KRONIKK AV: ASGEIR EIDE OLSEN
Thailandsk nasjonal politikk har aldri vært fredfull, men har vært spesielt kaotisk de siste fem årene: Statskupp, stengte flyplasser, blodige opptøyer og voldelige demonstrasjoner har preget nyhetsbildet. Hvordan ser virkeligheten ut fra Isan - det nordøstlige Thailand hvor over en firedel av alle thaier bor? Hvordan oppleves politikk, stemmerett og egen påvirkningskraft for en landsbybeboer i Isan?
Det norske demokrati er bygget fra bunnen og oppover - historisk sett via organisering av arbeiderbevegelse og bondeorganisasjoner. I Thailand er det motsatt. Det var revolusjoner her allerede tidlig på 30-tallet. Disse hadde som målsetning å innføre demokrati, men var initiert av en overklasseklikk. Demokratiet hadde ingen forankring i brede lag av folket, først på 70-tallet så man tendenser til det. Ved fremveksten av en mer kjøpesterk middelklasse, og med et høyere utdannelsesnivå for større grupper, vokste den demokratiske tanke seg sterk nok til å favne flere enn kun de som kunne benytte konstruksjonen til egen vinning.
Den kjøpesterke middelklasse i Thailand er fortsatt for liten og for konsentrert i Bangkok til at storparten av Thailand kan sies å ha styrke nok til 'å bære' en demokratisk konstruksjon. Systemet korrumperer, og man får en demokratisk avart som drives av stemmekjøp, korrupsjon og av at viktige beslutninger tas i lukkede bakrom av mektige menn. Det viktige å forstå i denne sammenhengen er at en i Thailand, i motsetning til i Norge, har et demokrati som peker fra topp mot bunn.
Mesteparten av forvaltningen i Thailand er administrativt styrt. Tambon, Amphur og Changwat er de forvaltningsnivå vi har listet opp her. Under kommuneloven differensieres ytterligere. De organisatoriske enhetene Thesaban Nakhon, Thesaban Muang og Thesaban Tambon er i synkende rekkefølge - etter antall innbyggere og befolkningstetthet - de viktigste. Bangkok og Pattaya er interessant nok unntatt denne lovgivningen og følger et eget administrativt lovverk. For Pattayas vedkommende betyr dette at man har en ordfører og en byadministrasjon. Likeledes, når du sender post til byen Pattaya, holder det å skrive Pattaya City, istedenfor å spesifisere Tambon, Amphur og Changwat som er et krav ellers i Thailand.
Hvem sitter med styringen i disse ulike forvaltningsnivåene? Ofte utpekes de fra et høyere nivå i forvaltningen, etter at de har kvalifisert seg gjennom utdanning og etter å ha utmerket seg som OBT, Gamnan eller som støttespillere på andre måter for de politiske fraksjoner som kan ha makt til å sørge for at en utpekes. Slik har Thailand tradisjonelt vært og slik er det fortsatt. Sentralstyrt og med mye byråkrati. Regjeringer - uavhengig av farge og ideologi - har alltid søkt å kontrollere det provinsielle beslutningsapparat. Det har betydd at, fremmed for vår tradisjon, byråkrater gjerne blir byttet ut etter et regjeringsskifte.
Det er uoversiktlige og flytende overganger mellom politikk, byråkrati, åremål, embetsmenn, forflyttninger, utnevnelser og omplasseringer. Det betyr at de fleste isanere føler seg fremmedgjort i forhold til dette samrøret mellom kommunale og fylkeskommunale politiske verv på den ene siden og byråkratiske institusjoner og funksjoner på den andre siden. PoYaiBan, OBT og Gamnan er den politiske virkelighet de fleste isanere forholder seg til. Det er også disse valgte autoritetspersonene som har instruert og anbefalt hvem den enkelte landsbybeboer bør stemme på ved ‘fylkesvalg’ og ved riksvalg. Men etter de siste års tumulter har det også blitt slik at isanere har opparbeidet langt klarere preferanser til hvilke politiske partier og hvilke personer de på nasjonalt nivå vil støtte. Det tidligere stemmekveget er bevisstgjort - vinden fra nordøst er fylt med politisk vilje og lyst på reform. Det må makteliten i Bangkok ta hensyn til.
Del I av denne kronikken sto i forrige utgave. Tidligere artikler om utviklingen i Isan har stått 4. april 2009 og 1. februar 2010. Red.
Thailandsk forvaltning:
Mo og PoYaiBan: Mo er det laveste nivå i forvaltningen: En landsby deles opp i flere Mo. Et Mo har inntil 100 husstander, og hver Mo har sin leder - PoYaiBan, som er valgt av beboerne.
MoBan: Landsbynivå: Styres av eldste rådet - som er en sammenslutning av de ulike PoYaiBan i landsbyen.
OBT: Dette er organet for administrasjon av et Tambon (’Onghan Borihan Tambon’ på thai), og er den enheten som forvalter landsbyens økonomiske interesser overfor de høyere nivåer i forvaltningen. Dette er et valgt organ. Å være valgt til å representere landsbyen i OBT kan være en attraktive stilling å inneha - den som har hånd om pengestrømmen er ofte den det drypper mest på.
Gamnan: Er leder for en sammenslutning av et gitt antall Mo. Naturlig burde det være slik at en Gamnan er leder for en landsby alene, men slik er det ikke nødvendigvis. Noen landsbyer er store og kan ha to Gamnan som hver seg har ansvar for et antall Mo i landsbyen, men også har ansvar for flere omkringliggende Mo - kanskje i andre landsbyer.
Tambon: Det finnes i Thailand omlag 7260 underdistrikter - Tambon. Dette er lokaldemokratisk styrte administrative enheter hvor hver enkelt MoBan velger to representanter til styringsrådet for sitt Tambon. Sammen velger disse representantene en Gamnan - leder.
Amphur: I Thailand er det omlag 930 distrikter - Amphur. Herunder medregnes de drøyt 50 som er tillagt Bangkok. I Bangkok gjelder egne administrative regler og et Amphur kalles der for Khet. For å kvalifisere som Amphur må det være minst 5 underdistrikter - Tambon. Disse skal i utgangspunktet ha til sammen minst 30.000 innbyggere, men om avstanden til et annet distrikt er mer enn 25 kilometer, må det være minst 4 Tambon med minst 15.000 innbyggere. De fleste Amphur favner fra 7 til 10 Tambon.
Changwat: Thailand er delt opp i 76 provinser - Changwat på thai. De favner vanligvis mellom 7 og 15 distrikter - Amphur. Hver provins er styrt av en guvernør som er utpekt av innenriksdepartementet og har stor politisk innflytelse.
(Pattaya Tidende utgave 11/2010 - 1. november 2010)
