden av døgnet de kan ta seg noen timer fri - ellers er det full fart fra frokost til midnatt. Vi ba først Pontus fortelle om hva som fikk ham til å begynne med restaurant på Koh Phi Phi?
- Vi traff hverandre første gang i 2003, men ble et par først i 2005. Jeg var den gang dykkerinstruktør og Unni jobbet på en klubb her som heter Carlitos. Ikke lenge etter overtok vi restauranten og bygget den om. Siden den gang har det vært masse arbeid og mye moro.
Pontus fortsetter: Unni er utdannet kokk og hadde klare ideer om hvordan et godt kjøkken skulle se ut. Selv har jeg vært dykkerinstruktør på Koh Phi Phi siden 1999, og da får du god erfaring med å behandle mennesker på ferie. Som medeier i et dykkerforetak hadde jeg også en innsikt i det formelle med oppstart av foretningsdrift.
Ikke så strikse krav
- Hva vil du si er det mest krevende med å drive restaurant på Phi Phi?
- En kommer ikke utenom det formelle, men det er kanskje litt enklere her enn andre steder i Thailand. Siden det er så mange dykkerskoler og utenlandske instruktører her så er det nok slik at lokalmyndighetene ikke er fullt så strikse med kravene til arbeidstillatelse som andre steder i Thailand - men du skal tross alt ha alt i orden og det er en del arbeid med det. Det mest krevende er likevel å få lært opp og beholde en god arbeidsstokk.
- Språket kan også være en utfordring. Alt foregår på engelsk, inkludert matbestillinger, som skal skrives og leses på engelsk av kokker og servitører.
Pontus gjør et tankeeksperiment: Tenk deg selv at du kan snakke rimelig bra thai og er stolt av det. Det er flott, men om du skulle jobbe i en thailandsk restaurant og måtte kunne lese menyen og skrive bestillinger på thai i kjapt tempo - hadde du fikset det?
All driks til thaiene
Unni forteller om forholdet til de ansatte:
- Vi har vært heldige og har i dag gode medarbeidere. Enkelte av dem har jobbet her siden starten, og føles omtrent som familie. Det handler nok om at vi har ordnede forhold her for de ansatte, som for eksempel punktlig utbetaling av lønn. Og vi vestlige som jobber i restauranten overlater all tips til thaiene, noe de selvsagt setter pris på.
Unni sier: - Jeg er utrolig stolt over restauranten og de ansatte. Det merker de nok, og det kan være en god motivasjonsfaktor.
Det er Unni som har utarbeidet menyen og lært opp kokkene:
- Når du driver internasjonal restaurant på en øy i Thailand er det umulig å vite om du får tak i alt du trenger fra dag til dag og uke til uke. Varene må handles på fastlandet. De må sendes med båt og fraktes til restauranten for hånd. Vi gikk derfor til det skritt å ansette en person i Phuket som innkjøper. Likevel er det stadig vekk noe vi ikke får tak i og da må vi improvisere. En får virkelig jobbe med sine kreative evner om en skal lykkes som restaurantør på Phi Phi.
Man er alltid 'farang'
Vi spør Unni om hvordan det er å være kvinnelig gründer i Thailand:
- Det er ikke noe problem å være kvinne - du møtes med respekt om du selv utviser respekt for folk og kultur. Men du vil alltid være 'farang' her, og det gir i seg selv en del utfordringer som mange kanskje ikke tenker over. For folk som ønsker å prøve seg her vil jeg anbefale å ha en thailandsk partner som du stoler hundre prosent på - og vær for all del ikke naiv!
- Hva med fremtiden?
- Vi har en sønn på 2,5 år, Emil, som vi ønsker at skal vokse opp i Skandinavia. Derfor har vi nå planer om å selge restauranten, i løpet av 2011.
Unni sier at hun savner årstidene hjemme i Norge, men det blir likevel rart å flytte hjem.
Må være tykkhudet
- Hva er de viktigste suksessfaktorene, vil du si?
- Om du er tykkhudet og kan svelge noen kameler underveis kommer du et stykke på vei. Sper du i tillegg på med store doser tålmodighet, entusiasme og beinhard jobbing så kan du lykkes her.
- For dere har jo lykkes?
- Ja, vi har realisert en drøm og en del av mitt hjerte vil bli igjen her, sier Unni. Og Pontus skyter inn at det er alle opplevelsene og vennene som har vært det største. Når vi går han litt på klingen, så kan han bekrefte at de får med seg en god slump penger hjem igjen også.
(Thailands Tidende utgave 4/2011)
TEKST OG FOTO: ASGEIR EIDE OLSEN
Vi treffer Unni og Pontus en ettermiddag på Unni's Restaurant i Ton Sai Bay. Det er på denne tiden av døgnet de kan ta seg noen timer fri - ellers er det full fart fra frokost til midnatt. Vi ba først Pontus fortelle om hva som fikk ham til å begynne med restaurant på Koh Phi Phi?
- Vi traff hverandre første gang i 2003, men ble et par først i 2005. Jeg var den gang dykkerinstruktør og Unni jobbet på en klubb her som heter Carlitos. Ikke lenge etter overtok vi restauranten og bygget den om. Siden den gang har det vært masse arbeid og mye moro.
Pontus fortsetter: Unni er utdannet kokk og hadde klare ideer om hvordan et godt kjøkken skulle se ut. Selv har jeg vært dykkerinstruktør på Koh Phi Phi siden 1999, og da får du god erfaring med å behandle mennesker på ferie. Som medeier i et dykkerforetak hadde jeg også en innsikt i det formelle med oppstart av foretningsdrift.
Ikke så strikse krav
- Hva vil du si er det mest krevende med å drive restaurant på Phi Phi?
- En kommer ikke utenom det formelle, men det er kanskje litt enklere her enn andre steder i Thailand. Siden det er så mange dykkerskoler og utenlandske instruktører her så er det nok slik at lokalmyndighetene ikke er fullt så strikse med kravene til arbeidstillatelse som andre steder i Thailand - men du skal tross alt ha alt i orden og det er en del arbeid med det. Det mest krevende er likevel å få lært opp og beholde en god arbeidsstokk.
- Språket kan også være en utfordring. Alt foregår på engelsk, inkludert matbestillinger, som skal skrives og leses på engelsk av kokker og servitører.
Pontus gjør et tankeeksperiment: Tenk deg selv at du kan snakke rimelig bra thai og er stolt av det. Det er flott, men om du skulle jobbe i en thailandsk restaurant og måtte kunne lese menyen og skrive bestillinger på thai i kjapt tempo - hadde du fikset det?
All driks til thaiene
Unni forteller om forholdet til de ansatte:
- Vi har vært heldige og har i dag gode medarbeidere. Enkelte av dem har jobbet her siden starten, og føles omtrent som familie. Det handler nok om at vi har ordnede forhold her for de ansatte, som for eksempel punktlig utbetaling av lønn. Og vi vestlige som jobber i restauranten overlater all tips til thaiene, noe de selvsagt setter pris på.
Unni sier: - Jeg er utrolig stolt over restauranten og de ansatte. Det merker de nok, og det kan være en god motivasjonsfaktor.
Det er Unni som har utarbeidet menyen og lært opp kokkene:
- Når du driver internasjonal restaurant på en øy i Thailand er det umulig å vite om du får tak i alt du trenger fra dag til dag og uke til uke. Varene må handles på fastlandet. De må sendes med båt og fraktes til restauranten for hånd. Vi gikk derfor til det skritt å ansette en person i Phuket som innkjøper. Likevel er det stadig vekk noe vi ikke får tak i og da må vi improvisere. En får virkelig jobbe med sine kreative evner om en skal lykkes som restaurantør på Phi Phi.
Man er alltid 'farang'
Vi spør Unni om hvordan det er å være kvinnelig gründer i Thailand:
- Det er ikke noe problem å være kvinne - du møtes med respekt om du selv utviser respekt for folk og kultur. Men du vil alltid være 'farang' her, og det gir i seg selv en del utfordringer som mange kanskje ikke tenker over. For folk som ønsker å prøve seg her vil jeg anbefale å ha en thailandsk partner som du stoler hundre prosent på - og vær for all del ikke naiv!
- Hva med fremtiden?
- Vi har en sønn på 2,5 år, Emil, som vi ønsker at skal vokse opp i Skandinavia. Derfor har vi nå planer om å selge restauranten, i løpet av 2011.
Unni sier at hun savner årstidene hjemme i Norge, men det blir likevel rart å flytte hjem.
Må være tykkhudet
- Hva er de viktigste suksessfaktorene, vil du si?
- Om du er tykkhudet og kan svelge noen kameler underveis kommer du et stykke på vei. Sper du i tillegg på med store doser tålmodighet, entusiasme og beinhard jobbing så kan du lykkes her.
- For dere har jo lykkes?
- Ja, vi har realisert en drøm og en del av mitt hjerte vil bli igjen her, sier Unni. Og Pontus skyter inn at det er alle opplevelsene og vennene som har vært det største. Når vi går han litt på klingen, så kan han bekrefte at de får med seg en god slump penger hjem igjen også.
(Thailands Tidende utgave 4/2011)
